Markus 9:6
Han visste ikke hva han skulle si, for de var slått av redsel.
Han visste ikke hva han skulle si, for de var slått av redsel.
Han visste ikke hva han skulle si, for de var grepet av stor frykt.
For han visste ikke hva han skulle si; de var nemlig livredde.
Han visste ikke hva han skulle si, for de var så redde.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var meget redde.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var helt forskrekket.
For han visste ikke hva han skulle si; de var sterkt redde.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var veldig redde.
For han visste ikke hvad han skulde si; for de var meget forferdet.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var svært redde.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var veldig redde.
Han visste ikke hva han skulle si, for de var svært redde.
For han visste ikke hva han skulle si, fordi de var blitt svært redde.
For han visste ikke hva han skulle si, fordi de var blitt svært redde.
For han visste ikke hva han skulle si, fordi de var så grepet av frykt.
For he did not know what to say, because they were terrified.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var grepet av frykt.
Thi han vidste ikke, hvad han talede; thi de vare heel forfærdede.
For he wist not what to say; for they were sore afraid.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var meget redde.
For he did not know what to say, for they were greatly afraid.
For he wist not what to say; for they were sore afraid.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var svært redde.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var svært redde.
For han visste ikke hva han skulle si, for de var veldig redde.
Han visste ikke riktig hva han skulle si, for de var svært redde.
And yet he wist not what he sayde: for they were afrayde.
For he knewe not what he sayde, and they were very fearfull.
Yet hee knewe not what he saide: for they were afraide.
For he wist not what he saide, for they were afrayde.
For he wist not what to say; for they were sore afraid.
For he didn't know what to say, for they were very afraid.
for he was not knowing what he might say, for they were greatly afraid.
For he knew not what to answer; for they became sore afraid.
For he knew not what to answer; for they became sore afraid.
Because he was not certain what to say, for they were in great fear.
For he didn't know what to say, for they were very afraid.
(For they were afraid, and he did not know what to say.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
32Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Men da de våknet helt, så de hans herlighet og de to mennene som sto hos ham.
33Og da disse skulle gå fra ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter: én til deg, én til Moses og én til Elia» – han visste ikke selv hva han sa.
34Mens han sa dette, kom det en sky og skygget over dem, og de ble redde da de gikk inn i skyen.
35Og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»
36Da røsten lød, sto Jesus der alene. De tidde, og i de dagene fortalte de ingen noe av det de hadde sett.
32Men de forstod ikke dette ordet, og de våget ikke å spørre ham.
3Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham.
4Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Dersom du vil, kan vi bygge tre hytter: én til deg, én til Moses og én til Elia.
5Mens han ennå talte, se, en lysende sky skygget over dem, og se, en røst lød fra skyen: Dette er min Sønn, den elskede; i ham har jeg min glede. Hør ham!
6Da disiplene hørte dette, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og ble svært redde.
7Men Jesus kom bort, rørte ved dem og sa: Reis dere, og vær ikke redde.
4Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de samtalte med Jesus.
5Peter tok til orde og sa til Jesus: Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter: én til deg, én til Moses og én til Elia.
45Men de forsto ikke dette ordet; det var skjult for dem, så de ikke skjønte det, og de våget ikke å spørre ham om det.
7Da kom det en sky som overskygget dem, og en røst lød fra skyen: Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!
8Med ett, da de så seg omkring, så de ikke lenger noen hos seg, bare Jesus alene.
9Mens de gikk ned fra fjellet, forbød han dem å fortelle noen hva de hadde sett før Menneskesønnen var stått opp fra de døde.
10De holdt fast ved dette ordet seg imellom og drøftet hva det betyr å stå opp fra de døde.
2Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, for seg selv, bare dem. Der ble han forvandlet for øynene deres.
7Så svarte de at de ikke visste hvorfra.
8Da Simon Peter så det, falt han ned for Jesu knær og sa: Gå bort fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.
9For undring hadde grepet ham og alle som var med ham over fiskefangsten de hadde fått.
21Han sa til dem: Forstår dere ennå ikke?
70Men han nektet det for alle og sa: Jeg vet ikke hva du snakker om.
60Men Peter sa: Mann, jeg skjønner ikke hva du snakker om. I det samme, mens han ennå talte, gol hanen.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Selv vinden og sjøen adlyder ham.
33Han tok med seg Peter, Jakob og Johannes, og han begynte å gripes av angst og gru.
50Men de forsto ikke det ordet han talte til dem.
8Da gikk de raskt ut og flyktet bort fra graven; skjelv og bestyrtelse hadde grepet dem, og de sa ikke et ord til noen, for de var redde.
6Denne lignelsen fortalte Jesus til dem, men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
68Men han nektet og sa: Jeg kjenner ikke, jeg forstår ikke hva du snakker om. Så gikk han ut i forgården, og hanen gol.
49Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek,
50for alle så ham og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
51Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og forundret seg storlig.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel.
20Han sa til dem: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte: «Guds Messias.»
20Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde!
9De som var sammen med meg, så lyset og ble forferdet, men stemmen til ham som talte til meg, hørte de ikke.
7De mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen.
40Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd. Og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
28Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be.
29Mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne hans ble hvite og strålende.
27De skjønte ikke at det var om Far han talte til dem.
9Mens de gikk ned fra fjellet, forbød Jesus dem å fortelle noen om synet før Menneskesønnen er reist opp fra de døde.
30De dro derfra og gikk gjennom Galilea. Han ville ikke at noen skulle få vite det.
12Men han forbød dem strengt å gjøre ham kjent.
30Og han forbød dem strengt å si til noen noe om ham.
34Men de forsto ingenting av dette. Dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.