1 Samuelsbok 20:17
Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan lot David sverge igjen ved sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk David til å avlegge ed igjen på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonathan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som han elsket sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk David til å sverge fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan fikk igjen David til å sverge av kjærlighet til ham, fordi han elsket ham som seg selv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å avlegge en ed igjen, fordi han elsket ham, slik han elsket sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk også David til å sverge igjen, i kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan had David swear again by his love for him, because he loved him as he loved himself.
Og Jonathan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan blev ved at sværge David, fordi han elskede ham; thi han elskede ham, som han elskede sin Sjæl.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonatan fikk David til å sverge igjen, for den kjærligheten han hadde til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å sverge igjen, av den kjærligheten han hadde til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan tok enda en ed med David på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Ionathas proceaded further, and sware vnto Dauid (he loued him so well: for he loued him euen es his owne soule)
And againe Ionathan sware vnto Dauid, because he loued him (for he loued him as his owne soule)
And Ionathan sware againe vnto Dauid, because he loued him (For he loued him as his owne soule)
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
and Jonathan addeth to cause David to swear, because he loveth him, for with the love of his own soul he hath loved him.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan again took an oath to David, because of his love for him: for David was as dear to him as his very soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan once again took an oath with David, because he loved him. In fact Jonathan loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
2Saul tok ham den dagen og lot ham ikke mer gå hjem til sin fars hus.
3Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, til og med sverdet, buen og beltet.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har sluttet en pakt for Herrens åsyn med din tjener sammen med deg. Men er det skyld hos meg, så slå meg i hjel du; hvorfor skulle du føre meg til din far?
9Da sa Jonatan: Langt ifra! Om jeg visste med sikkerhet at min far hadde bestemt at ulykken skulle komme over deg, ville jeg da ikke fortalt deg det?
10David sa til Jonatan: Hvem skal da fortelle meg det? Eller hva om din far svarer deg hardt?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
12Og Jonatan sa til David: Herren, Israels Gud, er vitne: Når jeg undersøker min far i morgen, når som helst, eller den tredje dagen, og se, hvis han er vel stemt mot David og jeg da ikke sender bud til deg og lar deg få vite det,
13må Herren gjøre slik og mer til med Jonatan. Men hvis min far har i sinne å gjøre deg ondt, da skal jeg la deg få vite det og sende deg bort, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.
14Og mens jeg ennå lever, skal du vise meg Herrens miskunn, så jeg ikke dør.
15Ja, du skal ikke ta din miskunn bort fra mitt hus for evig, ikke engang når Herren utrydder hver eneste av Davids fiender fra jordens overflate.
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det av Davids fiender.
1David flyktet fra Najot i Rama, kom og sa til Jonatan: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Og hva er min synd overfor din far, siden han står meg etter livet?
2Han sa til ham: Gud forby! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ingenting, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Slik er det ikke.
3Men David sverget igjen og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet. Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
4Da sa Jonatan til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
5Og David sa til Jonatan: Se, i morgen er det nymåne, og jeg pleier å sitte til bords med kongen; men la meg gå, så jeg kan skjule meg ute på marken til om kvelden den tredje dagen.
41Så snart gutten var gått, kom David fram fra stedet mot sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt mest.
42Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har jo begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt til evig tid. Så reiste han seg og dro bort, og Jonatan gikk inn i byen.
16Da dro Jonatan, Sauls sønn, av sted og gikk til David i skogen, og han ga ham nytt mot i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd. Min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den neste etter deg. Også dette vet min far Saul.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
1Saul sa til sin sønn Jonatan og til alle tjenerne sine at de skulle drepe David.
2Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David. Jonatan fortalte David: Min far Saul søker å drepe deg. Så jeg ber deg: Vær på vakt til i morgen, hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg vil gå ut og stille meg ved siden av min far ute på marken der du er, og jeg vil tale med min far om deg. Det jeg får vite, skal jeg fortelle deg.
4Jonatan talte godt om David til sin far Saul og sa: La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger mot deg har vært meget gode.
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren i hjel, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul lyttet til Jonatans ord, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonatan ropte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.
25Hvordan er de mektige falt midt i striden! Å, Jonatan, du ble drept på dine høyder.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
17David klaget over Saul og over Jonatan, hans sønn, med denne klagesangen:
18Da sa Jonatan til David: I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet, for plassen din blir tom.
32Da svarte Jonatan sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da skjønte Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende vrede, og han spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde vanæret ham.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den tiden han hadde fastsatt med David, og en liten gutt var med ham.
44Saul sa: Gud gjøre så mot meg og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har gitt Israel denne store frelsen? Aldri! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for i dag har han handlet sammen med Gud. Så folket berget Jonatan, og han slapp å dø.
27Dagen etter, den andre dagen i måneden, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?
28Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om lov til å gå til Betlehem.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul ble svært glad i ham, og David ble hans våpenbærer.
7Men kongen skånet Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, på grunn av den ed ved Herren som var mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
16Men hele Israel og Juda elsket David, fordi han gikk ut og kom inn foran dem.
39For så sant Herren lever, han som frelser Israel: selv om det er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø. Men ingen av hele folket svarte ham.
22Og David sverget det for Saul. Så dro Saul hjem, men David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.
39Men gutten visste ikke noe; bare Jonatan og David visste hva det gjaldt.
22Saul bød sine tjenere: Tal med David i hemmelighet og si: Se, kongen har behag i deg, og alle hans tjenere elsker deg. Bli nå derfor kongens svigersønn.
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham.