Hebreerbrevet 3:11

Norsk lingvistic Aug 2025

Så sverget jeg i min vrede: «De skal aldri komme inn til min hvile.»

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Hebr 4:3 : 3 For vi som har trodd, går inn til hvilen, slik han har sagt: 'Så sverget jeg i min vrede: De skal aldri komme inn til min hvile!' – enda hans gjerninger var fullført fra verdens grunnleggelse.
  • Hebr 4:5 : 5 Og her sier han igjen: 'De skal aldri komme inn til min hvile.'
  • 4 Mos 14:20-23 : 20 Da sa HERREN: «Jeg tilgir som du har sagt.» 21 «Men, så sant jeg lever, skal hele jorden fylles av HERRENS herlighet, 22 for alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har fristet meg nå ti ganger og ikke har hørt på min røst, 23 de skal sannelig ikke få se det landet som jeg lovet deres fedre med ed; ingen av dem som forakter meg, skal få se det.»
  • 5 Mos 1:34-35 : 34 HERREN hørte lyden av ordene deres. Han ble vred og sverget: 35 Ingen av disse mennene, denne onde generasjonen, skal få se det gode landet som jeg med ed lovte å gi fedrene deres,
  • 5 Mos 2:14 : 14 Tiden vi gikk fra Kadesj-Barnea til vi hadde krysset Sered-bekken, var trettiåtte år, til det var slutt på hele generasjonen av stridsmenn i leiren, slik Herren hadde sverget dem.
  • Sal 95:11 : 11 Så sverget jeg i min vrede: "De skal ikke komme inn til min hvile."
  • Hebr 3:18-19 : 18 Og hvem sverget han at de ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige? 19 Og vi ser at de ikke kunne gå inn på grunn av vantro.
  • 4 Mos 14:27-30 : 27 «Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klage som de fører mot meg.» 28 «Si til dem: Så sant jeg lever, sier HERREN: Slik dere har sagt i min hørsel, slik vil jeg gjøre med dere.» 29 «I denne ørkenen skal likene deres falle, ja alle dere som ble talt i manntallet, hele tallet av dere fra tjue år og oppover, dere som har klaget mot meg.» 30 «Ingen av dere skal komme inn i det landet som jeg løftet min hånd og svor at jeg ville la dere bo i, unntatt Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.»
  • 4 Mos 14:35 : 35 «Jeg, HERREN, har talt: Sannelig, slik vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som er samlet mot meg. I denne ørkenen skal de gå til grunne, og der skal de dø.»
  • 4 Mos 32:10-13 : 10 Den dagen flammet Herrens vrede opp, og han svor: 11 Sannelig, ingen av de menn som dro opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal få se det landet som jeg svor å gi Abraham, Isak og Jakob, for de fulgte meg ikke helhjertet, 12 unntatt Kaleb, sønn av Jefunne, kenissitten, og Josva, sønn av Nun; for de fulgte Herren helhjertet. 13 Herrens vrede brant mot Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele generasjonen som gjorde det som var ondt i Herrens øyne, tok slutt.
  • Hebr 4:9 : 9 Altså venter det Guds folk en sabbatshvile.
  • 4 Mos 14:25 : 25 «Amalekittene og kanaaneerne bor i dalen. I morgen skal dere vende om og bryte opp mot ørkenen, veien til Sivsjøen.»

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 93%

    8Gjør ikke hjertene harde som ved Meriba, som den dagen ved Massa i ørkenen,

    9der fedrene deres satte meg på prøve, de utfordret meg enda de hadde sett min gjerning.

    10I førti år hadde jeg avsky for denne slekten, og jeg sa: "De er et folk med et villfarent hjerte, de kjenner ikke mine veier."

    11Så sverget jeg i min vrede: "De skal ikke komme inn til min hvile."

  • 86%

    17Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de hvis lik falt i ørkenen?

    18Og hvem sverget han at de ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?

    19Og vi ser at de ikke kunne gå inn på grunn av vantro.

  • 84%

    7Derfor, som Den hellige Ånd sier: «I dag, om dere hører hans røst,»

    8forherd ikke deres hjerter som ved opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,

    9der fedrene deres prøvde meg og satte meg på prøve, enda de så mine gjerninger

    10i førti år. Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.

  • 83%

    3For vi som har trodd, går inn til hvilen, slik han har sagt: 'Så sverget jeg i min vrede: De skal aldri komme inn til min hvile!' – enda hans gjerninger var fullført fra verdens grunnleggelse.

    4For et sted sier han om den sjuende dag: 'Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.'

    5Og her sier han igjen: 'De skal aldri komme inn til min hvile.'

    6Siden det altså fortsatt er noen som skal gå inn i den, og de som tidligere fikk det gode budskapet, ikke kom inn på grunn av ulydighet.

    7Bestemmer han igjen en dag – 'i dag' – når han sier ved David, lenge etterpå: 'I dag, om dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter.'

    8For hadde Josva gitt dem hvile, ville Gud ikke senere ha talt om en annen dag.

    9Altså venter det Guds folk en sabbatshvile.

    10For den som er gått inn til hans hvile, har også selv fått hvile fra sine gjerninger, slik Gud fra sine egne.

    11La oss derfor legge vinn på å komme inn til den hvilen, for at ingen skal falle etter samme eksempel på ulydighet.

  • 76%

    22for alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har fristet meg nå ti ganger og ikke har hørt på min røst,

    23de skal sannelig ikke få se det landet som jeg lovet deres fedre med ed; ingen av dem som forakter meg, skal få se det.»

  • 76%

    10Den dagen flammet Herrens vrede opp, og han svor:

    11Sannelig, ingen av de menn som dro opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal få se det landet som jeg svor å gi Abraham, Isak og Jakob, for de fulgte meg ikke helhjertet,

  • 75%

    34HERREN hørte lyden av ordene deres. Han ble vred og sverget:

    35Ingen av disse mennene, denne onde generasjonen, skal få se det gode landet som jeg med ed lovte å gi fedrene deres,

  • 1La oss derfor være på vakt, så ingen av dere skal vise seg å ha blitt stående tilbake, mens løftet om å komme inn til hans hvile ennå står ved lag.

  • 37Også på meg ble HERREN vred for deres skyld og sa: Heller ikke du skal komme dit.

  • 12Se til, søsken, at det ikke hos noen av dere finnes et ondt hjerte av vantro som vender seg bort fra den levende Gud.

  • 15Når det sies: «I dag, om dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter som ved opprøret.»

  • 40Hvor ofte trosset de ham i ørkenen, bedrøvet ham i ødemarken!

  • 26Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.

  • 12Han sa til dem: Dette er roen; la den trette få hvile. Dette er hvilen. Men de ville ikke høre.

  • 16‘Fordi HERREN ikke maktet å føre dette folket inn i det landet som han med ed hadde lovet dem, drepte han dem i ørkenen.’»

  • 21Herren ble harm på meg for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren din Gud gir deg til arv.

  • 5Så taler han til dem i sin vrede, og i sin brennende harme skremmer han dem.

  • 17Der slutter de onde å rase, og der får de utmattede hvile.

  • 13Men Israels hus gjorde opprør mot meg i ørkenen. De vandret ikke etter mine forskrifter; mine lover foraktet de, den som gjør etter dem, skal leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville utgyte min harme over dem i ørkenen og gjøre ende på dem.

  • 51fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meriba-vannet ved Kadesj i ørkenen Sin, og fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.

  • 32Ved Meribas vann gjorde de ham vred; det gikk galt for Moses for deres skyld,

  • 21Men også barna gjorde opprør mot meg. De vandret ikke etter mine forskrifter, de holdt ikke mine lover og gjorde ikke etter dem – den som gjør etter dem, skal leve ved dem. Sabbatene mine vanhelliget de. Da sa jeg at jeg ville utgyte min harme over dem og gjøre ende på min vrede mot dem i ørkenen.

  • 8La vreden fare og legg bort harme; bli ikke harm – det fører bare til det onde.

  • 15Også jeg løftet min hånd og svor for dem i ørkenen at jeg ikke skulle føre dem inn i landet som jeg hadde gitt dem, et land som flyter av melk og honning, det fagreste av alle land,

  • 24De vraket det herlige landet; de trodde ikke hans ord.

  • 22Ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava gjorde dere også Herren vred.

  • 3Jeg vil ikke gå inn i mitt hus, ikke stige opp på mitt leie,

  • 37Deres hjerte var ikke fast mot ham; de var ikke tro mot hans pakt.

  • 11HERREN sa til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de nekte å tro på meg, enda de har sett alle de tegnene jeg har gjort blant dem?»

  • 26Han løftet sin hånd mot dem og svor å felle dem i ørkenen,

  • 15Hadde jeg sagt: Jeg vil tale slik, se, da hadde jeg sviktet dine barns slekt.