2 Samuelsbok 12:22
Han svarte: «Mens barnet levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Herren kan ha barmhjertighet med meg, så barnet får leve.
Han svarte: «Mens barnet levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Herren kan ha barmhjertighet med meg, så barnet får leve.
Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?
Han svarte: Så lenge barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet? Kanskje Herren vil være meg nådig, så barnet får leve.
Han sa: Så lenge barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg sa til meg selv: Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.
Han svarte: 'Mens barnet var i live, fastet jeg og gråt, fordi jeg tenkte: Hvem vet, kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.'
Han svarte: "Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Kanskje Herren vil være nådig mot meg og la barnet leve.
Og han sa: Mens barnet ennå var i live, fastet og gråt jeg; for jeg tenkte: Hvem kan si om Gud vil være nådig mot meg, slik at barnet kan leve?
Han svarte: Mens barnet levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet kan leve.
Han svarte: 'Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Kanskje vil Herren vise meg nåde, slik at barnet kan leve.'
Han svarte: Mens barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Gud vil være nådig mot meg, så barnet vil leve?
Han svarte: «Mens barnet var i live, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem kan vite om Gud vil vise meg nåde og la barnet leve?
Han svarte: Mens barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Gud vil være nådig mot meg, så barnet vil leve?
Han svarte: «Mens barnet var i live, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren kan bli meg nådig og la barnet leve?
David answered, 'While the child was still alive, I fasted and wept. I thought, 'Who knows? The Lord may be gracious to me and let the child live.''
Han svarte: 'Mens gutten ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: 'Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så gutten får leve.'
Og han sagde: Der Barnet endnu levede, fastede og græd jeg; thi jeg sagde: Hvo veed? Herren tør vorde mig naadig, at Barnet maa leve.
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who can tell whether GOD will be gracious to me, that the child may live?
Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg sa: Hvem vet, kanskje blir Herren meg nådig så barnet får leve?
He said, While the child was alive, I fasted and wept: for I said, Who can tell if God will be gracious to me, that the child may live?
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who can tell whether GOD will be gracious to me, that the child may live?
Han svarte: «Mens barnet enda levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet, kanskje Herren vil vise nåde mot meg, så barnet får leve.
Han sa: Mens barnet levde, fastet jeg og gråt, for jeg sa: Hvem vet om ikke Herren gir meg nåde, så barnet får leve?
Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt. Jeg tenkte: Kanskje vil Herren gi meg nåde og la barnet leve.
And he said,{H559} While the child{H3206} was yet alive,{H2416} I fasted{H6684} and wept:{H1058} for I said,{H559} Who knoweth{H3045} whether Jehovah{H3068} will not be gracious{H2603} to me, that the child{H3206} may live?{H2416}
And he said{H559}{(H8799)}, While the child{H3206} was yet alive{H2416}, I fasted{H6684}{(H8804)} and wept{H1058}{(H8799)}: for I said{H559}{(H8804)}, Who can tell{H3045}{(H8802)} whether GOD{H3068} will be gracious{H2603}{(H8804)}{(H8675)}{H2603}{(H8762)} to me, that the child{H3206} may live{H2416}?
He sayde: I fasted and wepte for the childe whan it was yet a lyue, for I thoughte: Who knoweth, peraduenture the LORDE maye be gracious vnto me, that the childe maye lyue.
And he sayde, While the childe was yet aliue, I fasted, and wept: for I sayde, Who can tell whether God will haue mercy on me, that the childe may liue?
He said: While the childe was yet ailue I fasted and wept: for this I thought, Who can tell whether God wyll haue mercy on me, that the childe may lyue?
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who can tell [whether] GOD will be gracious to me, that the child may live?
He said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who knows whether Yahweh will not be gracious to me, that the child may live?
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who knoweth whether Jehovah will not be gracious to me, that the child may live?
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who knoweth whether Jehovah will not be gracious to me, that the child may live?
And he said, While the child was still living I went without food and gave myself up to weeping: for I said, Who is able to say that the Lord will not have mercy on me and give the child life?
He said, "While the child was yet alive, I fasted and wept; for I said, 'Who knows whether Yahweh will not be gracious to me, that the child may live?'
He replied,“While the child was still alive, I fasted and wept because I thought,‘Perhaps the LORD will show pity and the child will live.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Natan gikk hjem. Herren slo barnet som Urias kone hadde født til David, og det ble alvorlig sykt.
16 David søkte Gud for barnet, og David fastet strengt. Han gikk inn og la seg på jorden hele natten.
17 De eldste i huset reiste seg mot ham for å heve ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
18 Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Da barnet var i live, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.»
19 Da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forstod han at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: «Er barnet dødt?» De svarte: «Ja, det er dødt.»
20 Da reiste David seg fra jorden, badet og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus og tilba. Deretter gikk han til sitt eget hus og ba om mat, og han spiste.
21 Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt, men når barnet er dødt, reiser du deg og spiser?»
23 Men nå som det er dødt, hvorfor skal jeg fast? Kan jeg bringe det tilbake igjen? Jeg skal gå til det, men det skal ikke komme tilbake til meg.»
19 Han sa til henne: 'Gi meg din sønn.' Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp til overetasjen, hvor han bodde, og la ham på sin egen seng.
20 Der ropte han til Herren og sa: 'Herren min Gud, har Du også handlet vondt mot denne enken som jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?'
21 Så la han seg over barnet tre ganger og ropte til Herren og sa: 'Herre min Gud, la denne guttens liv vende tilbake til ham.'
22 Og Herren hørte Elias bønn, og guttens liv vendte tilbake til ham, og han levde.
18 Den lille gutten vokste opp, og en dag gikk han ut til sin far, som var med høstarbeiderne,
19 og han sa til sin far: 'Mitt hode, mitt hode!' Faren sa til en av tjenesteguttene: 'Ta ham med til hans mor.'
20 Da gutten ble båret inn til moren, satt han på hennes fang til klokken tolv og døde.
20 Og hun stod opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg mens din tjenerinne sov, og la ham i sin favn, og den døde sønnen la hun i min favn.
21 Da jeg sto opp om morgenen for å amme min sønn, se, da var han død. Men da jeg så nærmere på ham, var det ikke min sønn som jeg hadde født.'
35 Alle hans sønner og døtre kom for å trøste ham, men han nektet å bli trøstet og sa: «I sorgen vil jeg gå ned til min sønn i dødsriket.» Så gråt faren hans for ham.
26 Hun sa: "Min herre, så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved din side og ba til Herren.
27 For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba om.
13 Men jeg, i deres sykdom, er jeg i sorg, jeg faster og ydmyker min sjel, og min bønn vender tilbake til mitt fang.
14 Som om det var en venn, som om det var min bror, vandrer jeg omkring, som en som sørger over sin mor, går jeg bøyd i sorg.
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og for hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
18 Og Abraham sa til Gud: 'O at Ismael må leve for Deg!'
16 Og hun gikk og satte seg et stykke unna, et bueskudd borte, for hun sa: «Jeg kan ikke se på gutten dø.» Og hun satte seg et stykke unna og hevet stemmen sin og gråt.
29 Dersom dere også tar denne fra meg og noe hender ham, da har dere ført mine grå hår med sorg ned til dødsriket.
30 Og nå, hvis jeg skulle komme til din tjener, vår far, og gutten ikke er med oss (og hans liv er bundet til hans liv),
25 Gråt jeg ikke for han som hadde det vanskelig? Ble ikke min sjel bedrøvet for den fattige?
33 Da ble kongen skjelvende, gikk opp til det øvre rommet over porten og gråt. Da han gikk, sa han: 'Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
17 Men etter dette ble sønnen til kvinnen, fruen i huset, syk. Sykdommen ble så alvorlig at det ikke lenger var pust i ham.
10 Hanna var i dyp sorg og ba til Herren og gråt sårt.
22 Bare — hans kropp har smerte, Og hans sjel sørger for ham.
22 Når få år har kommet, går jeg veien jeg ikke vender tilbake fra.
3 Og nå, Herre, ta sjelen min fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
28 Kongen spurte henne: «Hva er det da?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
11 Han satte sitt ansikt helt til han ble skamfull, og Guds mann gråt.
30 Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine, og mens han gikk på muren, kunne folket se og sekkeklærne var under det han hadde på.
1 Det ble meldt til Joab: «Se, kongen sørger og gråter over Absalom.»
12 Og Herren, hærskarenes Herre, kalte den dagen til gråt og klage, og til å barbere hodet og binde seg i sekk.
13 De satte seg hos ham på bakken i sju dager og sju netter, uten å si et ord til ham, for de så at han led stort.
22 Og jeg, jeg sa i min hast: "Jeg er avskåret fra ditt åsyn." Men du hørte min bønns røst, da jeg ropte til deg.
30 Guttens mor sa: 'Så sant Herren lever og du lever, vil jeg ikke forlate deg.' Da reiste han seg og fulgte henne.
34 Hvordan kan jeg dra tilbake til min far uten at gutten er med meg? Jeg kan ikke bære å se den ulykke som vil ramme min far.'
11 Hun sa: 'Måtte kongen huske Herren din Gud, så blodhevneren ikke fortsetter å ødelegge og de ikke ødelegger min sønn.' Han svarte: 'Så sant Herren lever, ikke et hår av din sønn skal falle til jorden.'