1 Mosebok 21:16
Så gikk hun og satte seg et stykke borte, et bueskudd unna, for hun sa: La meg ikke se at gutten dør. Der hun satt, tvers overfor ham, hevet hun stemmen og gråt.
Så gikk hun og satte seg et stykke borte, et bueskudd unna, for hun sa: La meg ikke se at gutten dør. Der hun satt, tvers overfor ham, hevet hun stemmen og gråt.
Så gikk hun og satte seg et stykke borte, et bueskudd unna, for hun sa: Jeg orker ikke å se gutten dø. Mens hun satt der, løftet hun stemmen og gråt.
Så gikk hun og satte seg like ovenfor, et stykke borte, så langt som et bueskudd. For hun sa: «Jeg orker ikke se gutten dø.» Hun satte seg like ovenfor, løftet stemmen og gråt.
Og hun gikk bort og satte seg et godt stykke unna, omtrent et bueskudds avstand, for hun sa: La meg ikke se barnet dø. Og hun satt der rett overfor ham og løftet sin røst og gråt.
Hun gikk og satte seg på avstand, et bueskudd unna, og sa: 'La meg ikke se barnet dø.' Hun satte seg der, hevet stemmen og gråt.
Hun gikk og satte seg et stykke unna, så langt som et bueskudd, for hun sa: La meg ikke se guttens død. Hun satt der og gråt høyt.
Og hun gikk og satte seg ned overfor ham et godt stykke unna, som en bueskytt; for hun sa, La meg ikke se barnets død. Og hun satte seg overfor ham, hevet stemmen sin og gråt.
Hun satte seg et stykke unna, på en bueskudds avstand, for hun tenkte: Jeg kan ikke bære å se gutten dø. Så satt hun der og gråt.
Hun gikk og satte seg i nærheten, et bueskudd unna, for hun sa: Jeg kan ikke se på at gutten dør. Og hun satt et stykke borte og begynte å gråte.
Og hun gikk og satte seg et stykke bort, så langt som en bueskudd, for hun sa: La meg ikke se barnet dø. Og hun satt der borte, hevet sin stemme og gråt.
Så gikk hun et godt stykke bort og satte seg ned, omtrent på en bueavstand, for hun sa: 'Jeg vil ikke se at barnet dør.' Og hun satt der, ropte med oppløftet røst og gråt.
Og hun gikk og satte seg et stykke bort, så langt som en bueskudd, for hun sa: La meg ikke se barnet dø. Og hun satt der borte, hevet sin stemme og gråt.
Hun gikk og satte seg ned et stykke unna, en buelengde unna, for hun sa: "Jeg kan ikke se barnet dø." Og hun satt der og brast ut i gråt.
Then she went and sat down nearby, about a bowshot away, for she said to herself, 'I cannot watch the boy die.' And as she sat there, she began to weep loudly.
Hun gikk og satte seg i nærheten, på en bueskudds avstand, for hun sa: Jeg kan ikke se barnet dø. Mens hun satt der, begynte hun å gråte høyt.
Og hun gik og satte sig tvært over for, efterat hun var gaaet et Pileskud derfra, thi hun sagde: Jeg gider ikke see paa Drengens Død. Saa satte hun sig tvært over for, og opløftede sin Røst og græd.
And she went, and sat her down over against him a good way off, as it were a bowshot: for she said, Let me not see the death of the child. And she sat over against him, and lift up her voice, and wept.
Og hun gikk og satte seg litt unna ham, et bueskudd unna, for hun sa: La meg ikke se barnet dø. Og hun satte seg der og løftet sin stemme og gråt.
And she went and sat down opposite him a good way off, about a bowshot away; for she said, Let me not see the death of the child. So she sat opposite him and lifted up her voice, and wept.
Hun gikk og satte seg et stykke bort, omtrent et bueskudd unna. For hun sa: "La meg ikke se barnet dø." Hun satt der borte, løftet røsten og gråt.
Og hun gikk og satte seg et stykke unna, et bueskudd borte, for hun sa: «Jeg kan ikke se på gutten dø.» Og hun satte seg et stykke unna og hevet stemmen sin og gråt.
Og hun gikk og satte seg et stykke unna, så langt som et bueskudd, for hun sa: Jeg vil ikke se barnet dø. Og hun satte seg tvers overfor, løftet opp stemmen sin og gråt.
Og hun gikk et stykke unna, omtrent et bueskudd, satte seg ned på jorden og brast i gråt, idet hun sa: La meg ikke se mitt barns død.
and went and satt her out of syghte a great waye as it were a bowshote off: For she sayde: I will not se the lad dye. And she satt doune out of syghte and lyfte vp hyr voyce and wepte.
and wente, and sat hir downe ouer on ye other syde, a bowe shote of. For she sayde: I can not se the childe dye. And she sat hir downe ouer on ye other syde, and lifte vp hir voyce, and wepte.
Then she went and sate her ouer against him a farre off about a bowe shoote: for she said, I will not see the death of the child; she sate downe ouer against him, and lift vp her voyce and wept.
And went, and sate on the other syde a great way, as it were a bowe shote of: for she sayd, I wyll not see the death of the chylde. And she sitting downe on the other side, lyft vp her voyce & wept.
And she went, and sat her down over against [him] a good way off, as it were a bowshot: for she said, Let me not see the death of the child. And she sat over against [him], and lift up her voice, and wept.
She went and sat down opposite him, a good way off, about a bow shot away. For she said, "Don't let me see the death of the child." She sat over against him, and lifted up her voice, and wept.
And she goeth and sitteth by herself over-against, afar off, about a bow-shot, for she said, `Let me not look on the death of the lad;' and she sitteth over-against, and lifteth up her voice, and weepeth.
And she went, and sat her down over against him a good way off, as it were a bowshot. For she said, Let me not look upon the death of the child. And she sat over against him, and lifted up her voice, and wept.
And she went, and sat her down over against him a good way off, as it were a bowshot: for she said, Let me not look upon the death of the child. And she sat over against him, and lifted up her voice, and wept.
And she went some distance away, about an arrow flight, and seating herself on the earth, she gave way to bitter weeping, saying, Let me not see the death of my child.
She went and sat down opposite him, a good way off, about a bow shot away. For she said, "Don't let me see the death of the child." She sat over against him, and lifted up her voice, and wept.
Then she went and sat down by herself across from him at quite a distance, about a bowshot, away; for she thought,“I refuse to watch the child die.” So she sat across from him and wept uncontrollably.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Da hørte Gud gutten gråte, og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hva er i veien med deg, Hagar? Frykt ikke, for Gud har hørt gutten der han er.
18Reis deg, løft opp gutten og hold ham i hånden, for jeg vil gjøre ham til et stort folk.
19Da åpnet Gud øynene hennes, og hun fikk se en brønn med vann. Hun gikk bort, fylte skinnsekken med vann og ga gutten å drikke.
14Abraham sto tidlig opp om morgenen, tok brød og en skinnsekk med vann og ga det til Hagar; han la det på skulderen hennes og ga henne også gutten, og sendte henne bort. Hun dro av sted og vandret omkring i ørkenen ved Be’er-Sjeba.
15Da vannet i skinnsekken tok slutt, la hun gutten fra seg under en av buskene.
6Abram sa til Sarai: Se, din slavekvinne er i din hånd; gjør med henne som du finner for godt. Da Sarai behandlet henne hardt, flyktet hun fra henne.
7Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.
8Han sa: Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor vil du hen? Hun svarte: Jeg flykter fra min husfrue Sarai.
9Men Sara så at sønnen til Hagar, egypteren, hun som hadde født Abraham en sønn, spottet.
10Da sa hun til Abraham: Driv bort denne slavekvinnen og sønnen hennes, for denne slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med min sønn, med Isak.
11Dette ble svært tungt for Abraham på grunn av sønnen.
12Men Gud sa til Abraham: Ta det ikke tungt på grunn av gutten og din slavekvinne. Gjør alt det Sara sier til deg, lytt til hennes røst, for i Isak skal din ætt kalles.
11Og Herrens engel sa til henne: Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt din nød.
13Da ga hun Herren, som hadde talt til henne, dette navnet: Du er en Gud som ser meg. For hun sa: Har jeg også her sett ham som ser meg?
14Derfor ble brønnen kalt Beer-Lahai-Roi; se, den ligger mellom Kadesj og Bered.
15Hagar fødte Abram en sønn. Abram kalte sønnen som Hagar hadde født, Ismael.
10Full av bitterhet i sjelen ba hun til Herren og gråt sårt.
22Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?
18Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt ansikt!
4Han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Da hun så at hun var blitt med barn, begynte hun å se ned på sin husfrue.
1Nå hadde Sarai, Abrams kone, ikke født ham noen barn; men hun hadde en egyptisk slavekvinne som het Hagar.
2Sarai sa til Abram: Se, Herren har hindret meg i å føde. Jeg ber deg, gå inn til min slavekvinne; kanskje kan jeg få barn ved henne. Og Abram hørte på Sarai.
20Så sto hun opp ved midnatt, tok min sønn fra siden av meg mens din tjenestekvinne sov, la ham i sin favn og la sitt døde barn i min favn.
6Hun åpnet den og så barnet, og se, spedbarnet gråt. Hun fikk medfølelse med ham og sa: «Dette er et av hebreernes barn.»
7Og hun sa: Hvem skulle vel ha sagt til Abraham at Sara skulle gi barn bryst? For jeg har født ham en sønn i hans høye alder.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?