1 Mosebok 44:9
Den av dine tjenere som det blir funnet hos, skal dø; og vi andre skal være min herres slaver.
Den av dine tjenere som det blir funnet hos, skal dø; og vi andre skal være min herres slaver.
Den av dine tjenere som det blir funnet hos, han skal dø, og vi andre skal bli min herres slaver.
Den av dine tjenere som det blir funnet hos, skal dø; og vi andre skal være min herres slaver.
Den av dine tjenere det blir funnet hos, han skal dø, og vi andre skal være min herres treller.
Den av dine tjenere hos hvem det blir funnet, skal dø, og vi andre skal bli slaver for min herre.»
Den av dine tjenere som det finnes hos, skal dø, og vi vil også være min herres slaver.
Hvem av dine tjenere det blir funnet hos, la han da dø; og vi skal også være din herres treller.
Den som blir funnet med noe slikt blant dine tjenere, skal dø, og vi andre skal bli slaver for min herre.
Hvis noen av dine tjenere blir funnet med det, så la ham dø, og vi andre skal bli herrens slaver.'
Den som det blir funnet hos blant dine tjenere, la ham dø, og vi andre vil være din herres slaver.
Den hos hvem pengene finnes, skal dø, og vi skal alle være din herres tjenere.
Den som det blir funnet hos blant dine tjenere, la ham dø, og vi andre vil være din herres slaver.
Den av tjenerne dine som det finnes hos, må dø, og vi selv vil bli din herres slaver.
"If any of your servants is found with it, he will die, and we will also become my lord's slaves."
Den av dine tjenere som begeret blir funnet hos, han skal dø, og vi andre skal være din herres slaver.
Hvilken den findes hos af dine Tjenere, skal døe; dertil ville vi ogsaa være min Herre til Tjenere.
With whomsoever of thy servants it be found, both let him die, and we also will be my lord's bondmen.
Den av dine tjenere som koppen finnes hos, han skal dø, og vi vil bli min herres slaver.
Whichever of your servants it is found with, let him die, and we also will be my lord's slaves.
With whomsoever of thy servants it be found, both let him die, and we also will be my lord's bondmen.
Den av dine tjenere som det finnes hos, skal dø, og vi skal også være min herres treller."
Den av dine tjenere som har det hos seg, skal dø, og vi andre vil bli din herres tjenere.'
For den av oss dine tjenere som det finnes hos, la ham dø, og vi også vil bli min herres tjenere.
Hvis det blir funnet at noen av dine tjenere har gjort dette, la ham dø, og vi vil være din herres tjenere.
with whosoeuer of thy seruauntes it be founde let him dye and let vs also be my LORdes bondmen.
Loke by whom it shall be founde amonge thy seruauntes, let him dye: yee and we also wyll be my lordes bondmen.
With whomesoeuer of thy seruants it bee found, let him dye, and we also will be my lordes bondmen.
With whomsoeuer of thy seruauntes it be founde, let him dye, and we also wyll be my Lordes bondmen.
With whomsoever of thy servants it be found, both let him die, and we also will be my lord's bondmen.
With whoever of your servants it be found, let him die, and we also will be my lord's bondservants."
with whomsoever of thy servants it is found, he hath died, and we also are to my lord for servants.'
With whomsoever of thy servants it be found, let him die, and we also will be my lord's bondmen.
With whomsoever of thy servants it be found, let him die, and we also will be my lord's bondmen.
If it comes to light that any of your servants has done this, let him be put to death, and we will be your lord's servants.
With whoever of your servants it be found, let him die, and we also will be my lord's bondservants."
If one of us has it, he will die, and the rest of us will become my lord’s slaves!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Han sa: Ja vel, som dere har sagt: Den det blir funnet hos, skal være min slave; men dere andre skal gå fri.
11Da skyndte de seg, senket hver sin sekk til jorden og åpnet hver sin sekk.
7De svarte ham: Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt.
8Se, pengene vi fant i åpningen av sekkene våre, brakte vi tilbake til deg fra Kanaans land. Hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?
16Da sa Juda: Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale? Hvordan kan vi fri oss fra skyld? Gud har avslørt dine tjeneres skyld. Se, vi er slaver for min herre, både vi og han som begeret ble funnet hos.
17Men han sa: Det være langt fra meg å gjøre dette! Mannen som begeret ble funnet hos, han skal være min slave. Dere andre kan dra opp i fred til deres far.
18Da trådte Juda fram og sa: Hør, min herre! La din tjener få tale et ord i min herres øre, og la ikke din vrede brenne mot din tjener, for du er som farao.
19Min herre spurte sine tjenere: Har dere en far eller en bror?
20Vi svarte min herre: Vi har en gammel far og en ung sønn, født i hans alderdom. Hans bror er død, og han er den eneste som er igjen for sin mor, og hans far elsker ham.
21Du sa til dine tjenere: Før ham ned til meg, så vil jeg ha mitt øye på ham.
22Vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far. Forlater han sin far, dør han.
23Du sa til dine tjenere: Dersom deres yngste bror ikke kommer ned sammen med dere, skal dere ikke lenger få se mitt ansikt.
24Da vi kom opp til din tjener, vår far, fortalte vi ham min herres ord.
29Tar dere også denne fra mitt ansikt, og ulykken rammer ham, da sender dere mine grå hår med sorg ned i dødsriket.
30Og nå: Når jeg kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, for hans liv er knyttet til guttens liv,
31så dør han når han ser at gutten ikke er med; og dine tjenere vil føre din tjener, vår fars grå hår, med sorg ned i dødsriket.
32For din tjener gikk i borgen for gutten overfor min far og sa: Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, skal jeg bære skylden for min far alle mine dager.
33La derfor nå din tjener bli igjen som slave hos min herre i guttens sted, og la gutten dra opp sammen med brødrene sine.
25De sa: «Du har berget livet vårt. La oss finne velvilje i min herres øyne, så skal vi være slaver for farao.»
18Da det året var omme, kom de til ham det andre året og sa: «Vi kan ikke skjule for min herre at pengene er tatt slutt, og at buskapen tilhører min herre. Det er ikke noe igjen for min herre annet enn oss selv og jorden vår.»
19«Hvorfor skal vi dø for dine øyne, både vi og jorden vår? Kjøp oss og jorden vår for brød, så skal vi og jorden vår bli slaver for farao. Gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø, og så jorden ikke blir liggende øde.»
19Skulle noen gå ut gjennom dørene i huset ditt og ut, da kommer blodet hans over hans eget hode, og vi er uten skyld. Men er noen hos deg i huset, da kommer blodet hans over vårt hode dersom noen legger hånd på ham.
20Men røper du vårt ærend, da er vi løst fra den eden du har latt oss sverge.»
7Hvis en mann blir grepet i å bortføre en av sine brødre, en israelitt, og han behandler ham hardt eller selger ham, skal den tyven dø. Slik skal du utrydde det onde hos deg.
10De sa til ham: Nei, min herre! Dine tjenere er kommet for å kjøpe mat.
11Vi er alle sønner av én mann; vi er ærlige. Dine tjenere har ikke vært spioner.
18Siden kom også brødrene hans og falt ned for ham og sa: Se, vi er dine tjenere.
36Se, i dag er vi slaver! Og landet som du gav våre fedre for at de skulle spise dets frukt og dets gode – se, vi er slaver i det.
33Da sa mannen, landets herre, til oss: Ved dette skal jeg vite at dere er ærlige: La én av brødrene deres bli hos meg, ta med dere mat for sulten i husene deres og gå.
19Hvis dere er ærlige, skal én av brødrene deres holdes tilbake i deres fengsel. Dere andre kan dra av sted og bringe korn for sulten i husene deres.
20Så skal dere bringe den yngste broren deres til meg; da skal ordene deres bli bekreftet, og dere skal ikke dø. Og slik gjorde de.
21De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige mot vår bror. Vi så nøden i hans sjel da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
16Den som stjeler et menneske og selger ham, eller han blir funnet hos ham, skal dø.
9Jeg går god for ham; du kan kreve ham av min hånd. Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg og stiller ham fram for deg, skal jeg bære skylden mot deg alle mine dager.
1Josef befalte sin husholder og sa: Fyll mennenes sekker med korn, så mye de kan bære, og legg sølvpengene til hver i åpningen på sekkene deres.
2Og mitt beger, sølvbegeret, skal du legge i åpningen av sekken til den yngste, sammen med betalingen for kornet hans. Husholderen gjorde som Josef hadde sagt.
22Vi har også tatt med oss andre penger for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.
32Men den som du finner gudene dine hos, skal ikke få leve. Se her, i nærvær av våre slektninger: Finn ut hva jeg har hos meg og ta det med deg.» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.
18Mennene ble redde fordi de ble ført inn i Josefs hus, og de sa: Det er på grunn av pengene som ble lagt tilbake i sekkene våre første gang at vi blir ført inn; nå vil de finne noe å anklage oss for, kaste seg over oss og ta oss til slaver – og eslene våre.
23Jeg sa til deg: La min sønn gå, så han kan tjene meg! Men du nektet å la ham gå. Se, jeg vil drepe din sønn, din førstefødte.»