Dommernes bok 14:17
Hun gråt over ham de sju dagene gjestebudet varte. Og på den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun plaget ham. Da fortalte hun gåten til sitt folks sønner.
Hun gråt over ham de sju dagene gjestebudet varte. Og på den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun plaget ham. Da fortalte hun gåten til sitt folks sønner.
Hun gråt for ham de sju dagene som festen varte. På den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun presset ham hardt. Og hun fortalte løsningen på gåten til sitt folks menn.
Hun gråt over ham de sju dagene som festen varte. Den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun hadde presset ham. Da fortalte hun gåten til sitt folk.
Og hun gråt foran ham de syv dagene gjestbudet varte. Og på den sjuende dagen fortalte han henne det, for hun presset ham hardt. Og hun fortalte gåten til sine landsmenn.
Hun gråt på ham de syv dagene festen varte. På den syvende dagen fortalte han henne, for hun plaget ham så mye. Så fortalte hun gåten til folket sitt.
Hun gråt for ham gjennom de sju dagene festen varte. På den sjuende dagen fortalte han henne det, fordi hun plaget ham. Da fortalte hun gåten til sitt folks barn.
Og hun gråt foran ham i de syv dagene mens festen varte; og det skjedde på den syvende dagen, at han fortalte henne, fordi hun presset ham sterkt; og hun fortalte gåten til folket sitt.
Hun gråt over ham hele den sjuende dagen av gjestebudet. Til slutt, på den sjuende dagen, fortalte han henne løsningen, fordi hun presset ham hardt. Så fortalte hun den videre til sine folk.
Hun gråt for ham de syv dagene mens gjestebudet varte, og på den syvende dagen fortalte han henne det, siden hun presset ham hardt. Så fortalte hun gåten til sitt folk.
Hun gråt for ham i de syv dagene festen varte, og på den syvende dagen fortalte han henne svaret, fordi hun plaget ham. Og hun ga gåtens løsning til sitt folk.
Hun gråt for ham i hele de syv dagene som festen varte, og på den syvende dagen, fordi hun lå tett inntil ham, fortalte han henne gåten. Deretter overleverte hun den til sitt folk.
Hun gråt for ham i de syv dagene festen varte, og på den syvende dagen fortalte han henne svaret, fordi hun plaget ham. Og hun ga gåtens løsning til sitt folk.
Hun gråt for ham i de syv dagene de hadde gjestebudet, og på den syvende dagen fortalte han henne det, fordi hun plagde ham. Så fortalte hun gåten til sitt folk.
She cried before him the entire seven days of the feast, and on the seventh day, he told her because she pressed him so much. Then she revealed the answer to the riddle to her people.
Hun gråt over ham de sju dagene festdagene varte. På den sjuende dagen fortalte han henne løsningen, for hun la sånn press på ham. Så fortalte hun gåtens løsning til sitt folk.
Og hun græd over ham paa den syvende Dag, som de havde Gjæstebud; og det skede paa den syvende Dag, da forklarede han den for hende, thi hun trængte ham; og hun forklarede den mørke Tale for sit Folks Børn.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she lay sore upon him: and she told the riddle to the children of her people.
Hun gråt foran ham i de syv dagene gjestebudet varte. Til slutt, på den syvende dagen, fortalte han henne det, for hun trykte hardt på ham. Hun fortalte gåten til sitt folks menn.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted. And it came to pass on the seventh day that he told her, because she pressed him greatly. And she told the riddle to the children of her people.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she lay sore upon him: and she told the riddle to the children of her people.
Hun gråt foran ham de sju dagene festen varte, og på den sjuende dagen forklarte han den for henne, fordi hun presset ham hardt. Og hun fortalte gåten til folkene sine.
Hun gråt gjennom de syv festdagene, og på den sjuende dagen forklarte han den til henne fordi hun klaget så mye. Og hun fortalte gåten til folket sitt.
Hun gråt foran ham de sju dagene gjestebudet varte. På den sjuende dagen fortalte han henne det, for hun plaget ham. Og hun fortalte gåten til sitt folks sønner.
Hele de syv dagene gjestebudet varte fortsatte hun å gråte over ham, og på den syvende dagen ga han henne svaret, for hun ga ham ingen ro; og hun sendte beskjed til folkene sine.
And she wepte before him those seuen dayes, whyle they had ye feast. But on the seueth daye he tolde it her, for she was so importune vpon him. And she expounded the darke sentence vnto the children of her people.
Then Samsons wife wept before him seuen dayes, while their feast lasted: and when the seuenth day came he tolde her, because she was importunate vpon him: so she told the riddle to the children of her people.
And Samsons wyfe wept before him seuen dayes, whyle the feast lasted: And the seuenth day he told her, because she lay so sore vpo him. And she tolde the riddle to the children of her folke.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she lay sore upon him: and she told the riddle to the children of her people.
She wept before him the seven days, while their feast lasted: and it happened on the seventh day, that he told her, because she pressed him sore; and she told the riddle to the children of her people.
And she weepeth for it the seven days `in' which their banquet hath been, and it cometh to pass on the seventh day that he declareth `it' to her, for she hath distressed him; and she declareth the riddle to the sons of her people.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she pressed him sore; and she told the riddle to the children of her people.
And she wept before him the seven days, while their feast lasted: and it came to pass on the seventh day, that he told her, because she pressed him sore; and she told the riddle to the children of her people.
And all the seven days of the feast she went on weeping over him; and on the seventh day he gave her the answer, because she gave him no peace; and she sent word of it to the children of her people.
She wept before him the seven days, while their feast lasted: and it happened on the seventh day, that he told her, because she pressed him severely; and she told the riddle to the children of her people.
She cried on his shoulder until the party was almost over. Finally, on the seventh day, he told her because she had nagged him so much. Then she told the young men the solution to the riddle.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Han gikk ned og snakket med kvinnen, og hun behaget Samson.
8Etter noen dager kom han tilbake for å ta henne; han svingte av for å se på løvens skrott, og se, det var en bisverm og honning i løvens skrott.
9Han skrapte honningen ut i hendene sine og gikk videre mens han spiste. Så gikk han til sin far og sin mor og ga dem, og de spiste. Men han fortalte dem ikke at honningen var skrapt ut av løvens skrott.
10Hans far dro ned til kvinnen, og Samson holdt et gjestebud der, for slik pleier unge menn å gjøre.
11Da de så ham, valgte de ut tretti brudesvenner som skulle være sammen med ham.
12Samson sa til dem: «La meg få sette fram en gåte for dere. Hvis dere i løpet av de sju dagene gjestebudet varer kan forklare den for meg og finne løsningen, skal jeg gi dere tretti linplagg og tretti skift klær.»
13«Men hvis dere ikke kan forklare den for meg, skal dere gi meg tretti linplagg og tretti skift klær.» De sa til ham: «Sett fram gåten din, så vil vi høre den.»
14Han sa til dem: «Fra den som eter kom det noe å ete, og fra den sterke kom det noe søtt.» Men de klarte ikke å løse gåten på tre dager.
15Den sjuende dagen sa de til Samsons kone: «Overtal mannen din til å forklare oss gåten, ellers brenner vi deg og din fars hus opp. Har dere ikke invitert oss for å gjøre oss fattige?»
16Da gråt Samsons kone over ham og sa: «Du hater meg bare, du elsker meg ikke. Du har gitt en gåte til mitt folks sønner, men meg har du ikke fortalt den.» Han sa til henne: «Se, jeg har ikke fortalt den til faren og moren min; skulle jeg da fortelle den til deg?»
18Før solen gikk ned den sjuende dagen, sa byens menn til ham: «Hva er søtere enn honning, og hva er sterkere enn en løve?» Han sa til dem: «Hadde dere ikke pløyd med kviga mi, hadde dere ikke funnet gåten min.»
19Da kom Herrens ånd over ham med kraft. Han dro ned til Asjkelon, slo i hjel tretti menn, tok klærne deres og ga skiftene til dem som hadde forklart gåten. Deretter flammet vreden hans opp, og han dro opp til sin fars hus.
20Samsons kone ble så gitt til brudesvennen hans, han som hadde vært hans følgesvenn.
12Så tok Delila nye tau og bandt ham med dem. Hun ropte til ham: "Filisterne er over deg, Samson!" Men bakholdsmannen satt i kammeret. Da rev han dem av armene som en tråd.
13Delila sa til Samson: "Til nå har du bare narret meg og talt løgn til meg. Si meg hvordan du kan bindes." Han sa til henne: "Hvis du vever de sju hårlokkene på hodet mitt inn i renningen på veven."
14Så festet hun det med vevspiken og sa til ham: "Filisterne er over deg, Samson!" Han våknet av søvnen, og han rev løs vevspiken, veven og renningen.
15Da sa hun til ham: "Hvordan kan du si: 'Jeg elsker deg', når hjertet ditt ikke er med meg? Dette er tredje gangen du har narret meg og ikke sagt meg hva som gjør deg så sterk."
16Og da hun plaget ham med sine ord dag etter dag og trengte seg på, ble han så trett at han ønsket å dø.
17Så fortalte han henne hele sitt hjerte og sa: "Barberkniv har aldri kommet på hodet mitt, for jeg er en Guds nasireer fra mors liv. Dersom jeg blir klippet, vil min kraft vike fra meg; jeg blir svak og blir som alle andre mennesker."
18Da Delila så at han hadde fortalt henne hele sitt hjerte, sendte hun bud og kalte på filisternes høvdinger og sa: "Kom opp denne gangen, for nå har han fortalt meg hele sitt hjerte." Da kom filisternes høvdinger opp til henne, og de hadde sølvet med seg.
19Så lot hun ham sovne på fanget sitt. Hun ropte på en mann, og han klippet av de sju hårlokkene på hodet hans. Hun begynte å svekke ham, og kraften hans vek fra ham.
20Og hun sa: "Filisterne er over deg, Samson!" Han våknet av søvnen og sa: "Jeg skal gå ut som før og riste meg fri." Han visste ikke at Herren hadde veket fra ham.
4Siden ble han glad i en kvinne i Sorek-dalen som het Delila.
5Da kom filisternes høvdinger opp til henne og sa: "Lokk ham og finn ut hvor hans store kraft kommer fra, og hvordan vi kan få makt over ham, så vi kan binde ham og plage ham. Så skal vi hver gi deg elleve hundre sjekel sølv."
6Delila sa til Samson: "Si meg, vær så snill: Hva er det som gjør deg så sterk, og hvordan kan du bindes så du blir gjort hjelpeløs?"
7Samson sa til henne: "Hvis de binder meg med sju ferske buestrenger som ikke er tørket, blir jeg svak og blir som alle andre menn."
8Da brakte filisternes høvdinger henne sju ferske buestrenger som ikke var tørket, og hun bandt ham med dem.
9Bakholdsmennene satt inne i rommet hennes. Hun ropte til ham: "Filisterne er over deg, Samson!" Da slet han buestrengene av seg slik en lintråd slites når den kjenner lukten av ild. Og hemmeligheten med kraften hans ble ikke kjent.
10Da sa Delila til Samson: "Se, du har narret meg og talt løgn til meg. Nå må du si meg hvordan du kan bindes."
1En tid senere, i hvetekornhøsten, kom Samson for å besøke sin kone. Han hadde med seg et kje og sa: Jeg vil gå inn til min kone i kammeret. Men faren hennes lot ham ikke komme inn.
2Da sa faren hennes: Jeg tenkte at du helt sikkert hatet henne, derfor ga jeg henne til forloveren din. Er ikke hennes yngre søster vakrere enn henne? La henne være din i stedet!
1Samson dro ned til Timna; der fikk han se en kvinne blant filisternes døtre.
2Så dro han opp og fortalte det til sin far og sin mor: «Jeg har sett en kvinne i Timna blant filisternes døtre. Nå må dere ta henne til kone for meg.»
3Faren og moren hans sa til ham: «Finnes det ikke en kvinne blant dine brødres døtre og i hele mitt folk, siden du går for å ta deg en kone blant de uomskårne filisterne?» Men Samson sa til sin far: «Ta henne til meg, for hun er den rette for meg.»
27Huset var fullt av menn og kvinner; alle filisternes høvdinger var der. Og på taket var det omkring tre tusen menn og kvinner som sto og så på mens Samson underholdt.
36Hun sa til ham: Far, du har åpnet din munn for Herren; gjør med meg som det har gått ut av din munn, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.
37Så sa hun til sin far: La dette bli gjort for meg: Gi meg to måneder fri, så jeg kan gå og vandre i fjellene og gråte over min jomfrudom, jeg og venninnene mine.
38Han sa: Gå. Og han sendte henne av sted i to måneder. Hun gikk, hun og venninnene hennes, og gråt over sin jomfrudom i fjellene.
6Da sa filisterne: Hvem har gjort dette? De svarte: Samson, timnaittens svigersønn; for svigerfaren hans tok henne og ga henne til forloveren hans. Så dro filisterne opp og brente henne og faren hennes med ild.
7Da sa Samson til dem: Siden dere har gjort dette, vil jeg ta hevn på dere; deretter skal jeg holde opp.
7Slik gikk det år etter år: Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, krenket Peninna henne; da gråt hun og ville ikke spise.
4Svigerfaren, jentas far, holdt ham tilbake, og han ble hos ham i tre dager. De spiste og drakk og overnattet der.
14Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
13Hun skal ta av seg fangekledningen, bo i huset ditt og gråte over sin far og sin mor en hel måned. Deretter kan du gå inn til henne og være hennes mann, og hun skal være din kone.
25Da de var blitt glade til sinns, sa de: "Kall på Samson, så han kan underholde oss!" De hentet Samson fra fengselet, og han underholdt dem. De stilte ham mellom søylene.
23Men hans kone sa til ham: Om Herren hadde villet drepe oss, ville han ikke tatt imot brennoffer og grødeoffer av våre hender. Han ville heller ikke ha latt oss se alt dette eller nå latt oss høre slike ord.
24Kvinnen fødte en sønn og kalte ham Samson. Gutten vokste, og Herren velsignet ham.
6Så satte de seg, og de to spiste og drakk sammen. Jentas far sa til mannen: Vær nå så snill, bli her i natt, og la det være godt for deg.
10I sjelens bitterhet ba hun til Herren og gråt sårt.
40År etter år pleide Israels døtre å gå for å minnes Jeftas datter, gileaditten, fire dager i året.