31Mens ordet ennå var i kongens munn, lød en røst fra himmelen: Til deg er det sagt, kong Nebukadnesar: Riket er tatt fra deg.
32De skal jage deg bort fra mennesker, og din bolig skal være blant markens dyr. De skal få deg til å ete gress som oksene, og sju tider skal gå over deg, til du kjenner at Den Høyeste rår i menneskers rike og gir det til hvem han vil.
33I samme stund gikk ordet i oppfyllelse over Nebukadnesar. Han ble drevet bort fra mennesker og åt gress som oksene, og kroppen hans ble våt av himmelens dugg, til håret hans var blitt som ørnefjær og neglene som fugleklør.
34Da, ved dagers ende, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne mot himmelen, og min forstand kom tilbake til meg. Jeg velsignet Den Høyeste, og jeg priste og æret ham som lever evig. Hans herredømme er et evig herredømme, og hans rike varer fra slekt til slekt.
35Alle jordens innbyggere regnes for ingenting. Han gjør som han vil med himmelens hær og blant jordens innbyggere. Ingen kan stanse hans hånd eller si til ham: Hva er det du gjør?