Ruts bok 1:16
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra å følge etter deg. For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Be meg ikke om å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg. For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Bøy meg ikke fra å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg; for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg, eller vende tilbake fra å følge deg: for dit du går, vil jeg gå; og hvor du blir, vil jeg bli: ditt folk skal være mitt folk, og din Gud min Gud:
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og dra bort fra deg; for dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Ruth svarte: 'Oppfordre meg ikke til å forlate deg eller snu om. For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk skal bli mitt folk, og din Gud min Gud.'
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke tving meg til å forlate deg eller vende tilbake fra deg, for dit du går vil jeg gå, og der du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
But Ruth replied, "Do not urge me to leave you or to turn back from following you. For wherever you go, I will go, and wherever you lodge, I will lodge. Your people will be my people, and your God will be my God.
Men Rut svarte: «Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Og Ruth sagde: Vær mig ikke imod, at jeg skulde forlade dig og vende tilbage fra dig; thi hvor du gaaer hen, der vil jeg gaae hen, og hvor du bliver om Natten, der vil jeg blive om Natten; dit Folk er mit Folk, og din Gud er min Gud.
And th said, Intreat me not to leave thee, or to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people shall be my people, and thy God my God:
Men Rut svarte: Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
And Ruth said, Do not urge me to leave you, or to turn back from following you: for where you go, I will go; and where you stay, I will stay: your people shall be my people, and your God my God:
And Ruth said, Intreat me not to leave thee, or to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people shall be my people, and thy God my God:
Rut sa, "Ikke tving meg til å forlate deg eller til å vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud;
Men Ruth svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg. For hvor du går vil jeg gå, og hvor du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra å følge deg. Hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: «Tving meg ikke til å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Ruth answered: Speake not to me therof, that I shulde forsake the, and turne backe from the: whithersoeuer thou goest, thither wil I go also: and loke where thou abydest, there wil I abide also: Thy people is my people, & thy God is my God.
And Ruth answered, Intreate mee not to leaue thee, nor to depart from thee: for whither thou goest, I will goe: and where thou dwellest, I will dwell: thy people shall be my people, and thy God my God.
And Ruth aunswered: Entreat me not to leaue thee, and to returne from after thee: for whyther thou goest, I will go also, & where thou dwellest, there I wil dwell: Thy people shalbe my people, and thy god my god:
And Ruth said, Intreat me not to leave thee, [or] to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people [shall be] my people, and thy God my God:
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
And Ruth saith, `Urge me not to leave thee -- to turn back from after thee; for whither thou goest I go, and where thou lodgest I lodge; thy people `is' my people, and thy God my God.
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
But Ruth said, Give up requesting me to go away from you, or to go back without you: for where you go I will go; and where you take your rest I will take my rest; your people will be my people, and your God my God.
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
But Ruth replied,“Stop urging me to abandon you! For wherever you go, I will go. Wherever you live, I will live. Your people will become my people, and your God will become my God.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren gjøre slik mot meg og mer til, om annet enn døden skiller meg fra deg.
18Da No'omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne.
19Så gikk de begge til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette No'omi?
4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa, den andre Ruth. De bodde der omkring ti år.
5Så døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
6Da brøt hun opp sammen med sine svigerdøtre og vendte tilbake fra Moabs sletteland; for hun hadde hørt i Moabs sletteland at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre med henne. De gikk på veien for å vende tilbake til Juda.
8Da sa No'omi til sine svigerdøtre: Gå, vend tilbake, hver til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har gjort mot de døde og mot meg.
9Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
10De sa til henne: Vi vil gå tilbake med deg, til ditt folk.
11Men No'omi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli menn for dere?
12Vend tilbake, døtrene mine, gå! For jeg er blitt for gammel til å ha en mann. Selv om jeg skulle si: Jeg har håp – ja, selv om jeg fikk en mann i natt og også fødte sønner,
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake og ikke bli gift? Nei, døtrene mine! For min lodd er langt bitrere enn deres, for Herrens hånd har gått ut mot meg.
14Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også, følg svigerinnen din!
19Svigermoren sa til henne: 'Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som tok seg av deg!' Så fortalte hun svigermoren sin hvem hun hadde vært sammen med, og sa: 'Mannen jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.'
20Da sa Noomi til svigerdatteren sin: 'Velsignet være han av Herren, som ikke har sluttet å vise sin miskunn mot de levende og de døde!' Og Noomi sa til henne: 'Den mannen er vår nære slektning; han er en av våre løsnere.'
21Rut, moabittkvinnen, sa: 'Han sa også til meg: Hold deg nær ved tjenerne mine til de har gjort ferdig hele min høst.'
22Noomi sa til Rut, svigerdatteren sin: 'Det er godt, min datter, at du går ut sammen med hans unge kvinner, så ingen gjør deg noe på en annen åker.'
23Så holdt hun seg nær Boas’ unge kvinner for å sanke helt til både bygghøsten og hvetehøsten var slutt. Og hun bodde hos sin svigermor.
7'Hun sa: La meg få sanke og samle blant kornbåndene etter høstfolkene.' Så kom hun, og hun har vært på beina fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt i skjulet.
8Da sa Boas til Rut: 'Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen åker, og gå ikke herfra, men hold deg tett ved mine unge kvinner.'
9Hold øynene på den åkeren der de høster, og gå etter dem. Se, jeg har sagt til karene at de ikke skal røre deg. Når du blir tørst, gå bort til krukkene og drikk av det som karene har øst opp.
10Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg til bakken og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?'
11Boas svarte henne: 'Alt som du har gjort mot svigermoren din etter din manns død, er blitt fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og dro til et folk du ikke kjente i går eller i forgårs.'
2Rut, moabittkvinnen, sa til Noomi: 'La meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en som viser meg velvilje.' Hun sa til henne: 'Gå, min datter!'
3Så gikk hun av sted, kom og sanket på åkeren etter høstfolkene. Det hendte at den åkeren hun kom til, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre kappefliken din over din tjenestekvinne, for du er en løser.
10Da sa han: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, da du ikke gikk etter de unge mennene, verken de fattige eller de rike.
5Hun svarte henne: Alt det du sier til meg, vil jeg gjøre.
10'Også Rut, moabittkvinnen, Mahlons kone, har jeg tatt til kone for meg, for å føre den dødes navn videre på hans arvelodd, så den dødes navn ikke skal bli utslettet blant hans brødre eller fra byporten i hans hjemsted. Dere er vitner i dag!'
11Hele folket som var i byporten, og de eldste, sa: 'Vi er vitner. Må Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus, lik Rakel og Lea, de som begge bygde Israels hus. Må du gjøre det godt i Efrata og vinne et navn i Betlehem.'
1Da sa Noomi, svigermoren hennes: Min datter, skulle jeg ikke søke å skaffe deg et hjem hvor du kan få det godt?
22Slik kom No'omi tilbake, og med henne Ruth, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, hun som vendte tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
16Da hun kom til svigermoren sin, sa hun: Hvordan gikk det, min datter? Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
13Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone. Han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn; hun fødte en sønn.
14Da sa kvinnene til No'omi: 'Velsignet være Herren, han som i dag ikke lot deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.'
38Nei, du skal gå til min fars hus og til min slekt og hente en kone til min sønn.’
39Da sa jeg til min herre: ‘Kanskje vil ikke kvinnen følge meg.’
16Men dersom han sier til deg at han ikke vil gå fra deg, fordi han elsker deg og ditt hus og har det godt hos deg,—
30Han svarte: Jeg vil ikke gå med; jeg drar heller til mitt land og til min slekt.
31Men han sa: Vær så snill, forlat oss ikke! For du vet hvor vi slår leir i ørkenen, og du skal være våre øyne.
32Hvis du går med oss, skal det gode som Herren gjør mot oss, det vil vi gjøre mot deg.
20«Du kom jo i går, og i dag skulle jeg få deg til å flakke omkring med oss? Jeg går dit jeg må gå. Vend tilbake, og ta dine brødre med deg! Må Herren vise deg godhet og troskap.»
5Da sa Boas til tjeneren som var satt over høstfolkene: 'Hvem hører denne unge kvinnen til?'
15Se, jeg er med deg og vil bevare deg overalt hvor du går og føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovet deg.
13Hun sa: 'Må jeg finne nåde i dine øyne, min herre! Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av dine tjenestekvinner.'
5Da sa Boas: 'Den dagen du kjøper jorden av No'omi, må du også ta Rut, moabittkvinnen, den dødes kone, til kone for å føre den dødes navn videre på hans arvelodd.'
57Mens de gikk på veien, kom det en og sa til ham: «Herre, jeg vil følge deg hvor du enn går.»
30Guttens mor sa: "Så sant Herren lever og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke." Da sto han opp og fulgte etter henne.