2 Samuelsbok 12:17

Norsk KJV Aug 2025

De eldste i hans hus sto opp og gikk til ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • 2 Sam 3:35 : 35 Da alt folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, sverget David: Gud gjøre slik med meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
  • 1 Sam 28:23 : 23 Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans, sammen med kvinnen, bad inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 84%

    18Den sjuende dagen hendte det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan vil han da plage seg selv om vi sier at barnet er dødt?

    19Men da David så at tjenerne hans hvisket seg imellom, forsto han at barnet var dødt. David sa da til sine tjenere: Er barnet dødt? De svarte: Det er dødt.

    20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus, og da han ba om det, satte de brød fram for ham, og han spiste.

    21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.

    22Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?

    23Men nå er det dødt. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg få ham tilbake? Jeg skal gå til ham, men han kommer ikke tilbake til meg.

  • 82%

    15Så gikk Natan hjem. Herren slo barnet som Urias hustru hadde født David, og det ble svært sykt.

    16David ba Gud for barnet; han fastet, gikk inn og lå hele natten på jorden.

  • 78%

    22Hør nå også på din tjenestekvinne: La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så du får styrke når du går videre.

    23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans, sammen med kvinnen, bad inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.

    24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset. Hun skyndte seg og slaktet den, tok mel, knadde det og bakte usyret brød av det.

  • 75%

    34Dine hender var ikke bundet, dine føtter ble ikke lagt i lenker. Som når en mann faller for ugjerningsmenn, slik falt du. Og alt folket gråt igjen over ham.

    35Da alt folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, sverget David: Gud gjøre slik med meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.

  • 34Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende vrede, og han spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde vanæret ham.

  • 20Han tok ham og bar ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen, og så døde han.

  • 13Så satt de på bakken sammen med ham i sju dager og sju netter, og ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var svært stor.

  • 13David innbød ham, og han spiste og drakk hos ham, og David lot ham drikke seg full. Men om kvelden gikk han ut og la seg på sengen sammen med sin herres tjenere; han gikk ikke ned til huset sitt.

  • 70%

    11De fant en egypter ute på marken og tok ham med til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.

    12De ga ham også et stykke av en kake av fikener og to rosinklaser. Da han hadde spist, kom kreftene tilbake i ham; for han hadde verken spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.

  • 70%

    11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det samme gjorde alle mennene som var hos ham.

    12De sørget og gråt og fastet til kvelden, for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.

  • 31Da reiste kongen seg, flerret klærne sine og la seg på jorden; og alle hans tjenere sto ved med klærne sine flerret.

  • 17Etter dette hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk; og sykdommen ble så alvorlig at det ikke var ånde igjen i ham.

  • 20så hans liv vemmes ved brød, og hans sjel ved utsøkt mat.

  • 22men vendte tilbake og har spist brød og drukket vann på det stedet hvor HERREN sa til deg: Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann, derfor skal ditt lik ikke bli lagt i dine fedres grav.

  • 69%

    8David sa til Uria: Gå ned til huset ditt og vask føttene. Uria gikk ut fra kongens hus, og etter ham ble det sendt en matgave fra kongen.

    9Men Uria sov ved inngangen til kongens hus sammen med alle sin herres tjenere og gikk ikke ned til huset sitt.

    10Da de fortalte David: Uria gikk ikke ned til huset sitt, sa David til Uria: Kom du ikke nettopp fra reisen? Hvorfor gikk du da ikke hjem?

  • 35Alle sønnene og alle døtrene hans kom for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. Han sa: "For jeg vil gå ned i graven til min sønn, sørgende." Slik gråt faren for ham.

  • 20Da falt Saul straks langflat til jorden og ble grepet av stor frykt på grunn av Samuels ord. Det var ikke mer kraft i ham, for han hadde ikke spist brød hele dagen og hele natten.

  • 7Ingen skal bryte brød for dem i sorg for å trøste dem over den døde, og ingen skal gi dem trøstens beger å drikke for far eller mor.

  • 30David gikk opp stigningen mot Oljeberget og gråt mens han gikk opp; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Og alle som var med ham, dekket hver sitt hode, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.

  • 20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?

  • 4Akab gikk hjem, tung og misfornøyd over det ordet Nabot, jisreelitten, hadde sagt til ham – for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.

  • 12sto alle de tapre mennene opp, hentet liket av Saul og likene av sønnene hans, brakte dem til Jabesj, og de begravde knoklene deres under eika i Jabesj og fastet i sju dager.

  • 28For hele min fars hus var som døde menn for min herre kongen, og likevel satte du din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hvilken rett har jeg da ennå til å be mer av kongen?

  • 17Hold igjen gråten, hold ingen sørgehøytid for de døde. Bind hodeplagget om hodet, ta skoene på føttene, dekk ikke barten, og spis ikke sørgebrødet som folk bringer.

  • 31David sa til Joab og til alt folket som var med ham: Riv klærne deres, bind sekkestrie om dere og sørg foran Abner! Og kong David selv fulgte båren.

  • 11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Bring meg også, jeg ber deg, et stykke brød i hånden din.

  • 1Nå var kong David gammel og langt oppe i årene; de dekket ham til, men han ble ikke varm.

  • 17David klaget over Saul og over Jonatan, hans sønn, med denne klagesangen:

  • 12Stå nå opp, gå til ditt hus. Når føttene dine går inn i byen, skal barnet dø.

  • 4Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.

  • 36Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.

  • 14Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg dypt, som en som sørger over sin mor.

  • 67%

    15Da sa han: Bli med meg hjem og spis.

    16Men han sa: Jeg kan ikke vende tilbake med deg og ikke gå med deg inn; jeg vil heller ikke spise brød eller drikke vann sammen med deg på dette stedet.

  • 3Han svarte dem: Har dere ikke lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var med ham?

  • 32Da Elisa kom inn i huset, se, da lå gutten død på sengen hans.

  • 42Ahab gikk opp for å spise og drikke. Men Elia gikk opp på toppen av Karmel. Han bøyde seg ned mot jorden og la ansiktet mellom knærne.