Apostlenes gjerninger 20:38
særlig bedrøvet over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig bedrøvet over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig bedrøvet over ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
særlig bedrøvet over det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
Det som smertet dem mest, var det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
og de sørget mest av alt over ordene han talte, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
fordi de var særlig bedrøvet over det han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
De sørget mest av alt for de ordene han talte, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Det som smertet dem mest, var ordene han sa, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
mest bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
sørgende mest over det ordet han hadde sagt, at de ikke mer skulle se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
sørgmodige over at han hadde sagt at de aldri mer ville få se hans ansikt. De fulgte ham så til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
bedrøvet over det ord han hadde talt at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
They were deeply grieved because of what he had said—that they would never see his face again. Then they accompanied him to the ship.
De var særlig bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Og meest smertede dem det Ord, han sagde, at de ikke mere skulde see hans Ansigt. Men de ledsagede ham til Skibet.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his fe no more. And they companied him unto the ship.
sørgende mest over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se hans ansikt mer. Og de fulgte ham til skipet.
sorrowing most of all for the words which he spoke, that they would see his face no more. And they accompanied him to the ship.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig fordi han hadde sagt at de ikke skulle se hans ansikt mer. Så fulgte de ham til skipet.
sørget mest over hans ord om at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
De var mest triste fordi han hadde sagt at de ikke ville se hans ansikt igjen. Og så fulgte de ham til skipet.
sorowinge most of all for the wordes which he spake that they shuld se his face no moore. And they acompanyed him vnto the shyppe.
and were sory, most of all because of the worde which he had sayde, that they shulde se his face nomore. And they accopanied him vnto the shippe.
Being chiefly sorie for the words which he spake, That they should see his face no more; they accompanied him vnto the shippe.
Sorowyng most of all for the wordes whiche he spake, that they shoulde see his face no more. And they accompanied hym vnto the shippe.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his face no more. And they accompanied him unto the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
sorrowing most of all for the word that he had said -- that they are about no more to see his face; and they were accompanying him to the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
Being sad most of all because he had said that they would not see his face again. And so they went with him to the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
especially saddened by what he had said, that they were not going to see him again. Then they accompanied him to the ship.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36Da han hadde sagt dette, falt han på kne og ba sammen med dem alle.
37De begynte alle å gråte sårt, de falt Paulus om halsen og kysset ham,
3Da vi fikk Kypros i sikte, lot vi det ligge på venstre side, seilte inn mot Syria og gikk i land i Tyr; for der skulle skipet losse lasten.
4Vi fant disiplene og ble der i sju dager. De sa ved Ånden til Paulus at han ikke måtte dra opp til Jerusalem.
5Da de dagene var til ende, dro vi videre, og alle fulgte oss på veien, sammen med koner og barn, helt ut av byen. På stranden knelte vi og ba.
6Så tok vi farvel med hverandre; vi gikk om bord i skipet, og de vendte hjem igjen.
7Da vi hadde fullført reisen fra Tyr, kom vi til Ptolemais; vi hilste på brødrene og ble hos dem én dag.
25Og nå vet jeg at dere alle, som jeg har gått omkring blant og forkynt Guds rike for, ikke skal se ansiktet mitt mer.
1Etter at uroligheten hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, omfavnet dem og dro av sted for å reise til Makedonia.
2Da han hadde reist gjennom de traktene og gitt dem mye formaning, kom han til Hellas,
10Paulus gikk ned, kastet seg over ham, tok ham i favn og sa: Gjør dere ikke urolige; for livet er i ham.
11Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og han samtalte lenge med dem, helt til det lysnet av dag; deretter dro han av sted.
12De førte den unge mannen med seg i live og ble sterkt trøstet.
13Vi gikk da i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi hadde tenkt å ta om bord Paulus; for slik hadde han bestemt, han selv ville gå til fots.
14Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene.
15Derfra seilte vi videre og kom neste dag utenfor Kios; dagen etter nådde vi Samos og la til ved Trogyllion, og neste dag kom vi til Milet.
16For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos, fordi han ikke ville bruke tid i Asia; han skyndte seg for, om mulig, å være i Jerusalem til pinsedagen.
26For han lengtet etter dere alle og var dypt bekymret fordi dere hadde hørt at han hadde vært syk.
27For han var virkelig syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
28Derfor sender jeg ham desto mer skyndsomt, for at dere, når dere ser ham igjen, skal glede dere, og jeg bli mindre sorgfull.
12Da vi hørte dette, ba både vi og de som var der, ham inntrengende om ikke å dra opp til Jerusalem.
13Da svarte Paulus: Hva er det dere vil, siden dere gråter og knuser hjertet mitt? For jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.
20Da de ba ham bli lenger hos dem, ville han ikke.
21Men han tok avskjed og sa: Jeg må for enhver pris holde den høytiden som kommer i Jerusalem. Jeg kommer tilbake til dere igjen, om Gud vil. Så seilte han fra Efesos.
4Han ble fulgt til Asia av Sopater fra Berøa, og av thessalonikerne Aristarkus og Sekundus, og Gajus fra Derbe og Timoteus, og av folk fra Asia: Tykikos og Trofimus.
5Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.
6Vi seilte fra Filippi etter de usyrede brøds dager og kom til dem i Troas på fem dager; der ble vi i sju dager.
18Da de var kommet til ham, sa han til dem: Dere vet hvordan jeg fra den første dagen jeg kom til Asia, hele tiden har vært sammen med dere,
19jeg tjente Herren i all ydmykhet, under mange tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes bakhold.
31Våk derfor og husk at jeg i tre år ikke holdt opp med å advare hver eneste én, natt og dag, med tårer.
36For mengden fulgte etter og ropte: Bort med ham!
38Men Paulus mente det ikke var riktig å ta med ham som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke hadde gått med dem i arbeidet.
21Etter lang tids faste sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
22Men nå oppmuntrer jeg dere til å være ved godt mot. Ingen av dere skal miste livet; bare skipet går tapt.
9Da det var gått lang tid, og seiling nå var farlig fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem
10og sa: Menn, jeg ser at denne reisen vil ende med skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av liv.
2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium og la ut, med plan om å seile langs kysten av Asia. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var sammen med oss.
24og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må framstilles for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.
30Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.
14Straks sendte brødrene Paulus av sted for at han skulle komme seg til kysten, men Silas og Timoteus ble værende der.
22Og se, nå går jeg, bundet i Ånden, til Jerusalem, uten å vite hva som vil møte meg der,
4For av stor nød og hjertets angst skrev jeg til dere med mange tårer; ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har i overflod til dere.
17Vi derimot, søsken, ble revet bort fra dere for en kort tid – i det ytre, ikke i hjertet – og i sterk lengsel la vi desto mer vinn på å få se ansiktet deres igjen.
2at jeg har stor sorg og en vedvarende smerte i hjertet.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, løste båndene som holdt styreårene, heiste forseilet til vinden og satte kurs mot land.
41Men de støtte på et sted der to sjøer møttes, og de satte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og ble stående urørlig, mens akterenden ble slått i stykker av bølgenes kraft.
10De hedret oss på mange måter, og da vi skulle reise, utstyrte de oss med det vi trengte.
33Så gikk Paulus bort fra dem.
30Paulus ville gå inn til folket, men disiplene lot ham ikke.
13Paulus og hans følge la ut fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem.