Galaterne 2:11
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
But{G1161} when{G3753} Cephas{G4074} came{G2064} to{G1519} Antioch,{G490} I resisted{G436} him{G846} to{G2596} the face,{G4383} because{G3754} he stood{G2258} condemned.{G2607}
But{G1161} when{G3753} Peter{G4074} was come{G2064}{(G5627)} to{G1519} Antioch{G490}, I withstood{G436}{(G5627)} him{G846} to{G2596} the face{G4383}, because{G3754} he was{G2258}{(G5713)} to be blamed{G2607}{(G5772)}.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12 For før det kom noen fra Jakob, spiste han sammen med folkene, men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, fordi han fryktet de omskårne.
13 Og sammen med ham også de andre jødene hyklet, så selv Barnabas ble revet med av deres hykleri.
14 Men da jeg så at de ikke gikk rett på veien etter sannheten i det gode budskapet, sa jeg til Peter foran alle: «Hvis du, som er jøde, lever som en av folkene og ikke som en jøde, hvordan kan du da tvinge folkene til å følge jødiske skikker?»
2 Da Peter kom opp til Jerusalem, satte de omskårne seg imot ham.
3 De sa: «Du gikk inn til uomskårne menn og spiste med dem!»
4 Peter begynte å forklare seg for dem i rekkefølge og sa:
16 å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne ham blant hedningene, rådførte jeg meg ikke med mennesker.
17 Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg, men jeg dro til Arabia og vendte deretter tilbake til Damaskus.
18 Etter tre år dro jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Peter og ble hos ham i femten dager.
19 Ingen av de andre apostlene så jeg, unntatt Jakob, Herrens bror.
6 Og fra de som ble ansett som noe - hva de var, spiller ingen rolle for meg, Gud gjør ikke forskjell på folk - de anselige la ikke noe til det jeg forkynner.
7 Men tvert imot, da de så at jeg er betrodd det gode budskapet til de uomskårne, slik Peter er til de omskårne,
8 for han som virket i Peter for apostelembetet blant de omskårne, virket også i meg blant folkene,
9 og da de kjente nåden som var gitt meg, rakte Jakob, Kefas og Johannes, som ble ansett som støtter, meg og Barnabas vennskapets høyre hånd, for at vi skulle gå til folkene og de til de omskårne.
10 Kun at vi skulle huske de fattige, noe jeg også har vært ivrig etter å gjøre.
5 For jeg mener at jeg ikke står tilbake for de fremste apostlene.
17 Hvis Gud har gitt dem den samme gaven som oss, som har trodd på Herren Jesus Kristus, hvem er jeg da, at jeg skulle kunne hindre Gud?»
14 Så reiste Peter seg sammen med de elleve, hevet stemmen og talte til dem: 'Menn, dere jøder og alle som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere, og lytt nøye til mine ord.
21 Deretter dro jeg til områdene i Syria og Kilikia,
22 og jeg var ukjent av ansikt for menighetene i Judea som er i Kristus.
32 Han talte dette rett ut. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
33 Men Jesus snudde seg, så på disiplene og irettesatte Peter: Gå bort fra meg, Satan! Du har ikke tanke for Guds ting, men for menneskers.
25 Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham og falt ned for hans føtter og tilba ham.
26 Men Peter reiste ham opp og sa: 'Stå opp; også jeg er et menneske.'
27 Mens de snakket, gikk han inn og fant mange samlet.
1 Så, etter fjorten år dro jeg igjen opp til Jerusalem med Barnabas, og jeg tok også med meg Titus.
2 Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem for dem det gode budskapet som jeg forkynner blant folkene, og privat for de anselige, for at jeg ikke skulle løpe forgjeves eller ha løpt forgjeves.
3 Men ikke engang Titus, som var med meg og er greker, ble tvunget til å la seg omskjære.
4 Dette skyldtes de falske brødrene som hadde sneket seg inn for å spionere på vår frihet i Kristus Jesus, for å bringe oss i trelldom.
22 Nyheten om dem nådde menigheten i Jerusalem, og de sendte Barnabas til Antiokia.
2 men selv om vi hadde lidd og blitt dårlig behandlet (som dere vet) i Filippi, var vi modige i vår Gud til å forkynne dere Guds gode budskap midt i mye motstand.
15 I de dager stod Peter fram blant disiplene (det var omkring hundre og tjue av dem samlet på samme sted),
12 Det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre for å hindre de som ønsker en anledning til å bli funnet like som oss i det de roser seg av.
2 og jeg ber om at når jeg er hos dere, ikke trenger å vise den motet som jeg er beredt til å bruke mot enkelte som mener at vi lever etter kjødet.
6 Apostlene og de eldste samlet seg for å diskutere denne saken.
7 Etter mye diskusjon reiste Peter seg og sa til dem: 'Brødre, dere vet at for lenge siden valgte Gud blant oss at nasjonene skulle høre evangeliets ord gjennom min munn og tro.
19 Men Peter og Johannes svarte dem: 'Døm selv om det er rett for Gud å lytte til dere mer enn til Gud.
13 For hva er det dere mangler i forhold til de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne uretten!
29 Peter sa til ham: «Om så alle blir forarget, så vil jeg likevel ikke bli det.»
29 Peter og apostlene svarte: "En må lyde Gud mer enn mennesker.
16 Men Peter fortsatte å banke, og da de åpnet, så de ham og ble forbløffet.
15 Vær også på vakt for ham, for han har satt seg sterkt opp mot våre ord.
11 Peter, da han kom til seg selv, sa: «Nå forstår jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og befridd meg fra Herodes' hånd og fra alt det jødefolket ventet seg.»
11 Da jeg ikke kunne se på grunn av glansen fra det lyset, ble jeg ført ved hånden av dem som var med meg, og kom til Damaskus.
18 Siden mange roser seg etter kjødet, vil jeg også gjøre det.
2 Det oppsto ikke liten strid og diskusjon mellom dem og Paul og Barnabas, så de bestemte at Paul og Barnabas, og noen andre fra dem, skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem angående dette spørsmålet.
58 Og litt senere så en annen ham og sa: 'Du er også en av dem!' Men Peter sa: 'Menneske, det er jeg ikke.'
6 heller ikke for å søke ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi kunne vært en byrde som Kristi apostler.
55 Og da de hadde tent et bål midt i gårdsplassen, satte de seg sammen, og Peter satte seg blant dem.
8 Da sa Peter, fylt av Den Hellige Ånd, til dem: 'Folkets ledere og Israels eldste,