2 Mosebok 33:21
Herren sa: Se, her er et sted hos meg; du skal stille deg på klippen.
Herren sa: Se, her er et sted hos meg; du skal stille deg på klippen.
Herren sa: Se, her hos meg er et sted; du skal stå på klippen.
Herren sa: Se, her er et sted ved meg; still deg på klippen.
Og HERREN sa: Se, her er et sted hos meg; du skal stå på klippen.
Gud sa: "Her er et sted nær Meg. Stå stille på klippen."
Herren sa: Se, det er et sted hos meg; du skal stå på klippen.
Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på en klippe.
Herren sa: Se, her er et sted ved meg, du skal stå på klippen.
Herren sa: Se, det er et sted nær meg hvor du kan stå på klippen.
Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på klippen.
Herren sa: «Se, her er et sted ved meg, og du skal stå på en klippe.»
Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på klippen.
Herren sa videre: «Her er et sted nær meg. Stå på klippen.
Then the LORD said, 'There is a place near Me where you may stand on a rock.'
Deretter sa Herren: 'Se, det er et sted her hos meg, og du skal stå på berget.'
Og Herren sagde: See, (her er) et Sted hos mig; og du skal staae paa Klippen.
And the LORD said, Behold, there is a place by me, and thou shalt stand upon a rock:
Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på en klippe.
And the LORD said, Behold, there is a place by me, and you shall stand upon a rock:
And the LORD said, Behold, there is a place by me, and thou shalt stand upon a rock:
Herren sa: «Se, det er et sted nær meg, og du skal stå på klippen.
Herren sa: 'Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på klippen.
Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på klippen.
Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du kan stå på klippen.
And the Lorde sayde: beholde, there is a place by me, and thou shalt stonde apon a rocke,
And ye LORDE sayde farthermore: beholde, there is a place by me, there shalt thou stode vpon the rocke.
Also the Lord sayd, Behold, there is a place by me, and thou shalt stand vpon the rocke:
And the Lorde sayd: Beholde, there is a place by me, and thou shalt stande vpon a rocke.
And the LORD said, Behold, [there is] a place by me, and thou shalt stand upon a rock:
Yahweh also said, "Behold, there is a place by me, and you shall stand on the rock.
Jehovah also saith, `Lo, a place `is' by Me, and thou hast stood on the rock,
and Jehovah said, Behold, there is a place by me, and thou shalt stand upon the rock:
And Jehovah said, Behold, there is a place by me, and thou shalt stand upon the rock:
And the Lord said, See, there is a place near me, and you may take your place on the rock:
Yahweh also said, "Behold, there is a place by me, and you shall stand on the rock.
The LORD said,“Here is a place by me; you will station yourself on a rock.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Når min herlighet går forbi, vil jeg sette deg i en klippekløft og dekke deg med hånden min til jeg har gått forbi.
23Deretter tar jeg hånden bort, og du skal se meg bakfra; men mitt ansikt skal ikke ses.
20Han sa: Du kan ikke se mitt ansikt, for intet menneske kan se meg og leve.
6«Se, jeg skal stå foran deg der på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og vann skal strømme ut av den, så folket kan drikke.» Moses gjorde slik for øynene på Israels eldste.
4Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham ut av busken: Moses, Moses! Han svarte: Ja, her er jeg.
5Han sa: Kom ikke nærmere! Ta av deg skoene, for stedet du står på, er hellig grunn.
6Og han sa: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se på Gud.
31Moses undret seg da han så synet. Da han gikk nærmere for å se nøyere på det, lød Herrens røst til ham:
32Jeg er din fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Moses begynte å skjelve og våget ikke å se nærmere.
33Herren sa til ham: Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.
2Vær klar til morgenen. Gå opp om morgenen til Sinai-fjellet og still deg for meg der på toppen av fjellet.
3Ingen må gå opp sammen med deg, og ingen må vise seg på hele fjellet; heller ikke småfe og storfe skal beite foran det fjellet.
5Herren steg ned i skyen, stilte seg der hos ham og ropte ut navnet Herren.
11Han sa: «Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt.» Og se, Herren gikk forbi. En stor og sterk vind som rykket fjellene løs og knuste klipper for Herrens ansikt; men Herren var ikke i vinden. Etter vinden kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
5For han gjemmer meg i sin hytte på ulykkens dag; han skjuler meg i sitt telt, og han løfter meg høyt på en klippe.
7Herren sa til Moses:
2Han sa: Herren er min klippe, min borg og min redningsmann.
17Herren sa til Moses: Også dette du har sagt, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde i mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.
18Han sa: La meg få se din herlighet!
5Jeg sto den gangen mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord, for dere var redde for ilden og gikk ikke opp på fjellet. Han sa:
2Hos deg, Herre, har jeg tatt min tilflukt; la meg aldri bli til skamme. I din rettferd, fri meg ut!
3Bøy ditt øre til meg, skynd deg og redd meg! Vær for meg en vernende klippe, en borg til å frelse meg.
3Vær for meg en klippe til bolig, dit jeg alltid kan komme! Du har gitt befaling om å frelse meg, for du er min klippe og min borg.
21for å gå inn i klippenes huler og bergkløftenes sprekker for Herrens redsel og hans herlige velde, når han reiser seg for å skremme jorden.
3Moses gikk opp til Gud. Herren ropte til ham fra fjellet og sa: Slik skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for israelittene:
15Selv i høy alder bærer de frukt; de er friske og frodige.
12Herren sa til Moses: Kom opp til meg, opp på fjellet, og bli der. Jeg vil gi deg steintavlene, loven og budet som jeg har skrevet for å undervise dem.
3Hvem kan stige opp på Herrens fjell, og hvem kan stå på hans hellige sted?
17Moses førte folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg ved foten av fjellet.
32For hvem er Gud uten Herren? Hvem er en klippe uten vår Gud?
7Men jeg sa i min trygghet: Jeg skal aldri rokkes.
31Men du, bli stående her hos meg, så vil jeg tale til deg alle budene, forskriftene og rettsreglene som du skal lære dem. De skal gjøre etter dem i det landet som jeg gir dem for at de skal ta det i eie.
12Han sa: Jeg vil være med deg. Og dette skal være tegnet for deg på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste for Gud på dette fjellet.
24Lag et alter av jord for meg, og ofre på det brennoffer og måltidsoffer, både av småfe og storfe. På hvert sted der jeg lar mitt navn nevnes, vil jeg komme til deg og velsigne deg.
16han skal bo på høydene, fjellborger er hans vern; brødet får han, vannet er sikkert.
21Folket ble stående langt borte, men Moses nærmet seg det tette mørket der Gud var.
22Herren sa til Moses: Slik skal du si til israelittene: Dere har selv sett at jeg har talt med dere fra himmelen.
2Jeg elsker deg, Herre, min styrke!
13Og se, Herren sto ved ham og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Den jorden du ligger på, vil jeg gi deg og din ætt.
16Hva har du her, og hvem har du her, siden du har hogd deg en grav her – du som hugger din grav i høyden, som hogger deg en bolig i klippen?
9Han rekker hånden ut mot flint; han velter fjell fra røttene.
8Moses sa til dem: Vent her, så vil jeg høre hva Herren befaler dere.
21Da han så kenittene, tok han opp sitt orakel og sa: Trygg er din bolig, og du har satt redet ditt i klippen.
1Hør på meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker HERREN! Se på klippen dere er hogd ut fra, og på steinbruddet dere ble gravd ut av.
15Da viste Herren seg i teltet i en skysøyle, og skysøylen sto ved inngangen til teltet.
50Herren talte til Moses på Moabs sletter, ved Jordan ved Jeriko, og sa:
14Han sa: Mitt nærvær skal gå med, og jeg vil gi deg ro.
20Herren steg ned på Sinai-fjellet, på toppen av fjellet. Herren kalte Moses opp til fjelltoppen, og Moses gikk opp.
47Herren lever! Velsignet være min klippe! Opphøyet være Gud, min frelses klippe!
22Der vil jeg møte deg, og jeg vil tale med deg fra oversiden av soningslokket, fra mellom de to kjerubene som er på arken med vitnesbyrdet, om alt jeg vil befale deg for israelittene.