Markus 4:40
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Så sa han til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?
Og han sa til dem, "Hvorfor er dere så redde? Hvordan har dere ikke tro?"
Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan er det at dere ikke har tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Hvorfor har dere ingen tro?
Han sa til dem, «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»
Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»
Han spurte dem: Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere mangler tro?
Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?»
Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?»
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
He said to them, 'Why are you so afraid? Do you still have no faith?'
Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
Og han sagde til dem: Hvi ere I saa frygtagtige? hvorledes have I ikke Tro?
And he said unto them, Why are ye so fearful? how is it that ye have no faith?
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?
And he said to them, Why are you so afraid? How is it that you have no faith?
And he said unto them, Why are ye so fearful? how is it that ye have no faith?
Han sa til dem, "Hvorfor er dere så redde? Har dere ingen tro?"
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere så redde? Har dere enda ikke tro?'
Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde? Har dere ennå ingen tro?
And he sayde vnto them: why are ye so fearfull? How is it that ye have no fayth?
And he sayde vnto them: Why are ye so fearfull? How is it, that ye haue no faith?
Then he saide vnto them, Why are ye so fearefull? how is it that ye haue no faith?
And he sayde vnto them: why are ye so fearefull? Howe is it, that ye haue no fayth?
And he said unto them, ‹Why are ye so fearful? how is it that ye have no faith?›
He said to them, "Why are you so afraid? How is it that you have no faith?"
and he said to them, `Why are ye so fearful? how have ye not faith?'
And he said unto them, Why are ye fearful? have ye not yet faith?
And he said unto them, Why are ye fearful? have ye not yet faith?
And he said to them, Why are you full of fear? have you still no faith?
He said to them, "Why are you so afraid? How is it that you have no faith?"
And he said to them,“Why are you cowardly? Do you still not have faith?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Da han steg i båten, fulgte disiplene hans etter.
24Og se, det ble et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
25De gikk bort til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går under.'
26Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
27Men mennene undret seg og sa: 'Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?'
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Selv vinden og sjøen adlyder ham.
22En dag hendte det at han gikk om bord i en båt sammen med disiplene, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av sjøen. Så la de ut.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom et voldsomt uvær ned over sjøen; båten holdt på å fylles, og de var i fare.
24Da gikk de bort og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene; de la seg, og det ble stille.
25Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble grepet av frykt og undret seg og sa til hverandre: Hvem er han? For han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham.
26De seilte inn til landet til Gadarenerne, som ligger rett overfor Galilea.
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: La oss dra over til den andre siden.
36De forlot folkemengden og tok ham med i båten, som han var. Også andre båter var med ham.
37Da kom det en kraftig virvelstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38Selv lå han i akterenden og sov med hodet på puten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti stille! Vær rolig! Da la vinden seg, og det ble blikk stille.
24Båten var allerede midt ute på sjøen og ble hardt plaget av bølgene, for vinden var mot.
25Men i den fjerde nattevakten kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
17og steg om bord i en båt og satte over sjøen til Kapernaum. Det var allerede blitt mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem.
18Sjøen ble opprørt fordi det blåste en kraftig vind.
19Da de hadde rodd omkring fem–seks kilometer, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde!
47Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
48Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Ved den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen; han ville gå forbi dem.
49Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek,
50for alle så ham og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
51Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og forundret seg storlig.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd. Og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep tak i ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tvilte du?
32Og da de gikk om bord i båten, stilnet vinden.
33De som var i båten, falt ned og tilba ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
36Mens de talte om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!
37Da ble de forskrekket og redde, og de trodde de så en ånd.
38Men han sa til dem: Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger det tvil opp i hjertene deres?
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig villere mot dem.
8Jesus merket det og sa: Hvorfor snakker dere sammen om at dere ikke har brød, dere lite troende?
6Da disiplene hørte dette, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og ble svært redde.
7Men Jesus kom bort, rørte ved dem og sa: Reis dere, og vær ikke redde.
22Jesus svarte dem: Ha tro til Gud.
21Han sa til dem: Forstår dere ennå ikke?
36Men Jesus, som straks hørte det som ble sagt, sier til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro.
20Han sa til dem: På grunn av deres vantro. For sannelig, jeg sier dere: Har dere tro som et sennepsfrø, skal dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! og det skal flytte seg. Ingenting skal være umulig for dere.
6Han visste ikke hva han skulle si, for de var slått av redsel.
41Men fordi de av glede ennå ikke kunne tro og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her?
29Han gjorde stormen til stille, og bølgene la seg.
5Apostlene sa til Herren: Gi oss større tro.