Johannes 6:20
Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde!
Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde!
Men han sa til dem: Det er meg; vær ikke redde.
Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde.
Men han sier til dem: Det er meg. Frykt ikke!
Men han sa til dem: "Jeg er; vær ikke redde."
Men han sa til dem: "Det er meg; vær ikke redde."
Men han sa til dem: Det er jeg; vær ikke redde.
Men han sa til dem: Det er meg; ikke vær redd!
Men han sier til dem: Det er jeg; vær ikke redde.
Men han sa til dem: "Det er jeg, vær ikke redde!"
Men han sa til dem: Det er meg, vær ikke redde.
Han sa til dem: «Det er meg; frykt ikke.»
Men han sa til dem: «Det er meg. Vær ikke redde!»
Men han sa til dem: «Det er meg. Vær ikke redde!»
Men han sa til dem: 'Vær ikke redde, det er meg.'
But Jesus said to them, 'It is I; do not be afraid.'
Men han sa til dem: "Det er jeg; vær ikke redde."
Men han sagde til dem: Det er mig; frygter ikke!
But he saith unto them, It is I; be not afraid.
Men han sa til dem: «Det er meg, vær ikke redde.»
But he said to them, It is I; be not afraid.
But he saith unto them, It is I; be not afraid.
Men han sa til dem: «Det er jeg. Vær ikke redde.»
Men han sa til dem: «Det er meg, frykt ikke!»
Men han sa til dem: Det er meg, vær ikke redde.
Men han sa til dem: Det er jeg, vær ikke redde.
And he sayde vnto them: It is I be not a frayde.
But he sayde vnto them: It is I, be not afrayed.
But he said vnto them, It is I: be not afraid.
But he sayth vnto them: It is I, be not afrayde.
But he saith unto them, ‹It is I; be not afraid.›
But he said to them, "I AM. Don't be afraid."
and he saith to them, `I am `he', be not afraid;'
But he saith unto them, It is I; be not afraid.
But he saith unto them, It is I; be not afraid.
But he said to them, It is I, have no fear.
But he said to them, "It is I. Don't be afraid."
But he said to them,“It is I. Do not be afraid.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
47Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
48Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Ved den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen; han ville gå forbi dem.
49Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek,
50for alle så ham og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
51Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og forundret seg storlig.
24Båten var allerede midt ute på sjøen og ble hardt plaget av bølgene, for vinden var mot.
25Men i den fjerde nattevakten kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
28Peter svarte ham og sa: Herre, er det deg, så byd meg å komme til deg på vannet.
29Han sa: Kom! Peter steg ut av båten, gikk på vannet og kom mot Jesus.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd. Og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep tak i ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tvilte du?
32Og da de gikk om bord i båten, stilnet vinden.
33De som var i båten, falt ned og tilba ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
16Da det ble kveld, gikk disiplene hans ned til sjøen
17og steg om bord i en båt og satte over sjøen til Kapernaum. Det var allerede blitt mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem.
18Sjøen ble opprørt fordi det blåste en kraftig vind.
19Da de hadde rodd omkring fem–seks kilometer, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
37Da kom det en kraftig virvelstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38Selv lå han i akterenden og sov med hodet på puten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti stille! Vær rolig! Da la vinden seg, og det ble blikk stille.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Selv vinden og sjøen adlyder ham.
21Da ville de ta ham opp i båten, og straks var båten ved land der de skulle.
22Neste dag la folkemengden som sto på den andre siden av sjøen, merke til at det ikke hadde vært noen annen båt der enn den ene som disiplene hadde gått om bord i, og at Jesus ikke hadde gått i båten sammen med disiplene, men at disiplene var dratt av sted alene.
6Da disiplene hørte dette, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og ble svært redde.
7Men Jesus kom bort, rørte ved dem og sa: Reis dere, og vær ikke redde.
23Da han steg i båten, fulgte disiplene hans etter.
24Og se, det ble et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
25De gikk bort til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går under.'
26Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
27Men mennene undret seg og sa: 'Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?'
22En dag hendte det at han gikk om bord i en båt sammen med disiplene, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av sjøen. Så la de ut.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom et voldsomt uvær ned over sjøen; båten holdt på å fylles, og de var i fare.
24Da gikk de bort og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene; de la seg, og det ble stille.
25Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble grepet av frykt og undret seg og sa til hverandre: Hvem er han? For han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig villere mot dem.
36Mens de talte om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!
37Da ble de forskrekket og redde, og de trodde de så en ånd.
38Men han sa til dem: Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger det tvil opp i hjertene deres?
53Da de hadde krysset over, kom de i land ved Gennesaret og la til der.
54Straks de steg ut av båten, kjente folk ham igjen,
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: La oss dra over til den andre siden.
10Da sa Jesus til dem: Vær ikke redde! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de se meg.
6Han sa til dem: Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få. De kastet det, og nå maktet de ikke lenger å dra det opp på grunn av mengden av fisk.
4Da det allerede var blitt morgen, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var Jesus.
36Men Jesus, som straks hørte det som ble sagt, sier til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro.
6Han visste ikke hva han skulle si, for de var slått av redsel.