1 Mosebok 32:31
Jakob kalte stedet Peniel, for han sa: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og likevel berget jeg livet.»
Jakob kalte stedet Peniel, for han sa: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og likevel berget jeg livet.»
Da han gikk forbi Penuel, steg solen opp over ham, og han haltet på grunn av hoften.
Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og jeg berget livet», sa han.
Og solen rant da han gikk forbi Penuel, og han haltet på sin hofte.
Jakob kalte stedet Pniel, for han sa: 'Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og likevel er mitt liv blitt spart.'
Og mens han gikk over Penuel, stod solen opp over ham, og han haltet på grunn av hoften.
Og da han krysset over Penuel, steget solen opp over ham, og han haltet på hoften.
Solen sto opp idet han passerte Peniel, og han haltet på hoften.
Jakob kalte stedet Penuel, for han sa: 'Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og dog ble mitt liv spart.'
Da han hadde passert Penuel, steg solen opp, og han haltet på grunn av hoften.
Da han passerte Peniel, steg solen opp over ham, og han haltet med sitt lår.
Da han hadde passert Penuel, steg solen opp, og han haltet på grunn av hoften.
Jakob kalte stedet Peniel, for han sa: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og likevel ble mitt liv spart.»
So Jacob called the name of that place Peniel, saying, 'I have seen God face to face, and yet my life was spared.'
Jakob kalte stedet Peniel, for han sa: 'Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og allikevel er mitt liv spart.'
Og der han kom forbi Pnuel, gik Solen op for ham, og han haltede paa sin Hofte.
And as he passed over Penuel the sun rose upon him, and he halted upon his thigh.
Da han passerte forbi Penuel, rant solen opp over ham, og han haltet på grunn av hoften.
And as he passed over Penuel the sun rose upon him, and he limped on his hip.
And as he passed over Penuel the sun rose upon him, and he halted upon his thigh.
Solen steg opp over ham da han krysset Penuel, og han haltet på grunn av hoften.
Solen sto opp for ham da han hadde gått over Penuel, og han haltet på grunn av hoften.
Solen steg over ham da han krysset Pniel, og han haltet på hoften.
Da han gikk forbi Peniel, rant solen opp. Han haltet på grunn av hoften.
And as he went ouer Peniel the sonne rose vpon him and he halted vpon his thye:
And as he came ouer fro Peniel, ye Sonne rose vpo him, & he halted vpon his thye.
And the sunne rose vp to him as he passed Peniel, and he halted vpon his thigh.
And as he went ouer Peniel, the sunne rose vpon hym, and he halted vpon his thigh.
And as he passed over Penuel the sun rose upon him, and he halted upon his thigh.
The sun rose on him as he passed over Peniel, and he limped because of his thigh.
and the sun riseth on him when he hath passed over Penuel, and he is halting on his thigh;
And the sun rose upon him as he passed over Penuel, and he limped upon his thigh.
And the sun rose upon him as he passed over Penuel, and he limped upon his thigh.
And while he was going past Peniel, the sun came up. And he went with unequal steps because of his damaged leg.
The sun rose on him as he passed over Peniel, and he limped because of his thigh.
The sun rose over him as he crossed over Penuel, but he was limping because of his hip.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21«Dere skal også si: Se, din tjener Jakob er selv etter oss.» For han sa: «Jeg vil blidgjøre ham med gaven som går foran meg; siden skal jeg møte ham ansikt til ansikt, kanskje vil han ta imot meg.»
22Gaven gikk da i forveien for ham, men selv ble han i leiren den natten.
23Samme natt sto han opp, tok sine to koner, sine to trellkvinner og sine elleve barn og gikk over vadestedet ved Jabbok.
24Han tok dem med seg og førte dem over bekken; og han førte over også alt det han eide.
25Jakob ble igjen alene. Da var det en mann som kjempet med ham helt til morgengry.
26Da han så at han ikke kunne vinne over ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk ut av ledd mens han kjempet med ham.
27Da sa han: «Slipp meg, for morgenen gryr.» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»
28Han spurte: «Hva heter du?» Han svarte: «Jakob.»
29Da sa han: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.»
30Jakob spurte: «Si meg, vær så snill, hva du heter.» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der.
32Solen steg opp over ham da han var gått forbi Penuel, og han haltet på hoften.
3Herren har sak med Juda; han vil straffe Jakob etter hans veier, etter hans gjerninger gjengjelder han ham.
4I mors liv holdt han broren i hælen, og i sin kraft kjempet han med Gud.
21Han flyktet med alt han eide. Han brøt opp, krysset elven og satte kursen mot Gilead.
11Han kom til et sted og overnattet der, for solen var gått ned. Han tok noen av steinene på stedet, la dem under hodet og la seg til å sove der.
12Han drømte: Se, en stige var satt opp på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den.
9Gud viste seg igjen for Jakob da han kom fra Paddan-Aram, og han velsignet ham.
10Gud sa til ham: Du heter Jakob, men du skal ikke lenger hete Jakob; Israel skal være navnet ditt. Så kalte han ham Israel.
26Deretter kom broren ut, og hånden hans holdt fast i hælen til Esau. Derfor fikk han navnet Jakob. Isak var seksti år gammel da de ble født.
25Da Laban nådde igjen Jakob, hadde Jakob slått opp teltet sitt på fjellet, og Laban slo leir med sine slektninger på Gilead-fjellet.
1Laban sto tidlig opp om morgenen, kysset sønnene og døtrene sine og velsignet dem. Så dro han av sted, og Laban vendte tilbake til sitt hjemsted.
2Jakob drog sin vei, og Guds engler møtte ham.
10Men Jakob sa: Nei, vær så snill! Hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, så ta imot gaven min av min hånd. For jeg har sett ansiktet ditt som en ser Guds ansikt, og du har tatt vennlig imot meg.
11Guds engel sa til meg i drømmen: ‘Jakob!’ Jeg svarte: ‘Her er jeg.’
12Han sa: ‘Løft nå øynene og se: Alle bukkene som parrer seg med flokken, er stripete, flekkete og spraglete. For jeg har sett alt det Laban gjør mot deg.
13Så steg Gud opp fra ham på stedet der han hadde talt med ham.
2Jakob merket på Labans ansikt at han ikke lenger var som før mot ham.
18Tidlig neste morgen sto Jakob opp, tok steinen som han hadde hatt under hodet, satte den opp som en støtte og helte olje på toppen av den.
19Han kalte stedet Betel, men tidligere het byen Lus.
17Han rev ned tårnet i Penuel og drepte byens menn.
5Han sa til dem: «Jeg ser på ansiktet til faren deres at han ikke er mot meg som før. Men min fars Gud har vært med meg.
8Derfra dro han opp til Penuel og talte til dem på samme måte, og mennene i Penuel svarte ham som mennene i Sukkot hadde svart.
42Hadde ikke min fars Gud, Abrahams Gud og Isaks redsel, vært med meg, da hadde du nå sendt meg bort tomhendt. Men Gud så min nød og mine henders slit, og han felte dom i går.
36Da sa han: Er det derfor han heter Jakob? Nå har han lurt meg to ganger. Fødselsretten min tok han, og se, nå har han tatt velsignelsen min også. Har du ikke holdt av en velsignelse til meg?
9Han sa: «Om Esau kommer over den ene leiren og slår den, kan den leiren som er igjen, slippe unna.»
6Jakob kom til Lus i landet Kanaan – det er Betel – han og alle som var med ham.
29En gang kokte Jakob en stuing, og Esau kom inn fra marken, utslitt.
15Jakob kalte stedet der Gud hadde talt med ham Betel.
36Da ble Jakob harm og gikk i rette med Laban. Jakob tok til orde og sa til Laban: «Hva er min forseelse, hva er min synd, siden du har satt etter meg?