1 Samuelsbok 20:36
Han sa til gutten sin: «Løp og finn pilene som jeg skyter!» Gutten løp, og han skjøt pilen så den gikk forbi ham.
Han sa til gutten sin: «Løp og finn pilene som jeg skyter!» Gutten løp, og han skjøt pilen så den gikk forbi ham.
Han sa til gutten sin: Løp og finn nå pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
Han sa til gutten sin: «Løp og finn pilene som jeg skyter.» Gutten løp, og han skjøt en pil så den gikk forbi ham.
Han sa til gutten: Spring og finn pilene jeg skyter! Mens gutten sprang, skjøt han en pil forbi ham.
Han sa til gutten: 'Løp og finn pilene som jeg skyter.' Gutten løp, og han skjøt en pil forbi ham.
Han sa til gutten: «Løp, finn pilene som jeg skyter.» Mens gutten løp, skjøt han en pil bortenfor ham.
Og han sa til gutten: Løp, finn nå pilene som jeg skyter. Og mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
Han sa til gutten: Løp og finn pilene jeg skyter. Gutten løp, og han skjøt en pil forbi ham.
Han sa til gutten: 'Løp og finn pilene som jeg skyter.' Mens gutten løp, skjøt han pilen over ham.
Han sa til gutten: Løp, finn pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
Han sa til gutten: «Løp ut og finn pilene jeg skyter.» Og mens gutten løp, skjøt Jonathan en pil forbi ham.
Han sa til gutten: Løp, finn pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
Han sa til gutten: 'Løp og finn pilene jeg skyter.' Mens gutten løp, skjøt han pilen utover.
He said to his boy, 'Run and find the arrows I shoot.' As the boy ran, Jonathan shot an arrow beyond him.
Han sa til gutten: Løp, finn pilene jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han pilen langt forbi ham.
Og han sagde til sin Dreng: Løb, led nu, Kjære, de Pile op, som jeg skyder; Drengen løb, og han skjød en Piil, den lod han fare hen over ham.
And he said unto his lad, Run, find out now the arrows which I shoot. And as the lad ran, he shot an arrow beyond him.
Han sa til gutten: "Løp og finn pilene som jeg skyter." Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
And he said to his lad, Run, find now the arrows which I shoot. And as the lad ran, he shot an arrow beyond him.
And he said unto his lad, Run, find out now the arrows which I shoot. And as the lad ran, he shot an arrow beyond him.
Han sa til gutten sin: "Løp, finn pilene som jeg skyter." Gutten løp av sted, og han skjøt en pil forbi ham.
Han sa til gutten: «Løp og finn pilene jeg skyter.» Gutten løp, og han skjøt pilen forbi ham.
Han sa til gutten: Løp, finn pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
Han sa til gutten: Løp og finn pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han pilen forbi ham.
and sayde vnto ye boy: Runne and seke me the arowes which I shute. Whan the boy ranne, he shot an arowe ouer him.
And he saide vnto his boy, Runne now, seeke the arrowes which I shoote, and as the boy ran, he shot an arrowe beyond him.
And he sayde vnto his boy: Runne, and seke out myne arrowes whiche I shote. And as the boy ran, he shot an arrowe beyond him.
And he said unto his lad, Run, find out now the arrows which I shoot. [And] as the lad ran, he shot an arrow beyond him.
He said to his boy, Run, find now the arrows which I shoot. As the boy ran, he shot an arrow beyond him.
And he saith to his youth, `Run, find, I pray thee, the arrows which I am shooting;' the youth is running, and he hath shot the arrow, causing `it' to pass over him.
And he said unto his lad, Run, find now the arrows which I shoot. And as the lad ran, he shot an arrow beyond him.
And he said unto his lad, Run, find now the arrows which I shoot. And as the lad ran, he shot an arrow beyond him.
And he said to the boy, Go and get the arrow I let loose from my bow. And while the boy was running, he sent an arrow past him.
He said to his boy, "Run, find now the arrows which I shoot." As the boy ran, he shot an arrow beyond him.
He said to his servant,“Run, find the arrows that I am about to shoot.” As the servant ran, Jonathan shot the arrow beyond him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten: «Er ikke pilen lenger borte, der borte?»
38Jonatan ropte etter gutten: «Skynd deg! Fort deg! Stans ikke!» Gutten til Jonatan plukket opp pilene og kom til sin herre.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
19På den tredje dagen skal du gå ned i største hemmelighet og komme til stedet der du skjulte deg den dagen dette hendte, og du skal sette deg ved steinen Esel.
20Jeg vil skyte tre piler til siden, som om jeg skjøt mot et mål.
21Se, jeg sender gutten: ‘Gå og finn pilene!’ Hvis jeg da roper til gutten: ‘Se, pilene er her ved deg. Plukk dem opp og kom!’, da er det fred for deg, og det er ingenting i veien, så sant HERREN lever.
22Men hvis jeg sier til gutten: ‘Se, pilene er lenger borte, der borte!’, da gå, for HERREN sender deg bort.
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren vil gjøre noe for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.
7Våpenbæreren hans svarte: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå den veien du vil! Se, jeg er med deg, som ditt hjerte ønsker.
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
5David sa til den unge mannen som fortalte ham det: Hvordan vet du at Saul og sønnen hans Jonatan er døde?
6Den unge mannen som fortalte det, sa: Jeg kom tilfeldigvis opp på Gilboafjellene. Der var Saul, han støttet seg til spydet sitt, og vognene og rytterne var i ferd med å nå ham igjen.
12Mennene ved forposten svarte Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe! Da sa Jonatan til våpenbæreren: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
15Elisja sa til ham: Ta bue og piler! Han tok bue og piler.
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
3Så ta nå våpnene dine, koggeret og buen, gå ut på marken og jakt et stykke vilt til meg.
20Gud var med gutten, og han vokste opp. Han bodde i ørkenen og ble en bueskytter.
3Kampen ble hard mot Saul. Bueskytterne fant ham, og han ble hardt såret av dem.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
22Fra de falnes blod, fra heltenes fett, vek Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
17Han sa: Åpne vinduet mot øst! Han åpnet det. Elisja sa: Skyt! Han skjøt. Da sa han: En redningspil fra Herren, en redningspil mot Aram! Du skal slå Aram ved Afek til det er gjort ende på det.
18Så sa han: Ta pilene! Han tok dem. Han sa til Israels konge: Slå mot jorden! Han slo tre ganger og stanset.
3Kampen ble hard mot Saul, og bueskytterne kom over ham, menn med bue; han ble hardt såret av bueskytterne.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
27Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
24Han flykter fra jernvåpen, men en bronsebue skal gjennomstinge ham.
56Kongen sa: «Finn ut hvem denne unge mannen er sønn av.»
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, både sverdet, buen og beltet.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.