Salmenes bok 116:11
Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner!
Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner!
Jeg sa i min hast: Alle mennesker er løgnere.
Jeg sa i min angst: «Alle mennesker er løgnere.»
Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en logner.
Jeg sa i min hast: «Ingen mennesker kan jeg stole på.»
Jeg sa i min hast: Alle mennesker er løgnere.
Jeg sa i min hast, alle mennesker er lyvere.
Jeg sa i min angst: Alle mennesker er løgnere.
Jeg sa i min angst: Alle mennesker er løgnere.
Jeg sa i min hast: Alle mennesker er løgnere.
I min hast sa jeg: Alle mennesker er løgnere.
Jeg sa i min hast: Alle mennesker er løgnere.
Jeg sa i min nød: «Alle mennesker er løgnere.»
I said in my alarm, 'All mankind are liars.'
Jeg sa i min angst: Alle mennesker er løgnere.
Jeg, jeg sagde, der jeg hastede: Hvert Menneske er en Løgner.
I said in my haste, All men are liars.
Jeg sa i min hast, Alle mennesker er løgnere.
I said in my haste, All men are liars.
I said in my haste, All men are liars.
Jeg sa i min hast: "Alle mennesker er løgnere."
Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.
I min hastighet sa jeg: Alle mennesker er løgnere.
Selv da jeg sa i min frykt, alle mennesker er falske.
I sayde in my haist: All men are lyers.
I said in my feare, All men are lyers.
insomuch that I said in my rashnesse euery man is a lyer.
I said in my haste, All men [are] liars.
I said in my haste, "All men are liars."
I said in my haste, `Every man `is' a liar.'
I said in my haste, All men are liars.
I said in my haste, All men are liars.
Though I said in my fear, All men are false.
I said in my haste, "All men are liars."
I rashly declared,“All men are liars.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Jeg trodde, for jeg talte; jeg var sterkt plaget.
22Velsignet være Herren, for han har vist meg sin underfulle miskunn i en by under beleiring.
12Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger mot meg?
13Jeg er glemt fra hjertet som en død; jeg er blitt som et knust kar.
14For jeg hører mange hviske: «Skrekk fra alle kanter!» Når de samler seg mot meg, legger de planer sammen om å ta livet mitt.
6I din hånd overgir jeg min ånd. Du har forløst meg, Herre, du trofaste Gud.
15Hadde jeg sagt: Jeg vil tale slik, se, da hadde jeg sviktet dine barns slekt.
16Jeg tenkte etter for å forstå dette, men det var en plage i mine øyne.
2Men jeg – nesten hadde føttene mine glidd ut; det var som om skrittene mine var i ferd med å skli.
16For til deg, Herre, setter jeg mitt håp; du vil svare meg, Herre, min Gud.
11I Gud, hvis ord jeg priser, i Herren, hvis ord jeg priser.
1Miktam. Av David. Vern meg, Gud, for jeg tar tilflukt hos deg.
11Ondsinnede vitner står fram; de spør meg ut om det jeg ikke vet.
1Sang ved festreisen. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte meg.
2Herre, redd meg fra løgnaktige lepper, fra en svikefull tunge.
7Men jeg er en mark og ikke en mann, spott for mennesker, foraktet av folket.
11De blir overgitt til sverdet; de blir sjakalers føde.
11For mitt liv svinner hen i sorg og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
2Herre, hvor mange er mine fiender! Mange reiser seg mot meg.
10For jeg hører mange hviske: «Redsel på alle kanter! Meld fra, så melder vi det!» Alle som er mine venner, vokter på at jeg skal snuble: «Kanskje han blir lokket, så kan vi få overhånd over ham og ta vår hevn på ham.»
6Stolte har lagt skjulte feller for meg; de har bredt ut nett langs veien, snarer har de satt for meg. Sela.
7Kommer noen for å se meg, taler han tomme ord; hans hjerte samler ondskap for seg, og når han går ut, snakker han om det ute.
2For onde og svikefulle har åpnet munnen mot meg; de talte mot meg med løgnens tunge.
3Hele dagen jager mine fiender meg; mange kjemper mot meg i overmot.
14Som mine lepper uttalte, og min munn sa i min nød.
11Mine dager er forbi; mine planer, hjertets ønsker, er revet bort.
1Til korlederen. Av David. Hos Herren har jeg søkt tilflukt. Hvordan kan dere si til meg: Flykt til fjellene som en fugl!
21De hørte at jeg sukker; jeg har ingen trøster. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de jublet fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kalte på; måtte de bli som jeg.
22La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør med dem slik du har gjort med meg for alle mine overtredelser. For mange er mine sukk, og mitt hjerte er sykt.
8Jeg ligger våken, jeg er som en enslig fugl på taket.
25Og hvis ikke, hvem vil gjøre meg til løgner og gjøre mitt ord til intet?
4Slett ikke! La det heller stå fast at Gud er sannferdig, og hvert menneske er en løgner, som det står skrevet: For at du skal få rett i dine ord og vinne når du blir dømt.
7Bare som et skyggebilde går mennesket omkring; forjeves er de i uro. Han samler opp, men vet ikke hvem som skal få det.
8Og nå, Herre, hva venter jeg på? Mitt håp står til deg.
1En salme av David. Herre, jeg roper til deg, skynd deg til meg! Lytt til min røst når jeg roper til deg!
18Jeg sa: Min styrke er borte, og mitt håp fra Herren.
15Men da jeg snublet, jublet de og samlet seg; de samlet seg mot meg, slandrere som jeg ikke kjente. De rev og tidde ikke.
9Stol på ham til alle tider, folk! Tøm ut hjertet for ham. Gud er vår tilflukt. Sela.
47Hvor lenge, Herre, vil du skjule deg for alltid? Skal din vrede brenne som ild?
1Til korlederen. Av David. Til påminnelse.
5Flere enn hårene på hodet mitt er de som hater meg uten grunn. Tallrike og sterke er mine fiender, de som vil utslette meg med løgn. Det jeg ikke har røvet, må jeg gi tilbake.
4Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
12Mine kjære og venner holder seg borte fra min plage; mine nærmeste står langt borte.
8Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker.
2De spenner tungen som sin bue for løgn; ikke for troskap blir de sterke i landet. Fra det onde går de videre til det onde; meg kjenner de ikke, sier Herren.
11Så sverget jeg i min vrede: «De skal aldri komme inn til min hvile.»
19Alle i min fortrolige krets avskyr meg; de jeg elsket, har vendt seg mot meg.
21Da mitt hjerte ble bittert, og det stakk i mitt indre,
10For mine fiender sier om meg; de som står meg etter livet, rådslår sammen.
2Jeg har hørt mange slike ting; elendige trøstere er dere alle.