Lukas 15:21
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din.
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din.
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for dine øyne, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din.»
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for ditt ansikt, og er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Og sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og for ditt ansikt, og jeg er ikke mer verdig til å kalles din sønn.'
Sønnen sa til ham: "Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn."
Og sønnen sa til ham, Far, jeg har syndet mot himmelen og for dine øyne, og jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn.
Og sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.'
Og sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Sønnen sa: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.'
Sønnen sa til ham: ‘Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.’
Sønnen sa til ham: ‘Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.’
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
The son said to him, 'Father, I have sinned against heaven and before you. I am no longer worthy to be called your son.'
Sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.'
Men Sønnen sagde til ham: Fader! jeg haver syndet imod Himmelen og for dig, og er ikke længere værd at kaldes din Søn.
And the son said unto him, Father, I have sinned against heaven, and in thy sight, and am no more worthy to be called thy son.
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
And the son said to him, Father, I have sinned against heaven and in your sight, and am no longer worthy to be called your son.
And the son said unto him, Father, I have sinned against heaven, and in thy sight, and am no more worthy to be called thy son.
Sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke verdig til å kalles din sønn.'
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Og sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
And the sonne sayd vnto him: father I have synned agaynst heven and in thy sight and am no moare worthy to be called thy sonne.
Then sayde the sonne vnto him: Father, I haue synned agaynst heaue, and before the, I am nomore worthy to be called thy sonne.
And the sonne sayde vnto him, Father, I haue sinned against heauen, and before thee, and am no more worthie to be called thy sonne.
And the sonne sayde vnto him: Father, I haue sinned agaynst heauen, and in thy syght, and am no more worthy to be called thy sonne.
‹And the son said unto him, Father, I have sinned against heaven, and in thy sight, and am no more worthy to be called thy son.›
The son said to him, 'Father, I have sinned against heaven, and in your sight. I am no longer worthy to be called your son.'
and the son said to him, Father, I did sin -- to the heaven, and before thee, and no more am I worthy to be called thy son.
And the son said unto him, Father, I have sinned against heaven, and in thy sight: I am no more worthy to be called thy son.
And the son said unto him, Father, I have sinned against heaven, and in thy sight: I am no more worthy to be called thy son .
And his son said to him, Father, I have done wrong, against heaven and in your eyes: I am no longer good enough to be named your son.
The son said to him, 'Father, I have sinned against heaven, and in your sight. I am no longer worthy to be called your son.'
Then his son said to him,‘Father, I have sinned against heaven and against you; I am no longer worthy to be called your son.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Slik, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.
11Og han sa: En mann hadde to sønner.
12Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av formuen som tilfaller meg. Da skiftet han eiendommen mellom dem.
13Noen dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og reiste til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et utsvevende liv.
14Da han hadde brukt opp alt, kom det en hard hungersnød i det landet, og han begynte å lide nød.
15Han gikk og tok tjeneste hos en av innbyggerne i det landet, og han sendte ham ut på markene for å gjete griser.
16Han ønsket å fylle magen med belgene som grisene spiste, men ingen ga ham noe.
17Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har mat i overflod, mens jeg går til grunne her av sult!
18Jeg vil bryte opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
19Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine.
20Så brøt han opp og gikk til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham og fikk inderlig medfølelse; han løp ham i møte, kastet seg om halsen hans og kysset ham.
22Men faren sa til tjenerne sine: Hent den beste kappen og kle ham i den! Sett en ring på hånden hans og sko på føttene!
23Hent gjøkalven og slakt den, og la oss spise og være glade.
24For denne sønnen min var død og er blitt levende igjen; han var kommet bort og er funnet igjen. Og de begynte å feire.
25Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
26Han ropte til seg en av tjenesteguttene og spurte hva dette skulle bety.
27Han svarte: Din bror er kommet, og faren din har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham tilbake i god behold.
28Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk derfor ut og ba ham inntrengende.
29Men han svarte faren: Se, i alle disse årene har jeg tjent deg, og aldri har jeg overtrådt et eneste av dine bud. Og meg har du aldri gitt et kje, så jeg kunne holde fest med vennene mine.
30Men da denne sønnen din kom, han som har brukt opp eiendommen din sammen med prostituerte, da slaktet du gjøkalven for ham.
31Da sa han til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
32Men nå måtte vi holde fest og være glade, for denne broren din var død og er blitt levende igjen; han var kommet bort og er funnet igjen.
18Han gikk inn til sin far og sa: Far! Han svarte: Ja, her er jeg. Hvem er du, min sønn?
28Hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Sønn, gå og arbeid i vingården min i dag.
29Han svarte: Det vil jeg ikke. Men senere angret han og gikk.
30Så gikk han til den andre og sa det samme. Han svarte: Ja, herre! — men gikk ikke.
31Hvem av de to gjorde farens vilje? De svarer: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig, jeg sier dere: Tollere og horer går foran dere inn i Guds rike.
13Men tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen; han slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!'
3Da fortalte han dem denne lignelsen:
18Når en mann har en trassig og opprørsk sønn som ikke vil høre på sin fars og sin mors røst, og de tukter ham, men han vil ikke høre på dem,
19skal faren og moren hans gripe ham og føre ham ut til byens eldste, til porten i hans bosted.
20Vi vet, HERRE, vår ondskap, våre fedres skyld; for vi har syndet mot deg.
37Til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
6Når han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen min, den som var kommet bort.
7Jeg sier dere: Slik blir det glede i himmelen over én synder som vender om, mer enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
27Han sa: Da ber jeg deg, far, at du sender ham hjem til min fars hus,
31Da medtjenerne hans så det som hadde hendt, ble de dypt bedrøvet. De kom og fortalte herren sin alt som hadde skjedd.
32Da kalte herren hans ham til seg og sa: Du onde tjener! Hele den gjelden ettergav jeg deg fordi du ba meg.
2Himmelriket kan lignes med en konge som holdt bryllupsfest for sønnen sin,
4Vask meg grundig for min skyld, rens meg for min synd.
8Da sa David til Gud: Jeg har syndet svært med det jeg har gjort. Ta nå bort din tjeners skyld, for jeg har handlet svært uforstandig.
11For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.
13Da sa vingårdseieren: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn; kanskje vil de vise ham respekt.
2Han kalte ham til seg og sa: Hva er dette jeg hører om deg? Legg fram regnskap for forvaltningen din, for du kan ikke være forvalter lenger.
3Da sa forvalteren ved seg selv: Hva skal jeg gjøre, siden min herre tar forvaltningen fra meg? Å grave makter jeg ikke, å tigge skammer jeg meg over.
26Da kastet tjeneren seg ned for ham og bønnfalt ham: Herre, vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt.
21Da sa Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David! Jeg skal ikke gjøre deg mer ondt, fordi du i dag har holdt mitt liv for dyrebart i dine øyne. Se, jeg har vært uforstandig og tatt meget feil.»
14Se, så får han en sønn som ser alle syndene som faren har gjort; han ser det og gjør ikke likt dem:
26Ja, Far, for slik var det din gode vilje.
25En tåpelig sønn er til ergrelse for sin far og til bitterhet for henne som fødte ham.