1 Kongebok 22:36
Ved solnedgang gikk det et rop gjennom hæren: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk det et rop gjennom hæren: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: «Hver mann til sin by! Hver mann til sitt land!»
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: Hver mann til sin by, hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: "Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!"
Ved solnedgang gikk det ut et rop gjennom leiren: «Hver mann til sin by, hver mann til sitt land!»
Og det ble proklamert i leiren ved solnedgang: "Hver mann til sin by, og hver mann til sitt land."
Da solen gikk ned, lød det rop gjennom leiren: Hver til sin by og hver til sitt land!
Om kvelden gikk et rop gjennom hæren: 'Hver mann til sin by og hver mann til sitt land.'
Ved solnedgang kom en oppfordring gjennom hæren: «Hver mann til sin by, og hver mann til sitt hjem.»
Og en kunngjøring gikk gjennom forsamlingen ved solnedgang: «Hver mann til sin by, og hver mann til sitt land.»
Ved solnedgang kom en oppfordring gjennom hæren: «Hver mann til sin by, og hver mann til sitt hjem.»
Da solen gikk ned, gikk det et rop gjennom leiren: «Hver mann til sin by, hver mann til sitt land!»
As the sun was setting, a cry spread throughout the army, 'Every man to his city, and every man to his land!'
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: «Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
Og man udraabte igjennem Leiren, der Solen gik ned, og sagde: Hver (gaae) til sin Stad, og hver til sit Land.
And there went a proclamation throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his own country.
Og det gikk et rop gjennom hæren ved solnedgang: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
And there went a proclamation throughout the army as the sun went down, saying, Every man to his city, and every man to his own country.
Ved solnedgang lød det et rop gjennom hæren: Hver mann til sin by, og hver mann til sitt land.
Ved solnedgang lød ropet gjennom leiren: 'Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!'
Og da solen gikk ned, lød det et rop gjennom hele hæren: "Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!"
Ved solnedgang gikk det et rop gjennom hele hæren: La alle dra tilbake til sine byer og til sitt land, for kongen er død.
And whan the Sonne wente downe there was a proclamacion made in the hoost, and sayde: Euery one gett him in to his cite, and to his countre.
And there went a proclamation thorowout the hoste about the going downe of the sunne, saying, Euery man to his citie, and euery man to his owne countrey.
And ther wet a proclamation throughout the hoast about the goyng downe of the sunne, saying: Euery man to his citie, and to his owne countrey.
And there went a proclamation throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his own country.
There went a cry throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his country.
and he causeth the cry to pass over through the camp, at the going in of the sun, saying, `Each unto his city, and each unto his land.'
And there went a cry throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his country.
And there went a cry throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his country.
And about sundown a cry went up from all parts of the army, saying, Let every man go back to his town and his country, for the king is dead.
A cry went throughout the army about the going down of the sun, saying, "Every man to his city, and every man to his country!"
As the sun was setting, a cry went through the camp,“Each one should return to his city and to his homeland.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
31Arams konge hadde befalt de trettito anførerne som hadde kommandoen over stridsvognene hans: Kjemp verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge.
32Da anførerne for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De svingte av for å angripe ham, og Josjafat ropte.
33Men da anførerne for stridsvognene merket at det ikke var Israels konge, vendte de seg bort fra å forfølge ham.
34Så var det en mann som skjøt en pil på måfå og traff Israels konge mellom skjøtene i rustningen. Da sa han til kusken på vognen: Snu og kjør meg ut av slaget, for jeg er såret.
35Kampen ble hard den dagen, og kongen ble holdt oppreist i vognen mot arameerne; ved kveldstid døde han. Blodet rant fra såret og ned i bunnen av vognen.
32Da sjefene for stridsvognene merket at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
33Men en mann spente buen og skjøt på måfå; han traff Israels konge mellom skjøtene i rustningen. Da sa kongen til vognstyreren: Vend vognen og før meg bort fra slaget, for jeg er såret.
34Den dagen raste kampen; likevel holdt Israels konge seg stående i vognen, vendt mot syrerne, til kvelden. Omtrent ved solnedgang døde han.
37Kongen døde og ble ført til Samaria, og de begravde kongen i Samaria.
5I skumringen sto de opp for å gå til arameernes leir. Da de kom til den ytterste delen av leiren, se, der var det ikke et menneske.
6For Herren hadde latt arameerhæren høre lyden av vogner og lyden av hester, lyden av en stor hær. De sa til hverandre: «Se, Israels konge har leid mot oss hettittenes konger og egypternes konger, så de skal falle over oss.»
7Derfor brøt de opp og flyktet i skumringen. De lot teltene, hestene og eslene bli igjen – ja, hele leiren slik den sto – og flyktet for livet.
10Så kom de og ropte på portvakten i byen, og de fortalte ham: «Vi kom til arameernes leir, og se, det var ikke et menneske der, ikke en lyd av mennesker – bare hester bundet og esler bundet, og teltene sto som de var.»
11Han ropte på portvaktene, og de meldte det videre inne i kongens hus.
12Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: «Jeg skal nå si dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de gått ut av leiren og gjemt seg ute på marken. De sier: Når de kommer ut av byen, skal vi ta dem levende og så komme inn i byen.»
28Da kom en Guds mann og sa til Israels konge: Så sier Herren: Fordi arameerne har sagt: Herren er fjellenes Gud, men han er ikke dalenes Gud, derfor vil jeg gi hele denne store hæren i din hånd, og dere skal kjenne at jeg er Herren.
29Slik lå de i leir rett imot hverandre i sju dager. På den sjuende dagen kom det til kamp, og israelittene hogg ned hundre tusen fotsoldater av arameerne på én dag.
30Resten flyktet inn i byen Afek, og en mur falt ned over tjuesju tusen av de mennene som var igjen. Ben-Hadad flyktet og kom inn i byen, inn i et indre rom.
24Gjør også dette: Fjern kongene, hver fra hans plass, og sett offiserer i deres sted.
25Sett sammen en hær for deg lik den du mistet – hest for hest og vogn for vogn – så vil vi kjempe mot dem på sletten; da skal vi sannelig være sterkere enn de. Han hørte på dem og gjorde slik.
19Så gikk disse unge mennene som hørte til provinsfyrstene, ut av byen, og hæren fulgte dem.
20De felte hver sin mann, og arameerne flyktet; Israel satte etter dem. Arams konge Ben-Hadad slapp unna på en hest sammen med rytterne.
21Israels konge dro ut, slo hestene og vognene i stykker og hogg arameerne ned i stort mannefall.
22Profeten kom til Israels konge og sa: Gå og styrk deg; legg merke til og se hva du gjør, for ved årsskiftet vil Arams konge dra opp mot deg igjen.
8Kongen i Aram førte krig mot Israel og rådførte seg med sine tjenere og sa: På det og det stedet vil jeg slå leir.
9Da sendte Guds mann bud til Israels konge og sa: Vokt deg for å gå forbi det stedet, for dit har arameerne dratt ned.
23Han gjorde i stand en stor bevertning for dem. Da de hadde spist og drukket, sendte han dem av sted, og de dro til sin herre. Etter dette gjorde ikke arameiske streifstyrker mer innfall i Israels land.
24Etter dette hendte det at Ben-Hadad, kongen i Aram, samlet hele hæren sin og dro opp og beleiret Samaria.
30Kongen av Syria hadde gitt befaling til sjefene for stridsvognene som var med ham: Dere skal ikke kjempe mot noen, verken små eller store, annet enn mot Israels konge.
24Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og ikke kjempe mot deres brødre, Israels barn. Hver mann skal vende hjem, for dette er kommet fra meg. De adlød derfor Herrens ord og vendte hjem igjen, slik Herrens ord hadde sagt.
14Så rykket Joab og folket som var med ham fram for å møte arameerne i kamp, og de flyktet for ham.
16De dro ut ved middagstid. Men Ben-Hadad drakk seg drukken i teltene, han og kongene, de to og tretti kongene som hjalp ham.
17De unge mennene som hørte til provinsfyrstene, gikk ut først. Ben-Hadad sendte folk ut, og de meldte ham: Det er menn som har kommet ut fra Samaria.
13Så rykket Joab fram, han og folket som var med ham, til kamp mot arameerne, og de flyktet for ham.
16Da arameerne så at de hadde lidd nederlag for Israel, sendte de bud og kalte ut arameerne som var bortenfor elven. Shofak, hærføreren til Hadadeser, dro i spissen for dem.
17Dette ble meldt til David. Han samlet hele Israel, krysset Jordan, rykket fram mot dem og stilte opp til kamp mot dem. Da David hadde stilt opp til kamp mot arameerne, tok de kampen opp med ham.
17Da det ble meldt til David, samlet han hele Israel, krysset Jordan og kom til Helam. Arameerne stilte seg opp mot David og gikk til kamp med ham.
18Men arameerne flyktet for Israel, og David slo i hjel vognfolket til sju hundre vogner av arameerne og førti tusen ryttere. Han slo også Sjofak, øverstkommanderende for hæren deres, så han døde der.
8Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Og de meldte til hele folket: Se, kongen sitter i porten! Da kom hele folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
1Arams konge Ben-Hadad samlet hele hæren sin; det var to og tretti konger med ham, med hester og vogner. Han dro opp og beleiret Samaria og førte krig mot den.
8Dere skal omringe kongen, hver med våpen i hånden. Den som kommer innenfor rekkene, skal drepes. Vær hos kongen når han går ut og når han kommer inn.
24For arameernes hær kom med en liten flokk menn, og HERREN overga en meget stor hær i deres hånd, fordi de hadde forlatt HERREN, sine fedres Gud. Slik fullbyrdet de dom mot Joas.
39Da kongen passerte, ropte han til ham og sa: Din tjener gikk ut midt i striden, og se, en mann kom bort og førte en mann til meg og sa: Vokt denne mannen! Skulle han på noen måte komme bort, skal ditt liv gjelde for hans liv, ellers skal du betale en talent sølv.
43Israels konge dro hjem, tung og vred, og kom til Samaria.
4Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og ikke kjempe mot deres brødre. Hver og en skal vende hjem, for det som har skjedd, kommer fra meg. De lød Herrens ord og vendte tilbake; de gikk ikke ut mot Jeroboam.
6Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundre menn, og sa til dem: Skal jeg dra opp mot Ramot i Gilead til strid, eller skal jeg la være? De sa: Dra opp, for Herren vil gi det i kongens hånd.
15(Men kong Joram hadde vendt tilbake til Jisreel for å bli helbredet for de sårene araméerne hadde påført ham da han kjempet mot Hasael, kongen i Aram.) Jehu sa: Hvis dere er med på dette, så la ingen slippe ut av byen for å dra og fortelle det i Jisreel.
16Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som sauer uten hyrde. Og Herren sa: Disse har ingen herre; la hver og en vende hjem til sitt hus i fred.
15De dro etter dem helt til Jordan, og se, hele veien var full av klær og kar som arameerne hadde kastet fra seg i hastverket. Budbærerne kom tilbake og fortalte det til kongen.