1 Kongebok 17:20
Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?
Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?
Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også gjøre ondt mot enken som jeg bor hos, så du lar sønnen hennes dø?
Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også ramme denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?
Han ropte til HERREN og sa: HERRE min Gud, har du også brakt ulykke over enken jeg bor hos, ved å drepe hennes sønn?
Så ropte han til Herren og sa: 'Herren min Gud, har du virkelig gjort dette onde mot denne enken som jeg bor hos, og drept hennes sønn?'
Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud, hvorfor har du også brakt ondt over denne enken jeg bor hos, slik at hennes sønn er død?
Og han ropte til Herren og sa: «Å Herre, min Gud, har du også brakt ulykke over den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?»
Han ropte til Herren og sa: "Herre, min Gud, har du også ført ulykke over denne enken som jeg bor hos, ved å drepe hennes sønn?"
Så ropte han til Herren og sa: «Herre min Gud, har du også ført ulykken over denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?»
Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?
Så ropte han til HERREN og sa: «Å HERRE, min Gud, har du også påført denne enkemoren elendighet ved å ta hennes sønn?»
Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?
Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud, har du også gjort dette mot denne enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?»
Then he cried out to the LORD and said, "O LORD my God, have You also brought tragedy upon the widow I am staying with by causing her son to die?"
Han ropte til Herren og sa: 'Herre, min Gud, har du også gjort denne enken, som jeg bor hos, ondt ved å la hennes sønn dø?'
Og han raabte til Herren og sagde: Herre, min Gud! har du ogsaa gjort (saa) ilde ved denne Enke, som jeg er fremmed hos, at du dræber hendes Søn?
And he cried unto the LORD, and said, O LORD my God, hast thou also brought evil upon the widow with whom I sojourn, by slaying her son?
Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, har du også ført ulykke over denne enken, hos hvem jeg bor, ved å ta livet av sønnen hennes?
And he cried to the LORD, and said, O LORD my God, have You also brought calamity upon the widow with whom I sojourn, by killing her son?
Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også ført ondt over denne enken som har huset meg ved å drepe hennes sønn?
Der ropte han til Herren og sa: 'Herren min Gud, har Du også handlet vondt mot denne enken som jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?'
Så ropte han til Herren og sa: «Herre min Gud, har du også ført ulykke over denne enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?»
Han ropte til Herren: Herre min Gud, har du gjort ondt mot den enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?
& called vpon the LORDE, and sayde: O LORDE my God, hast thou dealt so euell wt the wedow with whom I dwell, yt thou woldest slaye hir sonne?
Then he called vnto the Lord, and sayde, O Lorde my God, hast thou punished also this widowe, with whome I soiourne, by killing her sonne?
And called vnto the Lorde, and saide: O Lorde my God, hast thou punished also this wydow with whom I dwell as a straunger, & hast slaine her sonne?
And he cried unto the LORD, and said, O LORD my God, hast thou also brought evil upon the widow with whom I sojourn, by slaying her son?
He cried to Yahweh, and said, Yahweh my God, have you also brought evil on the widow with whom I sojourn, by killing her son?
and crieth unto Jehovah, and saith, `Jehovah my God, also on the widow with whom I am sojourning hast Thou done evil -- to put her son to death?'
And he cried unto Jehovah, and said, O Jehovah my God, hast thou also brought evil upon the widow with whom I sojourn, by slaying her son?
And he cried unto Jehovah, and said, O Jehovah my God, hast thou also brought evil upon the widow with whom I sojourn, by slaying her son?
And crying to the Lord he said, O Lord my God, have you sent evil even on the widow whose guest I am, by causing her son's death?
He cried to Yahweh, and said, "Yahweh my God, have you also brought evil on the widow with whom I stay, by killing her son?"
Then he called out to the LORD,“O LORD, my God, are you also bringing disaster on this widow I am staying with by killing her son?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Etter dette hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk; og sykdommen ble så alvorlig at det ikke var ånde igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min synd og ta livet av sønnen min?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din. Så tok han ham fra fanget hennes, bar ham opp i loftsrommet der han bodde, og la ham på sin egen seng.
21Så strakte han seg ut over barnet tre ganger og ropte til Herren: Herre min Gud, jeg ber deg, la dette barnets sjel vende tilbake i ham.
22Herren hørte Elias røst, og barnets sjel vendte tilbake i ham, og han ble levende igjen.
23Elia tok barnet, bar det ned fra kammeret inn i huset og ga det til moren. Og Elia sa: Se, sønnen din lever.
24Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg ved dette at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.
16Han sa: Neste år på denne tiden skal du holde en sønn i armene. Hun sa: Nei, min herre, du Guds mann, ikke lyv for din tjenestekvinne.
17Kvinnen ble med barn og fødte en sønn året etter, på samme tid som Elisa hadde sagt.
18Gutten vokste til. En dag gikk han ut til sin far, til høstarbeiderne.
19Da ropte han til faren: Hodet mitt! Hodet mitt! Faren sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
20Han tok ham og bar ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen, og så døde han.
21Hun gikk opp og la ham i Guds manns seng, lukket døren etter seg og gikk ut.
30Barnets mor sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke. Da reiste han seg og fulgte henne.
31Gehasi gikk i forveien og la staven på ansiktet til gutten, men det var verken lyd eller reaksjon. Han gikk tilbake og møtte ham og sa: Gutten har ikke våknet.
32Da Elisa kom inn i huset, se, da lå gutten død på sengen hans.
33Han gikk inn, stengte døren så de var alene, og ba til Herren.
34Så gikk han opp og la seg over gutten, la sin munn mot hans munn, sine øyne mot hans øyne og sine hender mot hans hender. Han strakte seg ut over ham, og guttens kropp ble varm.
35Han gikk tilbake og vandret fram og tilbake i huset. Så gikk han opp igjen og strakte seg ut over ham. Da nøs gutten sju ganger, og han åpnet øynene.
36Han ropte på Gehasi og sa: Kall hit sjunemittkvinnen. Han kalte henne, og da hun kom inn til ham, sa han: Ta opp sønnen din.
37Da gikk hun inn, falt ned for føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun opp sønnen og gikk ut.
22Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?
19Men denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun lå over det.
20Så sto hun opp ved midnatt, tok min sønn fra siden av meg mens din tjenestekvinne sov, la ham i sin favn og la sitt døde barn i min favn.
21Da jeg sto opp om morgenen for å amme barnet mitt, var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, var det ikke min sønn, som jeg hadde født.
8Da kom Herrens ord til ham:
9Bryt opp og gå til Sarepta, som hører under Sidon, og bo der. Se, jeg har befalt en enke der å sørge for deg.
10Han brøt opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, var det en enke der som samlet vedpinner. Han ropte til henne og sa: Hent, jeg ber deg, litt vann i et kar, så jeg kan få drikke.
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Bring meg også, jeg ber deg, et stykke brød i hånden din.
12Men hun sa: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke et brød; bare en håndfull mel i en krukke og litt olje i en mugge. Nå samler jeg to vedpinner, så jeg kan gå inn og lage det i stand for meg og sønnen min; så skal vi spise det og siden dø.
11Da sa hun: Jeg ber deg, la kongen huske Herren din Gud, så du ikke lar blodhevnerne ødelegge mer, så de ikke dreper min sønn. Han svarte: Så sant Herren lever, skal ikke et hår på din sønns hode falle til jorden.
1Da ropte en kvinne, en av konene til profetdisiplene, til Elisa og sa: Din tjener, min mann, er død, og du vet at din tjener hadde frykt for Herren. Nå er långiveren kommet for å ta mine to sønner som slaver.
27Han sa: Hvis ikke Herren hjelper deg, hvordan skulle jeg kunne hjelpe deg? Fra treskeplassen eller fra vinpressen?
28Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
5Mens han fortalte kongen hvordan han hadde vekket en død til live, se, da ropte kvinnen som hadde fått sønnen sin gjort levende igjen, til kongen om huset og jorden sin. Da sa Gehasi: Herre min, konge, dette er kvinnen, og dette er sønnen hennes, som Elisa gjorde levende igjen.
27Da hun kom til Guds mann på høyden, grep hun om føttene hans. Gehasi kom nær for å skyve henne bort, men Guds mann sa: La henne være! Hun er dypt fortvilet, og Herren har skjult det for meg og ikke latt meg få vite det.
28Da sa hun: Ba jeg min herre om en sønn? Sa jeg ikke: Ikke bedra meg?
9Han sa: Hva har jeg gjort, siden du vil overgi din tjener i Ahabs hånd, så han dreper meg?
26Hun sa: Å, min herre! Så sant du lever, herre, jeg er kvinnen som sto her ved deg og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
12Da han nærmet seg byporten, se, de bar ut en død mann, hans mors eneste sønn, og hun var enke. En stor folkemengde fra byen fulgte henne.
13Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
1Da sa Elisa til kvinnen hvis sønn han hadde gjort levende igjen: Stå opp, reis bort, du og din husstand, og ta opphold hvor dere kan; for Herren har kalt fram en hungersnød, og den skal ramme landet i sju år.
14Da sa han: Hva kan vi da gjøre for henne? Gehasi svarte: Hun har ingen barn, og mannen hennes er gammel.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, så folket at han bar sekkestrie innenfor, mot huden.
31Han sa: Gud må gjøre så mot meg og mer til om hodet til Elisa, Sjafats sønn, blir sittende på ham i dag.
16Han sa til kongen: Så sier Herren: Fordi du har sendt sendebud for å spørre Baal-Sebub, guden i Ekron – er det fordi det ikke finnes noen Gud i Israel som du kan søke råd hos? – derfor skal du ikke stå opp fra sengen du ligger i; du skal sannelig dø.
5Kongen sa til henne: Hva er det som plager deg? Hun svarte: Jeg er virkelig en enke; min mann er død.
6Din tjenestekvinne hadde to sønner, og de kom i slagsmål ute på marken. Det var ingen der som kunne skille dem, og den ene slo den andre og drepte ham.
12Stå nå opp, gå til ditt hus. Når føttene dine går inn i byen, skal barnet dø.