2 Samuelsbok 12:22
Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?
Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?
Han svarte: Så lenge barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet? Kanskje Herren vil være meg nådig, så barnet får leve.
Han sa: Så lenge barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg sa til meg selv: Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.
Han sa: Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg sa: Hvem vet om HERREN vil være meg nådig, så barnet får leve?
Han svarte: 'Mens barnet var i live, fastet jeg og gråt, fordi jeg tenkte: Hvem vet, kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.'
Han svarte: "Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Kanskje Herren vil være nådig mot meg og la barnet leve.
Og han sa: Mens barnet ennå var i live, fastet og gråt jeg; for jeg tenkte: Hvem kan si om Gud vil være nådig mot meg, slik at barnet kan leve?
Han svarte: Mens barnet levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet kan leve.
Han svarte: 'Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Kanskje vil Herren vise meg nåde, slik at barnet kan leve.'
Han svarte: Mens barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Gud vil være nådig mot meg, så barnet vil leve?
Han svarte: «Mens barnet var i live, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem kan vite om Gud vil vise meg nåde og la barnet leve?
Han svarte: Mens barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Gud vil være nådig mot meg, så barnet vil leve?
Han svarte: «Mens barnet var i live, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren kan bli meg nådig og la barnet leve?
David answered, 'While the child was still alive, I fasted and wept. I thought, 'Who knows? The Lord may be gracious to me and let the child live.''
Han svarte: 'Mens gutten ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: 'Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så gutten får leve.'
Og han sagde: Der Barnet endnu levede, fastede og græd jeg; thi jeg sagde: Hvo veed? Herren tør vorde mig naadig, at Barnet maa leve.
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who can tell whether GOD will be gracious to me, that the child may live?
Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg sa: Hvem vet, kanskje blir Herren meg nådig så barnet får leve?
He said, While the child was alive, I fasted and wept: for I said, Who can tell if God will be gracious to me, that the child may live?
Han svarte: «Mens barnet enda levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet, kanskje Herren vil vise nåde mot meg, så barnet får leve.
Han svarte: «Mens barnet levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Herren kan ha barmhjertighet med meg, så barnet får leve.
Han sa: Mens barnet levde, fastet jeg og gråt, for jeg sa: Hvem vet om ikke Herren gir meg nåde, så barnet får leve?
Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt. Jeg tenkte: Kanskje vil Herren gi meg nåde og la barnet leve.
He sayde: I fasted and wepte for the childe whan it was yet a lyue, for I thoughte: Who knoweth, peraduenture the LORDE maye be gracious vnto me, that the childe maye lyue.
And he sayde, While the childe was yet aliue, I fasted, and wept: for I sayde, Who can tell whether God will haue mercy on me, that the childe may liue?
He said: While the childe was yet ailue I fasted and wept: for this I thought, Who can tell whether God wyll haue mercy on me, that the childe may lyue?
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who can tell [whether] GOD will be gracious to me, that the child may live?
He said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who knows whether Yahweh will not be gracious to me, that the child may live?
And he saith, `While the lad is alive I have fasted, and weep, for I said, Who knoweth? -- Jehovah doth pity me, and the lad hath lived;
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who knoweth whether Jehovah will not be gracious to me, that the child may live?
And he said, While the child was yet alive, I fasted and wept: for I said, Who knoweth whether Jehovah will not be gracious to me, that the child may live?
And he said, While the child was still living I went without food and gave myself up to weeping: for I said, Who is able to say that the Lord will not have mercy on me and give the child life?
He said, "While the child was yet alive, I fasted and wept; for I said, 'Who knows whether Yahweh will not be gracious to me, that the child may live?'
He replied,“While the child was still alive, I fasted and wept because I thought,‘Perhaps the LORD will show pity and the child will live.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Så gikk Natan hjem. Herren slo barnet som Urias hustru hadde født David, og det ble svært sykt.
16David ba Gud for barnet; han fastet, gikk inn og lå hele natten på jorden.
17De eldste i hans hus sto opp og gikk til ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
18Den sjuende dagen hendte det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan vil han da plage seg selv om vi sier at barnet er dødt?
19Men da David så at tjenerne hans hvisket seg imellom, forsto han at barnet var dødt. David sa da til sine tjenere: Er barnet dødt? De svarte: Det er dødt.
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus, og da han ba om det, satte de brød fram for ham, og han spiste.
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
23Men nå er det dødt. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg få ham tilbake? Jeg skal gå til ham, men han kommer ikke tilbake til meg.
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din. Så tok han ham fra fanget hennes, bar ham opp i loftsrommet der han bodde, og la ham på sin egen seng.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?
21Så strakte han seg ut over barnet tre ganger og ropte til Herren: Herre min Gud, jeg ber deg, la dette barnets sjel vende tilbake i ham.
22Herren hørte Elias røst, og barnets sjel vendte tilbake i ham, og han ble levende igjen.
18Gutten vokste til. En dag gikk han ut til sin far, til høstarbeiderne.
19Da ropte han til faren: Hodet mitt! Hodet mitt! Faren sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
20Han tok ham og bar ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen, og så døde han.
20Så sto hun opp ved midnatt, tok min sønn fra siden av meg mens din tjenestekvinne sov, la ham i sin favn og la sitt døde barn i min favn.
21Da jeg sto opp om morgenen for å amme barnet mitt, var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, var det ikke min sønn, som jeg hadde født.
35Alle sønnene og alle døtrene hans kom for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. Han sa: "For jeg vil gå ned i graven til min sønn, sørgende." Slik gråt faren for ham.
26Hun sa: Å, min herre! Så sant du lever, herre, jeg er kvinnen som sto her ved deg og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
13Men jeg, da de var syke, kledde meg i sekkestrie; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
14Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg dypt, som en som sørger over sin mor.
12De sørget og gråt og fastet til kvelden, for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
18Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt ansikt!
16Så gikk hun og satte seg et stykke borte, et bueskudd unna, for hun sa: La meg ikke se at gutten dør. Der hun satt, tvers overfor ham, hevet hun stemmen og gråt.
29Tar dere også denne fra meg, og ulykke hender ham, vil dere føre mine grå hår med sorg ned i graven.
30Så når jeg nå kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, og hans liv er knyttet til guttens liv,
25Gråt ikke jeg for den som var i nød? Var ikke min sjel sorgfylt for den fattige?
33Kongen ble dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde fått dø i ditt sted! Å Absalom, min sønn, min sønn!
17Etter dette hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk; og sykdommen ble så alvorlig at det ikke var ånde igjen i ham.
10Full av bitterhet i sjelen ba hun til Herren og gråt sårt.
22Men hans kropp kjenner smerte, og hans sjel i ham sørger.
22Når noen få år er gått, skal jeg gå den veien jeg ikke vender tilbake fra.
3Så, Herre, ber jeg deg nå: Ta livet mitt fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
28Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
11Elisa festet blikket stivt på ham til Hasael ble skamfull. Da begynte Guds mann å gråte.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, så folket at han bar sekkestrie innenfor, mot huden.
1Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
12Den dagen kalte Herren, hærskarenes Gud, til gråt og sorg, til å rake hodet og til å spenne sekkestrie om seg.
13Så satt de på bakken sammen med ham i sju dager og sju netter, og ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var svært stor.
22Jeg sa i min hast: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Likevel hørte du lyden av mine inderlige bønner da jeg ropte til deg.
30Barnets mor sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke. Da reiste han seg og fulgte henne.
34For hvordan kan jeg dra opp til min far uten at gutten er med meg? Jeg kunne ikke bære å se den ulykken som vil komme over min far.
11Da sa hun: Jeg ber deg, la kongen huske Herren din Gud, så du ikke lar blodhevnerne ødelegge mer, så de ikke dreper min sønn. Han svarte: Så sant Herren lever, skal ikke et hår på din sønns hode falle til jorden.