2 Mosebok 33:18
Han sa: Vis meg din herlighet, jeg ber deg.
Han sa: Vis meg din herlighet, jeg ber deg.
Han sa: La meg få se din herlighet!
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Og han sa: La meg få se din herlighet!
Moses sa: "Vis meg Din herlighet!"
Moses sa: Jeg ber deg, la meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: Kjære, la meg få se din herlighet.
Da sa Moses: La meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses svarte: «Jeg ber deg, vis meg din herlighet.»
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: «Vis meg din herlighet!»
Then Moses said, 'Please show me Your glory.'
Da sa Moses: 'Kjære, la meg få se din herlighet.'
Men han sagde: Kjære, lad mig see din Herlighed.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
And he said, I beseech you, show me your glory.
Moses sa: «Vis meg din herlighet.»
Og han sa: 'Vis meg din herlighet.'
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Og Moses sa: Å, Herre, la meg få se din herlighet.
And he sayde: I besech the, shewe me thi glorye:
He sayde: Oh let me the se thy glory.
Againe he sayde, I beseech thee, shewe me thy glory.
And he sayde: I beseche thee shewe me thy glorie.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
He said, "Please show me your glory."
And he saith, `Shew me, I pray Thee, Thine honour;'
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And Moses said, O Lord, let me see your glory.
He said, "Please show me your glory."
And Moses said,“Show me your glory.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Før dette folket opp. Men du har ikke latt meg vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har også funnet nåde i mine øyne.
13Så ber jeg deg: Dersom jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg nå få kjenne dine veier, så jeg kan kjenne deg og finne nåde i dine øyne. Og husk at dette folket er ditt folk.
14Han sa: Mitt nærvær skal gå med deg, og jeg vil gi deg ro.
15Da sa han til ham: Hvis ikke ditt nærvær går med oss, så før oss ikke opp herfra.
16Hvordan skal det ellers bli kjent her at jeg og ditt folk har funnet nåde i dine øyne? Er det ikke ved at du går med oss? Da blir jeg og ditt folk skilt ut fra alle folkene på hele jorden.
17Herren sa til Moses: Også dette du har sagt, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde i mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.
19Han svarte: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg, og jeg vil forkynne Herrens navn for deg. Jeg viser nåde mot den jeg viser nåde, og jeg forbarmer meg over den jeg forbarmer meg over.
20Men han sa: Du kan ikke få se mitt ansikt, for intet menneske kan se meg og leve.
21Herren sa: Se, her hos meg er et sted; du skal stå på klippen.
22Og når min herlighet går forbi, vil jeg sette deg i en kløft i klippen og dekke deg med hånden min mens jeg går forbi.
23Så tar jeg hånden min bort, og du skal få se meg bakfra; men mitt ansikt skal ikke bli sett.
17Da sa han til ham: Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, vis meg da et tegn på at det er du som taler med meg.
3Da sa Moses: Nå vil jeg gå bort og se dette store synet, hvorfor busken ikke brenner opp.
4Da HERREN så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham ut fra busken og sa: Moses, Moses! Han svarte: Her er jeg.
5Han sa: Kom ikke nærmere! Ta av deg skoene, for stedet du står på, er hellig grunn.
6Og han sa: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se på Gud.
6Moses sa: Dette er det Herren har befalt at dere skal gjøre, så skal Herrens herlighet vise seg for dere.
17Og nå, jeg ber deg: La min Herres kraft være stor, slik du har sagt:
6Moses og Aron gikk bort fra menigheten til inngangen til åpenbaringsteltet, og de kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Da viste Herrens herlighet seg for dem.
8Da skyndte Moses seg, bøyde seg til jorden og tilbad.
9Han sa: Hvis jeg nå har funnet nåde for dine øyne, Herre, så la min Herre, ber jeg, gå midt iblant oss, for det er et hardnakket folk. Tilgi vår misgjerning og vår synd, og ta oss som din arv.
5Herren steg ned i skyen, stilte seg hos ham der og forkynte Herrens navn.
6Herren gikk forbi ham og ropte: Herren, Herren Gud, barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunn og sannhet,
11Da bønnfalt Moses Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk, som du førte ut av landet Egypt med stor kraft og med sterk hånd?
2For å se din kraft og din herlighet, slik jeg har sett deg i helligdommen.
31Da Moses så det, undret han seg over synet. Og da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham:
32Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skalv Moses og våget ikke å se.
25La meg, vær så snill, få gå over og se det gode landet som ligger på den andre siden av Jordan, det vakre fjellandet og Libanon.
13Da sa Moses til Herren: Da vil egypterne få høre det (for du førte dette folket opp fra dem med din kraft),
15Hvis du vil handle slik med meg, så drep meg straks, jeg ber deg, dersom jeg har funnet nåde i dine øyne, og la meg slippe å se min elendighet.
3Han sa: Herre, dersom jeg nå har funnet nåde for dine øyne, gå ikke forbi din tjener.
4Vis meg dine veier, HERRE; lær meg dine stier.
15Da sa Moses til Herren:
16slik som alt det du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen forsamlingen var samlet, da du sa: «La meg ikke lenger høre Herren min Guds røst, og la meg ikke mer se denne store ilden, for at jeg ikke skal dø.»
1Herren talte til Moses og sa:
23Og jeg ba inderlig til Herren på den tiden og sa:
25Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
3så Herren din Gud kan vise oss den veien vi skal gå, og det vi skal gjøre.
32Men nå, hvis du vil tilgi deres synd – men hvis ikke, så stryk meg, jeg ber deg, ut av din bok som du har skrevet.
8Da du sa: Søk mitt ansikt, svarte mitt hjerte: Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke.
19Tilgi, jeg ber deg, dette folkets skyld etter din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og helt til nå.
11Og Herren talte til Moses og sa:
2Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er HERREN.
1Og HERREN talte til Moses og sa:
13Men han sa: Å, min Herre, send, jeg ber deg, heller den du vil sende.
34Da dekket en sky møteteltet, og Herrens herlighet fylte boligen.
35Moses kunne ikke gå inn i møteteltet, fordi skyen lå over det, og Herrens herlighet fylte boligen.
11Da sa Moses til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til Farao og føre israelittene ut av Egypt?
16Herrens herlighet hvilte på Sinai-fjellet, og skyen dekket det i seks dager. Den sjuende dagen ropte han på Moses ut fra skyen.