1 Kongebok 21:5
Da kom hans kone Jesabel inn til ham og sa: Hvorfor er du så nedstemt at du ikke vil spise?
Da kom hans kone Jesabel inn til ham og sa: Hvorfor er du så nedstemt at du ikke vil spise?
Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: Hva er det med deg siden du er så nedstemt og ikke vil spise?
Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: 'Hva er det som feiler deg, siden du er så nedslått og ikke vil spise?'
Hans hustru Jesabel kom til ham og sa: Hvorfor er din ånd så tung, så du ikke spiser?
Hans kone Jesabel kom inn til ham og spurte: 'Hva har gjort deg så nedstemt at du ikke vil spise?'
Da kom Jesabel, hans kone, til ham og sa: «Hvorfor er du så trist i ditt sinn at du ikke spiser brød?»
Men kona hans, Isabel, kom til ham og sa: Hvorfor er du så nedstemt at du ikke spiser?
Da kom hans kone Jesabel inn til ham og spurte: «Hvorfor er du så nedtrykt og vil ikke spise?»
Hans kone Jesabel kom inn til ham og spurte: "Hvorfor er du så nedtrykt og spiser ikke?"
Jezabel, hans kone, kom til ham og sa: Hvorfor er du så trist, siden du ikke spiser?
Men Ahabs hustru Jezebel kom til ham og spurte: «Hvorfor er du så bedrøvet at du ikke spiser noe brød?»
Jezabel, hans kone, kom til ham og sa: Hvorfor er du så trist, siden du ikke spiser?
Da kom hans kone Jesabel inn til ham og spurte: 'Hvorfor er du så mismodig at du ikke spiser?'
His wife Jezebel came to him and asked, 'Why are you so upset that you won’t eat?'
Hans kone Jesabel kom inn og spurte ham: 'Hvorfor er ditt sinn så bedrøvet, og hvorfor vil du ikke spise?'
Da kom Jesabel, hans Hustru, til ham, og hun sagde til ham: Hvad er det (for Noget), at din Aand er (saa) ilde tilfreds, og du æder ikke Brød?
But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
Da kom hans kone Jesabel til ham og sa: Hvorfor er hjertet ditt så trist, og hvorfor spiser du ikke?
But Jezebel his wife came to him, and said to him, Why is your spirit so sad, that you eat no bread?
Da kom hans kone, Jesabel, til ham og spurte: «Hvorfor er du så trist, siden du ikke vil spise?»
Da kom hans kone Jesabel til ham og spurte: 'Hva er det som gjør deg så motløs, siden du ikke spiser?'
Jezebel, hans kone, kom til ham og sa: Hvorfor er din ånd så trist at du ikke spiser brød?
Men hans kone, Jesabel, kom til ham og sa: Hvorfor er du så nedslått at du ikke vil spise?
Then Iesabel his wyfe came in to him and sayde vnto him: What is ye matter, that thy sprete is so cobred, and that thou eatest no bred?
Then Iezebel his wife came to him & said vnto him, Why is thy spirit so sad that thou eatest no bread?
But Iezabel his wyfe came to him, and sayde vnto him: Why is thy spirite so wayward that thou eatest no bread?
¶ But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
But Jezebel his wife came to him, and said to him, Why is your spirit so sad, that you eat no bread?
And Jezebel his wife cometh in unto him, and speaketh unto him, `What `is' this? -- thy spirit sulky, and thou art not eating bread!'
But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
But Jezebel, his wife, came to him and said, Why is your spirit so bitter that you have no desire for food?
But Jezebel his wife came to him, and said to him, "Why is your spirit so sad, that you eat no bread?"
Then his wife Jezebel came in and said to him,“Why do you have a bitter attitude and refuse to eat?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Han svarte henne: Fordi jeg talte til Nabot, jisreelitten, og sa til ham: Gi meg vinmarken din for penger, eller om du vil, skal jeg gi deg en annen vinmark i stedet. Men han svarte: Jeg vil ikke gi deg vinmarken min.
7Da sa Jesabel, hans kone, til ham: Er det du som styrer Israels rike? Reis deg, spis, og vær ved godt mot! Jeg skal gi deg Nabots, jisreelittens, vinmark.
8Så skrev hun brev i Akabs navn, beseglet dem med hans segl og sendte brevene til de eldste og stormennene i hans by, de som bodde sammen med Nabot.
9I brevene skrev hun: Rop ut en faste, og la Nabot sitte fremst blant folket.
1Etter dette skjedde det at Nabot, jisreelitten, hadde en vinmark i Jisreel, like ved palasset til Akab, kongen i Samaria.
2Akab sa til Nabot: Gi meg vinmarken din, så jeg kan gjøre den til urtehage, for den ligger nær huset mitt. Jeg vil gi deg en bedre vinmark i bytte; eller, hvis du heller vil, skal du få verdien i penger.
3Men Nabot sa til Akab: Herren forbyr meg å gi deg mine fedres arv.
4Akab gikk hjem, tung og misfornøyd over det ordet Nabot, jisreelitten, hadde sagt til ham – for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
14Deretter sendte de bud til Jesabel og sa: Nabot er steinet og er død.
15Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: Reis deg, ta Nabots, jisreelittens, vinmark i eie, den han nektet å gi deg for penger. For Nabot lever ikke mer; han er død.
16Da Akab hørte at Nabot var død, brøt han opp for å dra ned til Nabots, jisreelittens, vinmark for å ta den i eie.
17Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe og sa:
18Reis deg, gå ned og møt Akab, Israels konge, som er i Samaria. Se, han er i Nabots vinmark, der han er gått ned for å ta den i eie.
19Tal til ham og si: Så sier Herren: Har du både drept og også tatt i eie? Tal videre og si: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene slikke ditt blod – ja, ditt.
20Akab sa til Elia: Har du funnet meg, min fiende? Han svarte: Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.
23Også om Jesabel talte Herren og sa: Hundene skal spise Jesabel ved muren i Jisreel.
24Den av Akabs ætt som dør i byen, skal hundene spise; og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler spise.
25Det fantes ingen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, egget av Jesabel, sin kone.
31Det var som om det var en liten ting for ham å vandre i Jeroboam, Nebats sønns, synder; han tok også Jesabel, datter av Etba’al, kongen over sidonierne, til hustru, og han gikk og tjente Baal og tilba ham.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine og tok sekkestrie om kroppen. Han fastet, lå i sekkestrie og gikk stille og forsiktig.
28Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe og sa:
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Bring meg også, jeg ber deg, et stykke brød i hånden din.
12Men hun sa: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke et brød; bare en håndfull mel i en krukke og litt olje i en mugge. Nå samler jeg to vedpinner, så jeg kan gå inn og lage det i stand for meg og sønnen min; så skal vi spise det og siden dø.
13Da sa Elia til henne: Vær ikke redd. Gå og gjør som du har sagt. Men bak først en liten kake til meg og bring den til meg; siden kan du lage til for deg og sønnen din.
36De kom tilbake og fortalte det, og han sa: Dette er Herrens ord, som han talte ved sin tjener Elia fra Tisjbe: På Jisreels mark skal hundene spise Jesabels kjøtt.
22Hør nå også på din tjenestekvinne: La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så du får styrke når du går videre.
23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans, sammen med kvinnen, bad inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
1Akab fortalte Jesabel alt det Elia hadde gjort, og også hvordan han hadde drept alle profetene med sverd.
2Da sendte Jesabel et sendebud til Elia og sa: Må gudene gjøre så med meg og mer til om jeg ikke gjør ditt liv som livet til en av dem innen i morgen på denne tiden.
28Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
41Elia sa til Ahab: Gå opp, spis og drikk, for det lyder som bruset av mye regn.
42Ahab gikk opp for å spise og drikke. Men Elia gikk opp på toppen av Karmel. Han bøyde seg ned mot jorden og la ansiktet mellom knærne.
10Hundene skal spise Jesabel på Jisreels mark, og ingen skal begrave henne. Så åpnet han døren og flyktet.
11Jehu kom ut til sin herres tjenere, og en av dem sa: Står det bra til? Hvorfor kom denne galningen til deg? Han svarte: Dere kjenner mannen og hans prat.
17Etter dette hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk; og sykdommen ble så alvorlig at det ikke var ånde igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min synd og ta livet av sønnen min?
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
13Ble det ikke fortalt min herre hva jeg gjorde da Jesabel drepte Herrens profeter, hvordan jeg gjemte hundre av Herrens profeter i huler, femti i hver, og ga dem brød og vann?
15Da sa han: Bli med meg hjem og spis.
5Herren sa til Ahia: Se, Jeroboams kone kommer for å spørre deg om noe for sønnen sin, for han er syk. Dette skal du si til henne. Når hun kommer inn, vil hun late som hun er en annen kvinne.
6Da Ahia hørte lyden av hennes føtter idet hun kom inn døren, sa han: Kom inn, du Jeroboams kone! Hvorfor later du som du er en annen? Jeg er sendt til deg med et tungt budskap.
9Han sa: Hva har jeg gjort, siden du vil overgi din tjener i Ahabs hånd, så han dreper meg?
30Da Jehu kom til Jisreel, fikk Jesabel høre det. Hun sminket øynene, prydet hodet og så ut gjennom vinduet.
23Han sa: Hvorfor vil du gå til ham i dag? Det er verken nymånedag eller sabbat. Hun svarte: Det skal gå bra.
17Da Ahab fikk se Elia, sa han til ham: Er det du som fører ulykke over Israel?
2Elia gikk av sted for å vise seg for Ahab. Det var en hard hungersnød i Samaria.
3Ahab kalte til seg Obadja, som var forvalter i huset hans. (Obadja fryktet Herren svært:
4For da Jesabel utryddet Herrens profeter, tok Obadja hundre profeter og gjemte dem i huler, femti i hver, og ga dem brød og vann.)
11Mennene i byen hans, både de eldste og stormennene som bodde der, gjorde slik Jesabel hadde sendt bud om, slik det sto skrevet i brevene hun hadde sendt dem.
17De eldste i hans hus sto opp og gikk til ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.