Den sjuende dagen hendte det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan vil han da plage seg selv om vi sier at barnet er dødt?
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt. De sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi så si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe ondt.
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
På den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han kan komme til å gjøre seg selv noe vondt.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet var i live, talte vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe forferdelig!'
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt. For de sa: "Mens barnet fremdeles levde, snakket vi til ham, men han ville ikke lytte til oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt."
Og det skjedde på den syvende dagen at barnet døde. Og Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt; for de sa: Se, mens barnet var i live, snakket vi til ham, og han ville ikke høre på stemmen vår; hvordan vil han da ta det hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
På den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi nå si til ham at barnet er dødt uten at det volder ham smerte?
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet levde, snakket vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.'
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Se, mens barnet levde, talte vi med ham, og han hørte ikke på oss; hvordan skal han da reagere om vi sier at det er dødt?»
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa til hverandre: «Mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig.»
On the seventh day, the child died. David’s attendants were afraid to tell him that the child was dead, for they thought, 'While the child was still alive, we spoke to him but he would not listen to us. How can we now tell him the child is dead? He may do something desperate.'
På den syvende dagen døde gutten. Men Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at gutten var død, for de tenkte: 'Mens gutten levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at gutten er død? Han kan gjøre noe desperat.'
Og det skede paa den syvende Dag, da døde Barnet, og Davids Tjenere frygtede for at give ham tilkjende, at Barnet var dødt, thi de sagde: See, der Barnet var levende, talede vi til ham, og han hørte ikke paa vor Røst; hvorledes skulle vi da sige til ham: Barnet er dødt? thi det maatte gjøre (ham) ondt.
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
Og på den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, snakket vi til ham, og han lyttet ikke til hva vi sa. Hvordan vil han da plaget seg selv hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
And it came to pass on the seventh day, the child died. The servants of David were afraid to tell him the child was dead: for they said, While the child was alive, we spoke to him, and he would not listen to us: how then will he vex himself, if we tell him the child is dead?
På den syvende dagen skjedde det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Da barnet enda levde, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kunne skade seg selv.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Da barnet var i live, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.»
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham og han ville ikke høre vår stemme; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe galt.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham det: For mens barnet ennå levde, ville han ikke høre på oss. Hvordan skal vi så si til ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
Vpon the seuenth daye ye childe dyed. And Dauids seruauntes durst not tell him that the childe was deed. For they thoughte: Beholde, whan the childe was yet alyue, we spake vnto him, and he herkened not vnto oure voyce, How moch more shall it greue him, yf we saye: The childe is deed?
So on the seuenth day the child dyed: and the seruants of Dauid feared to tell him that the childe was dead: for they sayde, Beholde, while the childe was aliue, we spake vnto him, and he woulde not hearken vnto our voyce: how then shall we say vnto him, The childe is dead, to vexe him more?
And the seuenth day the childe dyed, and the seruauntes of Dauid feared to tell him that the childe was dead: For they said, beholde, while the childe was yet alyue we spake vnto hym, and he would not hearke vnto our voyce: how will he then vexe him selfe, if we tell him that the childe is dead?
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
and it cometh to pass on the seventh day, that the lad dieth, and the servants of David fear to declare to him that the lad is dead, for they said, `Lo, in the lad being alive we spake unto him, and he did not hearken to our voice; and how do we say unto him, The lad is dead? -- then he hath done evil.'
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And then on the seventh day the child's death took place. And David's servants were in fear of giving him the news of the child's death: for they said, Truly, while the child was still living he gave no attention when we said anything to him: what will he do to himself if we give him word that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, "Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice. How will he then harm himself, if we tell him that the child is dead?"
On the seventh day the child died. But the servants of David were afraid to inform him that the child had died, for they said,“While the child was still alive he would not listen to us when we spoke to him. How can we tell him that the child is dead? He will do himself harm!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Men da David så at tjenerne hans hvisket seg imellom, forsto han at barnet var dødt. David sa da til sine tjenere: Er barnet dødt? De svarte: Det er dødt.
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus, og da han ba om det, satte de brød fram for ham, og han spiste.
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
22Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?
23Men nå er det dødt. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg få ham tilbake? Jeg skal gå til ham, men han kommer ikke tilbake til meg.
13Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Natan sa til David: Også Herren har tatt bort din synd; du skal ikke dø.
14Men fordi du med denne gjerningen har gitt Herrens fiender stor anledning til å spotte, skal også barnet som er født deg, dø.
15Så gikk Natan hjem. Herren slo barnet som Urias hustru hadde født David, og det ble svært sykt.
16David ba Gud for barnet; han fastet, gikk inn og lå hele natten på jorden.
17De eldste i hans hus sto opp og gikk til ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
36Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn hver dag.
12Stå nå opp, gå til ditt hus. Når føttene dine går inn i byen, skal barnet dø.
20Men Joab sa til ham: I dag skal du ikke bringe bud; en annen dag kan du bringe bud. Men i dag skal du ikke bringe bud, for kongens sønn er død.
31Gehasi gikk i forveien og la staven på ansiktet til gutten, men det var verken lyd eller reaksjon. Han gikk tilbake og møtte ham og sa: Gutten har ikke våknet.
32Da Elisa kom inn i huset, se, da lå gutten død på sengen hans.
30Mens de ennå var på veien, kom det bud til David og sa: Absalom har drept alle kongens sønner; det er ikke én av dem igjen.
4David sa til ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har også falt og er døde. Også Saul og Jonatan, hans sønn, er døde.
5Da sa David til den unge mannen som fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og Jonatan, hans sønn, er døde?
19Men denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun lå over det.
20Så sto hun opp ved midnatt, tok min sønn fra siden av meg mens din tjenestekvinne sov, la ham i sin favn og la sitt døde barn i min favn.
21Da jeg sto opp om morgenen for å amme barnet mitt, var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, var det ikke min sønn, som jeg hadde født.
24Sauls tjenere fortalte ham og sa: Slik talte David.
19Da ropte han til faren: Hodet mitt! Hodet mitt! Faren sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
20Han tok ham og bar ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen, og så døde han.
26Da Urias kone fikk høre at hennes mann Uria var død, sørget hun over sin mann.
27Da sørgetiden var over, sendte David og hentet henne til sitt hus. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
15Da kalte David på en av de unge mennene og sa: Gå bort og hugg ham ned. Og han slo ham så han døde.
16Da sa kongen: Du skal visselig dø, Ahimelek, du og hele din fars hus.
17Og kongen sa til livvaktene som sto omkring ham: Vend dere og slå Herrens prester i hjel, for også deres hånd er med David; de visste at han flyktet og fortalte det ikke til meg. Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden og falle over Herrens prester.
33Kongen ble dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde fått dø i ditt sted! Å Absalom, min sønn, min sønn!
1Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
20Mens hun lå for døden, sa kvinnene som sto hos henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
5Da ble David brennende harm på mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal sannelig dø!
17Etter dette hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk; og sykdommen ble så alvorlig at det ikke var ånde igjen i ham.
38Omtrent ti dager etter slo Herren Nabal, så han døde.
11David lot verken mann eller kvinne bli i live som kunne bringe melding til Gat, for han sa: Ellers vil de angi oss og si: Slik gjorde David, og slik kommer han til å gjøre hele den tiden han bor i filisternes land.
17Jeroboams kone sto opp og dro av sted og kom til Tirsa. Da hun nådde dørterskelen, døde barnet.
39Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; for han hadde funnet trøst når det gjaldt Amnon, siden han var død.
10Og Absalom, som vi salvet til å være over oss, er død i striden. Hvorfor taler dere da ikke om å føre kongen tilbake?
7Hvis han sier: Det er bra, skal din tjener ha fred. Men hvis han blir svært vred, da skal du vite at han har bestemt seg for ondt.
7Der ble Israels folk slått av Davids tjenere, og den dagen var det et stort mannefall: tjue tusen menn.
31da vil det skje: Når han ser at gutten ikke er med oss, vil han dø, og dine tjenere vil føre din tjener, vår fars grå hår med sorg ned i graven.
23Og Mikal, Sauls datter, fikk ikke barn til den dagen hun døde.
12Da vendte Davids unge menn om, dro tilbake og fortalte ham alle disse ordene.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?
12De sørget og gråt og fastet til kvelden, for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
1Nå var kong David gammel og langt oppe i årene; de dekket ham til, men han ble ikke varm.