Jesaja 49:20
De barna du får etter at du mistet de andre, skal enda en gang si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass så jeg kan bo.
De barna du får etter at du mistet de andre, skal enda en gang si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass så jeg kan bo.
Enda skal de barna du ble berøvet, si i dine ører: «Plassen er for trang for meg; gjør rom for meg så jeg kan bo her.»
Enda skal barna du ble frarøvet, si i dine ører: Plassen er for trang for meg. Gjør plass for meg, så jeg kan bo her!
Barna du fikk etter at du mistet de andre, skal ennå si for dine ører: Stedet er for trangt for meg. Gi meg plass så jeg kan bo!
Bene du mistet skal på den tid si til deg: 'Plassen er for trang for meg, gi meg rom så jeg kan bo her.'
De barn du en gang mistet, skal igjen si i dine ører: 'Dette stedet er for trangt for meg, gi meg plass til å bo.'
Barna du skal få etter å ha mistet de andre, skal si til deg: Stedet er for lite for meg; gi meg plass til å bo der.
De barna du var berøvet skal enda si i dine ører: Stedet er for trangt for meg, flytt deg, så jeg kan bo her.
Barna som du mistet, skal enda si i ørene dine: Dette stedet er for trangt for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo.
Barna, som du skal ha etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi plass til meg så jeg kan bo her.
Barna du får, etter at du har mistet de andre, skal igjen hviske til deg: «Plassen er for trang for meg. Gi meg rom, så jeg kan bo her.»
Barna, som du skal ha etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi plass til meg så jeg kan bo her.
Barna født i sorgen din vil ennå si til deg: 'Plassen er for trang for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo her.'
The children you thought you had lost will say in your hearing, 'This place is too small for us. Make room for us to live here.'
Barn av din fordervelse skal ennå si i ditt øre: Plassen er for trang for meg, gi meg rom så jeg kan bo!
Dine Børn, som du var berøvet, skulle endnu sige for dine Øren: Stedet er mig for trangt, hold dig nær til mig, at jeg maa boe (hos dig).
The children which thou shalt have, after thou hast lost the other, shall say again in thine ears, The place is too strait for me: give place to me that I may dwell.
De barna du skal få etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass å bo.
The children which you shall have, after you have lost the other, shall say again in your ears, The place is too narrow for me: give place to me that I may dwell.
Dine barn i sorg skal en gang si i ditt øre: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass så jeg kan bo.
Barna som fødes etter tapet, skal si i ditt øre: 'Dette stedet er for trangt for meg, gi meg plass, så jeg kan bo her.'
Barna som er født i din sorg, skal si i ditt øre: Stedet er for trangt for meg; gi meg rom så jeg kan bo.
Barna du fødte i andre land vil si i dine ører: Stedet er ikke stort nok for meg: gi meg plass til å ha et hvilested.
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
Then the childe who ye bare shall bringe forth vnto ye, shal saye in thine eare: this place is to narow, syt nye together, yt I maye haue rowme.
The children of thy barennesse shall say againe in thine eares, The place is straict for mee: giue place to me that I may dwell.
Then thy children whom the barren shall bring foorth, shall say in thine eare: This place is to narowe, geue place that I may haue roome.
The children which thou shalt have, after thou hast lost the other, shall say again in thine ears, The place [is] too strait for me: give place to me that I may dwell.
The children of your bereavement shall yet say in your ears, The place is too small for me; give place to me that I may dwell.
Again do the sons of thy bereavement say in thine ears: `The place is too strait for me, Come nigh to me -- and I dwell.'
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
The children to whom you gave birth in other lands will say in your ears, The place is not wide enough for me: make room for me to have a resting-place.
The children of your bereavement shall yet say in your ears, The place is too small for me; give place to me that I may dwell.
Yet the children born during your time of bereavement will say within your hearing,‘This place is too cramped for us, make room for us so we can live here.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19For dine ødemarker og dine øde steder, landet som ble lagt i ruiner, skal nå være for trangt for innbyggerne, og de som oppslukte deg, skal være langt borte.
21Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, når jeg har mistet barna mine, er ensom, i fangenskap og drevet omkring? Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor har disse vært?
22Så sier Herren Gud: Se, jeg vil løfte min hånd mot hedningene og reise mitt banner for folkene. De skal bringe dine sønner i sine armer, og dine døtre skal bæres på skuldrene.
15Glemmer en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sønnen hun bar? Ja, selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg.
16Se, jeg har risset deg inn i mine henders håndflater; dine murer står alltid foran meg.
17Dine barn skal skynde seg hjem; dine ødeleggere og de som la deg øde, skal dra bort fra deg.
1Bryt ut i jubel, du ufruktbare som ikke fødte; bryt ut i sang og rop høyt, du som ikke hadde veer. For den forlatte har flere barn enn den gifte kvinnen, sier Herren.
2Gjør plass for teltet ditt, la dem strekke ut teltdukene dine; spar ikke, forleng snorene og styrk pluggene.
3For du skal bre deg ut til høyre og til venstre; din ætt skal ta hedningefolkene i eie og gjøre øde byer bebodde.
41Du skal få sønner og døtre, men du skal ikke få glede av dem, for de skal gå i fangenskap.
32Sønnene og døtrene dine skal bli gitt til et annet folk; øynene dine skal se etter dem og tæres bort av lengsel etter dem hele dagen, men du har ingen makt i din hånd.
19Disse to har rammet deg—hvem viser deg medynk? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd—med hvem skal jeg trøste deg?
11La dine farløse bli igjen, jeg skal holde dem i live; og la dine enker sette sin lit til meg.
55så han ikke vil gi noen av dem noe av kjøttet av barna sine som han spiser, fordi han ikke har noe igjen i beleiringen og trengselen som fiendene dine presser deg med i alle dine porter.
12Selv om de oppfostrer barna sine, vil jeg likevel gjøre dem barnløse, så det ikke blir en mann igjen. Ja, ve dem når jeg forlater dem!
19Din ætt skulle også vært som sanden, og dine etterkommere som dens utallige korn. Hans navn skulle ikke vært utryddet eller utslettet for mitt ansikt.
57og mot barnet hun føder, det som kommer ut mellom hennes ben, og mot de barna hun får. For i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem under beleiringen og trengselen som fienden din presser deg med i dine porter.
39Og de små barna deres, som dere sa skulle bli et bytte, og barna deres, som den dagen ikke visste å skille mellom godt og ondt, de skal gå inn dit. Til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
22Da skal den slekten som kommer etter dere, barna deres som reiser seg etter dere, og den fremmede som kommer fra et land langt borte, si, når de ser plagene i dette landet og sykdommene Herren har lagt på det:
18Og noen av dine sønner, som skal utgå fra deg, som du skal få, skal de ta med seg; og de skal være evnukker i palasset til kongen i Babylon.
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine tau er brutt; barna mine har forlatt meg, de er borte. Det er ingen som lenger kan spenne ut teltet mitt og reise mine tepper.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres gode hus; fra deres barn har dere for alltid tatt bort min herlighet.
3For så sier HERREN om sønnene og døtrene som blir født på dette stedet, om mødrene som føder dem, og om fedrene som avler dem i dette landet:
19Fra dem skal det lyde takk og røsten av dem som gleder seg. Jeg vil gjøre dem mange, og de skal ikke være få; jeg vil også gi dem ære, og de skal ikke være ringe.
20Deres barn skal også være som før, og deres forsamling skal bli grunnfestet for mitt ansikt. Jeg vil straffe alle som undertrykker dem.
17Det er håp for din fremtid, sier Herren: Dine barn skal vende tilbake til sitt eget land.
16I stedet for dine fedre skal du få sønner; dem kan du sette til fyrster over hele jorden.
22Likevel, se, der skal bli igjen en rest som blir ført ut, både sønner og døtre. Se, de skal komme ut til dere, og dere skal se deres ferd og deres gjerninger. Da skal dere bli trøstet for det onde jeg har ført over Jerusalem, ja, for alt det jeg har ført over det.
4Løft blikket og se deg omkring: Alle samler seg, de kommer til deg; sønnene dine kommer fra det fjerne, og døtrene dine bæres på hoften.
5De mette leier seg ut for brød; de som var sultne, er blitt mette. Ja, den ufruktbare har født sju, mens hun som hadde mange barn, er blitt svak.
12Jeg lar mennesker vandre over dere, mitt folk Israel. De skal ta dere i eie, dere skal være deres arv, og dere skal ikke lenger heretter berøve dem for mennesker.
7Og noen av dine sønner som skal utgå fra deg, som du skal få, skal de ta med seg; og de skal være evnukker i palasset til kongen i Babylon.
17Samle sammen eiendelene dine fra landet, du som bor i festningen.
15For se, jeg gjør deg liten blant folkene, foraktet blant mennesker.
27For det står skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubel og rop, du som ikke har fødselsveer! For den ensomme har mange flere barn enn hun som har mann.
1Da sa profetsønnene til Elisa: Se nå, stedet hvor vi bor sammen med deg, er for trangt for oss.
3Derfor vil han overgi dem inntil den som skal føde, har født; da skal resten av hans brødre vende tilbake til Israels barn.
10La hans barn stadig flakke omkring og tigge; la dem også lete etter brød fra ruinene deres.
19da dere ennå var få, ja, bare noen få, og fremmede der.
11se hvordan de lønner oss ved å komme for å drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss til arv.
16Gjør deg skallet og klipp deg for dine kjære barn; gjør skalletheten din stor som ørnens, for de er gått i fangenskap bort fra deg.
53I beleiringen og trengselen som dine fiender legger på deg, skal du spise frukten av ditt eget morsliv – kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud har gitt deg.
20Se, HERRE, og tenk på hvem du har gjort dette mot! Skal kvinner spise sin livsfrukt, sine spedbarn? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
22Som til en høytidsdag kalte du mine redsler rundt omkring, så ingen slapp unna eller ble igjen på HERRENs vredes dag. Dem jeg svøpte og fostret, har min fiende fortært.
9I mine ører har Herren, hærskarenes Gud, sagt: Sannelig, mange hus skal stå øde, store og vakre, uten innbyggere.
19Jeg sa: Hvordan skal jeg sette deg blant barna og gi deg et herlig land, en prektig arv blant folkeslagenes skare? Jeg sa: Du skal kalle meg: Min far, og du skal ikke vende deg bort fra meg.
9Du sendte enker bort tomhendte, og du knuste de farløses armer.
10Barna hans skal forsøke å vinne de fattiges velvilje, og hans egne hender skal gi tilbake det han har tatt fra dem.
43For det skal komme dager over deg da fiendene dine skal kaste opp en voll rundt deg, omringe deg og holde deg innesperret på alle kanter,
22Og det skal skje at dere skal dele det ved loddkasting som arv til dere og til de fremmede som bor blant dere og får barn blant dere. De skal være som innfødte for dere blant Israels barn; sammen med Israels stammer skal de få arv sammen med dere.