Salmenes bok 32:3
Når jeg var stille, føltes det som om mine bein ble tunge av sorg hele dagen.
Når jeg var stille, føltes det som om mine bein ble tunge av sorg hele dagen.
Da jeg tidde, tæret det på knoklene mine av min stønning hele dagen.
For da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring dagen lang.
Da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring hele dagen.
Da jeg tidde, ble mine ben skrumpet bort mens jeg stønnet hele dagen.
Da jeg var stille, ble mine bein svake gjennom mitt indre rop hele dagen.
Da jeg tiet, tæret det mine ben bort som ved alderdom, mens jeg stønnet hele dagen.
Da jeg tidde, ble mine ben utslitt, fordi jeg stønnet hele dagen.
Da jeg tidde, forfalt mine bein gjennom hele dagen mens jeg stønnet.
Da jeg forble stille, ble mine ben tynget av den brølende klagen jeg bar gjennom hele dagen.
Da jeg tidde, forfalt mine bein gjennom hele dagen mens jeg stønnet.
Da jeg tidde, ble mine ben utslitt, mens jeg stønnet hele dagen.
When I kept silent, my bones wasted away through my groaning all day long.
Når jeg tidde, ble mine ben utslitt, mens jeg stønnet hele dagen.
Thi der jeg vilde tie, fortæredes mine Been (som af Alderdom) ved min Hylen den ganske Dag.
When I kept silence, my bones waxed old through my roaring all the day long.
Da jeg tidde, ble mine ben nedbrutt gjennom min jammer dagen lang.
When I kept silent, my bones grew old through my groaning all day long.
When I kept silence, my bones waxed old through my roaring all the day long.
Da jeg tidde, tæret mine bein bort av min stønn hele dagen.
Da jeg tiet, ble mine ben gamle gjennom mitt stønn hele dagen.
Da jeg tidde, ble mine ben borttæret, mens jeg stønnet hele dagen.
Da jeg tiet, tæret mine ben bort av min daglige klage.
For whyle I helde my tonge, my bones consumed awaye thorow my daylie complaynynges.
When I helde my tongue, my bones consumed, or when I roared all the day,
For whyle I helde my tongue: my bones consumed away through my dayly roaring.
When I kept silence, my bones waxed old through my roaring all the day long.
When I kept silence, my bones wasted away through my groaning all day long.
When I have kept silence, become old have my bones, Through my roaring all the day.
When I kept silence, my bones wasted away Through my groaning all the day long.
When I kept silence, my bones wasted away Through my groaning all the day long.
When I kept my mouth shut, my bones were wasted, because of my crying all through the day.
When I kept silence, my bones wasted away through my groaning all day long.
When I refused to confess my sin, my whole body wasted away, while I groaned in pain all day long.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4For dag og natt trykket din hånd tungt på meg; min styrke ble borte som i en brennende tørke.
5Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: 'Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren.' Og du fjernet min syndeskyld. Sela.
2Jeg sa: 'Jeg vil være forsiktig med hva jeg sier, for å unngå å synde med tungen; jeg vil holde munnen min lukket så lenge den onde er til stede.'
3Jeg ble stille og lot være å si noe; jeg visste at det ville vært best for meg å tale, men sorgen vokste i meg.
3Skjul ikke ansiktet Ditt for meg på dagen jeg roper. Svar meg raskt når jeg kaller på Deg.
4For mine dager forsvinner som røyk, og mine bein brenner som i intens smerte.
5Mitt hjerte er knust og visner som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
16Og nå vanner min sjel bort fra meg; dager med lidelse holder meg fanget.
17Om natten gnager det i beina mine; mine plager gir meg aldri fred.
2Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å redde meg, så langt unna mine hjelpesløse rop?
10Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er i nød! Mine øyne er sliten av sorg, ja, også min sjel og min kropp.
3For dine piler har truffet meg hardt, og din hånd har presset ned på meg.
4Det er ingen velvære i kroppen min på grunn av din vrede, og det er ingen fred i beina mine på grunn av min synd.
6Mine sår råtner på grunn av min dårskap.
7Jeg er bøyd ned, hele dagen går jeg med en tung byrde.
8For bena mine er tynget med smerte, og jeg har ingen helse i kroppen min.
9Jeg er svak og helt knust; jeg roper fra min indre smerte.
2Min stemme roper til Gud; jeg roper, og min stemme når frem til Gud, og han vil høre meg.
3I min nød roper jeg til Herren; om natten rekker jeg hendene mine i bønn, men jeg finner ingen trøst.
4Jeg husker Gud og sukker; jeg tenker på ham, og min ånd blir nedstemt. Sela.
13Jeg er stille til morgenen; som en løve knuser han alle mine bein. Fra dag til natt fører du meg til min ende.
3Men han vender alltid sin hånd mot meg.
4Han har knust kroppen min og huden min; han har brutt benene mine og fylt meg med fortvilelse.
24For foran måltidet mitt kommer mine sukke, og klagene mine renner som vann.
14De åpner munnen mot meg som en brølende løve som river sitt bytte.
15Jeg renner bort som vann; alle mine bein er ute av ledd. Hjertet mitt smelter som voks; det smelter inne i meg.
40Om dagen ble jeg utmattet av varmen, og om natten var kulden uutholdelig. Søvnen forlot meg.
1Til David. Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus mot meg. Om du er stille, blir jeg som dem som er på vei til dødsriket.
27Mitt indre koker over; dage med lidelse har rammet meg.
28Jeg går omkring i sorg, uten lys; jeg står i forsamlingen og roper etter hjelp.
16Jeg hørte, og mitt indre skalv; med stemmen skjelvde mine lepper; frykten grep mine bein, og jeg skalv i min stilling, for jeg må hvile i de dager med nød, når de stormer inn mot folket.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den skulle bli min ødeleggelse. Han har lagt ut et nett for mine føtter, og han har ført meg tilbake. Han har gjort meg ensom, og hele dagen er jeg plaget.
3Sjelen min tørster etter Gud, den levende Gud. Når kan jeg komme og møte deg, Gud?
15Hva skal jeg si? Han har både talt og gjort det. Jeg vil leve ydmykt gjennom alle mine år på grunn av smerten i sjelen min.
4Min ånd er nedtrykt; mitt indre er fylt med angst.
9Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg blir sliten av å holde det inne, og jeg klarer ikke.
17For jeg tenkte: La dem ikke juble over meg; når foten min vakler, skal de ikke heve seg mot meg.
21Når mitt hjerte ble bittert, og jeg følte dyp smerte i indre deler,
9På dagen gir Herren sin nåde, og om natten synger jeg med ham, en bønn til min Gud som lever.
10Jeg vil si til Gud, min klippe: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå med sorg på grunn av fiendens press?»
17Min sjel er berøvet fred; du har tatt min gode ånd bort fra meg.
3Jeg har sunket ned i gjørmen, og vannflommene skyller over meg.
13For nå ville jeg ha ligget i ro; jeg ville ha sovet og fått hvile.
3Jeg åpner mitt hjerte for ham; jeg forteller om min nød.
2Herre, hvor lenge vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?
8Selv når jeg roper og skriker, overser han mine bøner.
6For i døden kan ingen huske deg; hvem vil prise deg i dødsriket?
22Du har sett det, Herre. Vær ikke stille! Herre, vær ikke langt borte fra meg!
14For jeg har vært plaget hele dagen, og har blitt straffet hver morgen.
14Men jeg er som en døv som ikke hører, og som en stum som ikke åpner munnen.