Apostlenes gjerninger 12:15
De sa til henne: Du er fra vettet. Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra vettet. Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra deg! Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er fra deg.» Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun holdt fast på at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
Og de sa til henne: Du er gal. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Da sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. De sa: «Det må være hans engel.»
Og de sa til henne: Du tuller. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Så sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var så. De sa: Det er hans engel.
Og de sa til henne: Du er fra deg. Men hun holdt fast på at det var så. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra sansene. Men hun insisterte på at det var slik. De sa: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: «Du er gal!» Men hun insisterte på at det faktisk var slik. Da svarte de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: 'Du er gal.' Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: 'Det er hans engel.'
They said to her, 'You are out of your mind.' But she kept insisting that it was so. Then they said, 'It must be his angel.'
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: Det er hans engel.
Da sagde de til hende: Du raser. Men hun stod fast derpaa, at det var saaledes. Men de sagde: Det er hans Engel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
And they said to her, 'You are mad.' But she insisted that it was so. Then they said, 'It is his angel.'
De sa til henne: "Du er gal!" Men hun insisterte på at det var slik. De sa: "Det er hans engel."
De sa til henne: «Du er fra vettet,» men hun insisterte på at det var slik, og de sa: «Det er hans engel.»
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto på sitt, at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne, Du er gal. Men hun fastholdt at det var sant. Og de sa, Det er hans engel.
And they sayde vnto her: thou arte mad. And she bare them doune yt it was even so. Then sayde they: it is his angell.
But they sayde vnto her: Thou art mad. Neuertheles she abode by it, that is was so. They sayde: it is his angell.
But they said vnto her, Thou art mad. Yet she affirmed it constantly, that it was so. Then said they, It is his Angel.
And they sayde vnto her: thou art mad. But she affirmed that it was euen so. Then sayde they: it is his Angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
and they said unto her, `Thou art mad;' and she was confidently affirming `it' to be so, and they said, `It is his messenger;'
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said to her, You are off your head. But still she said, with decision, that it was so. And they said, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
But they said to her,“You’ve lost your mind!” But she kept insisting that it was Peter, and they kept saying,“It is his angel!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Men Peter fortsatte å banke. Da de åpnet og så ham, ble de forundret.
17Han ga dem tegn med hånden om å være stille og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Han sa: Gå og fortell dette til Jakob og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted.
18Da det ble dag, ble det ikke lite oppstyr blant soldatene om hva som var blitt av Peter.
5Peter ble derfor holdt i fengsel, men menigheten ba uavbrutt til Gud for ham.
6Da Herodes skulle føre ham fram, lå Peter den samme natten og sov mellom to soldater, bundet med to lenker, og vaktene foran døren voktet fengselet.
7Se, Herrens engel kom til ham, og et lys strålte i fengselet. Han støtte Peter i siden, vekket ham og sa: Skynd deg, stå opp! Da falt lenkene av hendene hans.
8Engelen sa til ham: Bind beltet om deg og ta på sandalene dine. Det gjorde han. Og han sa til ham: Sleng kappen om deg og følg meg.
9Han gikk ut og fulgte ham, men han visste ikke at det som skjedde ved engelen, var virkelig; han trodde han så et syn.
10Da de hadde passert første og andre vaktpost, kom de til jernporten som førte ut til byen; den åpnet seg av seg selv for dem. De gikk ut og fortsatte gjennom én gate, og straks forlot engelen ham.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg sikkert at Herren har sendt sin engel og reddet meg ut av Herodes’ hånd og fra alt det jødefolket ventet skulle skje.
12Da han hadde forstått dette, gikk han til huset til Maria, mor til Johannes, som hadde tilnavnet Markus; der var mange samlet og ba.
13Mens Peter banket på porten, kom en tjenestepike som het Rode for å høre etter.
14Da hun kjente igjen Peters stemme, åpnet hun ikke porten av bare glede, men løp inn og fortalte at Peter sto utenfor.
12Ånden ba meg gå med dem uten å nøle. Dessuten fulgte disse seks brødrene med meg, og vi gikk inn i mannens hus.
13Han fortalte oss hvordan han hadde sett en engel inne i huset, som sto der og sa til ham: Send noen til Joppe og hent Simon, som også kalles Peter.
14Han skal si deg ord som gjør at du og hele ditt hus blir frelst.
69Da så piken ham igjen og begynte å si til dem som stod omkring: Denne er en av dem.
70Men han nektet det igjen. Litt etter sa også de som stod der, til Peter: Sannelig, du er en av dem; for du er en galileer, og måten du taler på, røper deg.
19Men om natten åpnet Herrens engel fengselsdørene, førte dem ut og sa:
7Omtrent tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde skjedd.
8Peter sa til henne: Si meg, solgte dere jordstykket for denne summen? Hun sa: Ja, for denne summen.
9Da sa Peter til henne: Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens ånd på prøve? Se, føttene til dem som har begravd mannen din, står ved døren, og de skal bære deg ut.
66Mens Peter var nede på gårdsplassen, kom en av yppersteprestens tjenestepiker.
67Da hun så Peter varme seg, så hun nøye på ham og sa: Også du var sammen med Jesus fra Nasaret.
17Mens Peter gikk og undret seg over hva synet han hadde sett, kunne bety, sto mennene som var sendt av Kornelius, etter å ha spurt seg fram til Simons hus, ved porten.
18De ropte og spurte om Simon, som kalles Peter, bodde der.
19Mens Peter fortsatt grunnet på synet, sa Ånden til ham: «Se, tre menn leter etter deg.»
16Men Peter ble stående utenfor ved døren. Den andre disippelen, som var kjent for ypperstepresten, gikk da ut og talte med tjenestejenten som passet døren, og fikk Peter inn.
17Tjenestejenten som passet døren, sier til Peter: Er ikke også du en av denne mannens disipler? Han sier: Det er jeg ikke.
15Og alle som satt i rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt.
37Men de ble skrekkslagne og redde og trodde de så en ånd.
29Folkemengden som sto der og hørte det, sa at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til ham.
14Da steg Peter fram sammen med de elleve, løftet stemmen og sa til dem: Dere menn fra Judea, og alle dere som bor i Jerusalem, dette skal dere vite; lytt til mine ord:
46For de hørte dem tale i tunger og prise Gud. Da tok Peter til orde:
69Mens Peter satt ute på gårdsplassen, kom en tjenestejente bort til ham og sa: Også du var sammen med Jesus fra Galilea.
10Hun gikk og fortalte det til dem som hadde vært sammen med ham, mens de sørget og gråt.
11Men da de hørte at han levde og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke.
56En tjenestejente fikk øye på ham der han satt ved ilden, så nøye på ham og sa: Denne mannen var også sammen med ham.
15Han sa: Kall henne. Da han hadde kalt henne, ble hun stående i døren.
10De kjente ham igjen som han som pleide å sitte og tigge ved Fagerporten i tempelet, og de ble fylt av undring og forbauselse over det som hadde hendt med ham.
9Da ble det stort oppstyr, og noen av de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og tok til orde: Vi finner ikke noe ondt hos denne mannen. Men hvis en ånd eller en engel har talt til ham, må vi ikke kjempe mot Gud.
12Alle var forundret og rådville og sa til hverandre: Hva betyr dette?
22De sa: «Kornelius, en offiser, en rettskaffen mann som frykter Gud og har godt ry blant hele det jødiske folket, fikk ved en hellig engel beskjed fra Gud om å sende bud på deg til sitt hus og høre det du har å si.»
23Da ba han dem inn og ga dem husly. Neste dag dro Peter av sted med dem, og noen brødre fra Joppe fulgte med.
11Men det de sa, ble for dem som tomt snakk, og de trodde dem ikke.
7Men gå og si til disiplene hans og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham, slik han sa til dere.
3Omtrent ved den niende time på dagen så han tydelig i et syn en Guds engel komme inn til ham og si: «Kornelius.»
23Vi fant fengselet forsvarlig stengt og vaktene stående utenfor dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.
40Men Peter sendte dem alle ut, knelte ned og ba. Så vendte han seg mot kroppen og sa: Tabita, stå opp! Hun åpnet øynene, og da hun så Peter, satte hun seg opp.
23og da de ikke fant kroppen hans, kom de og sa at de også hadde sett engler i et syn, som sa at han lever.