Hebreerbrevet 3:17
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de hvis lik falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de hvis lik falt i ørkenen?
Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men mot hvem ble han harm i førti år? Var det ikke mot dem som syndet, hvis lik ble strødd ut i ørkenen?
Hvem ble vred i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis legemer falt i ørkenen?
Men med hvem ble han opprørt i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis lik falt i ørkenen?
Hvem var det han ble harm på i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Og hvem var han harm på i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvor deres kropper falt i ørkenen?
Og hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis legemer falt i ørkenen?
Men med hvem var han harm de førti årene? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis lik falt i ørkenen?
Med hvem ble han da bedrøvet i løpet av førti år? Var det ikke for de som syndet, hvis legemer falt om i ørkenen?
Men hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke dem som hadde syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke dem som hadde syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Og med hvem ble han harm i førti år? Var det ikke med de som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
And with whom was he angry for forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
Hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men paa hvilke harmedes han i fyrretyve Aar? Mon ikke paa dem, som syndede, hvis Legemer faldt i Ørkenen?
But with whom was he grieved forty years? was it not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
Men med hvem var han trist i førti år? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
But with whom was He grieved forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
But with whom was he grieved forty years? was it not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
Med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Men hvem var Han vred på i førti år? Var det ikke dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Og med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som gjorde ondt, og som døde i ørkenen?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
But with who was he despleased.xl. yeares? Was he not displeased with them that synned: whose carkases were overthorwen in the desert?
But with whom was he displeased fortye yeares longe? Was he not displeased with them yt synned, whose carcases were ouerthrowne in ye wyldernesse?
But with whome was he displeased fourtie yeeres? Was hee not displeased with them that sinned, whose carkeises fell in the wildernes?
But with whom was he displeased fourtie yeres? Not with them that had sinned, whose carkases fell in the desert?
But with whom was he grieved forty years? [was it] not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
With whom was he displeased forty years? Wasn't it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
but with whom was He grieved forty years? was it not with those who did sin, whose carcasses fell in the wilderness?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And with whom was he angry for forty years? was it not with those who did evil, who came to their deaths in the waste land?
With whom was he displeased forty years? Wasn't it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And against whom was God provoked for forty years? Was it not those who sinned, whose dead bodies fell in the wilderness?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Og hvem sverget han at de ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
19Og vi ser at de ikke kunne gå inn på grunn av vantro.
40Hvor ofte trosset de ham i ørkenen, bedrøvet ham i ødemarken!
5Likevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; de ble slått ned i ørkenen.
16Hvem var det da som gjorde opprør, enda de hadde hørt? Var det ikke alle dem som dro ut av Egypt ved Moses?
9der fedrene deres satte meg på prøve, de utfordret meg enda de hadde sett min gjerning.
10I førti år hadde jeg avsky for denne slekten, og jeg sa: "De er et folk med et villfarent hjerte, de kjenner ikke mine veier."
11Så sverget jeg i min vrede: "De skal ikke komme inn til min hvile."
8forherd ikke deres hjerter som ved opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,
9der fedrene deres prøvde meg og satte meg på prøve, enda de så mine gjerninger
10i førti år. Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.
11Så sverget jeg i min vrede: «De skal aldri komme inn til min hvile.»
29«I denne ørkenen skal likene deres falle, ja alle dere som ble talt i manntallet, hele tallet av dere fra tjue år og oppover, dere som har klaget mot meg.»
18I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen.
13Herrens vrede brant mot Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele generasjonen som gjorde det som var ondt i Herrens øyne, tok slutt.
32«Men dere – likene deres skal falle i denne ørkenen.»
33«Sønnene deres skal være gjetere i ørkenen i førti år og bære straffen for deres troløshet, til likene deres blir tilintetgjort i ørkenen.»
34«Etter tallet på de dagene dere speidet i landet, førti dager – ett år for hver dag, ett år for hver dag – skal dere bære skylden for deres misgjerninger, i førti år. Da skal dere få kjenne min motstand.»
11HERREN sa til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de nekte å tro på meg, enda de har sett alle de tegnene jeg har gjort blant dem?»
6I førti år vandret israelittene i ørkenen, til hele folket, krigsmennene, som dro ut av Egypt, tok ende fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst. Herren hadde sverget at han ikke skulle la dem se det landet som Herren med ed hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter med melk og honning.
16‘Fordi HERREN ikke maktet å føre dette folket inn i det landet som han med ed hadde lovet dem, drepte han dem i ørkenen.’»
10Den dagen flammet Herrens vrede opp, og han svor:
11Sannelig, ingen av de menn som dro opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal få se det landet som jeg svor å gi Abraham, Isak og Jakob, for de fulgte meg ikke helhjertet,
34HERREN hørte lyden av ordene deres. Han ble vred og sverget:
17Men de fortsatte å synde mot ham og satte Den Høyeste på prøve i det tørre landet.
22for alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har fristet meg nå ti ganger og ikke har hørt på min røst,
23de skal sannelig ikke få se det landet som jeg lovet deres fedre med ed; ingen av dem som forakter meg, skal få se det.»
2Folket kjeklet med Moses og sa: «Gi oss vann, så vi kan drikke!» Moses sa til dem: «Hvorfor kjekler dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?»
3Men der tørstet folket etter vann, og de murret mot Moses og sa: «Hvorfor førte du oss opp fra Egypt? Var det for å la meg, barna mine og buskapen min dø av tørst?»
14Tiden vi gikk fra Kadesj-Barnea til vi hadde krysset Sered-bekken, var trettiåtte år, til det var slutt på hele generasjonen av stridsmenn i leiren, slik Herren hadde sverget dem.
15Også Herrens hånd var mot dem for å gjøre ende på dem midt i leiren, til de var borte.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi HERREN hater oss, førte han oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd og utrydde oss.
37Også på meg ble HERREN vred for deres skyld og sa: Heller ikke du skal komme dit.
27«Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klage som de fører mot meg.»
32Ved Meribas vann gjorde de ham vred; det gikk galt for Moses for deres skyld,
14De ble grådige i ørkenen og satte Gud på prøve i ødemarken.
22Ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava gjorde dere også Herren vred.
6Siden det altså fortsatt er noen som skal gå inn i den, og de som tidligere fikk det gode budskapet, ikke kom inn på grunn av ulydighet.
51fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meriba-vannet ved Kadesj i ørkenen Sin, og fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.
25De murret i teltene sine; de ville ikke høre på Herrens røst.
2Hele Israels menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
36Han førte dem ut og gjorde under og tegn i Egyptens land, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.
14fordi dere satte dere opp mot min befaling i ørkenen Sin da menigheten kranglet, ved at dere ikke helliget meg for øynene deres ved vannet. Dette er Meriba-vannet ved Kadesh i ørkenen Sin.
39Ham ville ikke våre fedre være lydige mot; de støtet ham bort og vendte i sine hjerter tilbake til Egypt,
8Ved Horeb gjorde dere også Herren vred, og Herren ble så harm på dere at han ville utslette dere.
26Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
31da Guds vrede steg opp mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, Israels unge menn slo han til jorden.
21I førti år sørget du for dem i ørkenen; de manglet ingenting. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres svulmet ikke.
4Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, så vi og buskapen vår må dø her?
33Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tyggd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med et meget stort slag.