Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han tenker: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
Men David sverget igjen og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet. Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
David sverget dessuten og sa: Din far vet vel at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: La ikke Jonatan få vite dette, så han ikke sørger. Men så sant HERREN lever og så sant din sjel lever, det er bare et skritt mellom meg og døden.
David sverget igjen og sa: 'Din far vet at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: 'Ikke la Jonatan få vite dette, for da vil han bli trist.' Men så sant Herren lever, så sant som du lever, er jeg bare ett skritt fra døden.'
David svarte igjen og sa: «Din far vet sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men sannelig, så sant Herren lever, og som du selv lever, det er bare ett steg mellom meg og døden.»
Og David sverget videre og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne; derfor sier han: La ikke Jonathan få vite om dette, så han ikke blir bedrøvet. Men, så sant Herren lever og så sant ditt liv lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
David fortsatte å sverge og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, derfor sier han: Jonathan skal ikke vite dette, for det vil bedrøve ham. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
David sverget og sa: 'Din far vet med sikkerhet at jeg har funnet nåde i dine øyne. Derfor sier han: «La ikke Jonatan få vite dette, ellers vil han bli bedrøvet.» Men så sant Herren lever, og som du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden!'.
Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
David sverget videre og sa: «Din far vet uten tvil at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, for da vil han bli bedrøvet.’ Men sant som HERREN lever, og sant som din sjel lever, er det bare et lite skritt mellom meg og døden.»
Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
Men David sverget igjen og sa: 'Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han tenker: «La ikke Jonatan vite dette, for da vil han bli bedrøvet.» Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.'
But David swore again and said, "Your father knows well that I have found favor in your eyes, and he thinks, 'Let Jonathan not know this, lest he be grieved.' But as the LORD lives and as your soul lives, there is but a step between me and death."
David sverget igjen og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han tenker: La ikke Jonathan vite dette, for da vil han bli bedrøvet. Men så sant HERREN lever og så sant du lever, er det bare et steg mellom meg og døden.
Da svoer David fremdeles og sagde: Din Fader veed vist, at jeg har fundet Naade for dine Øine, derfor siger han: Jonathan skal ikke vide dette, det maatte bedrøve ham; og sandelig, (saa vist som) Herren lever, og (saa vist som) din Sjæl lever, (der er ikkun) ved et Trin imellem mig og imellem Døden.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as the LORD liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
David svarte og sa: "Din far vet godt at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han tenker: 'La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet.' Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden."
And David swore moreover, and said, Your father certainly knows that I have found favor in your eyes; and he says, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly, as the LORD lives, and as your soul lives, there is but a step between me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as the LORD liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
David sverget og sa: "Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, så han ikke blir bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden."
Men David gjentok med ed og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.»
David sverget og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, for da vil han bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden.
Men David svarte med en ed og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier til seg selv: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
And David sware moreover, and said, Thy father knoweth well that I have found favor in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Jehovah liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as the LORD liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
The sware Dauid agayne, and sayde: Thy father knoweth well, yt I haue founde fauoure in yi sighte, therfore shal he thynke: Ionathas shal not knowe of this, lest it greue him. Verely, as truly as the LORDE lyueth, and as truly as yi soule lyueth, there is but one steppe betwene me & death.
And Dauid sware againe and sayd, Thy father knoweth that I haue found grace in thine eyes: therefore he thinketh, Ionathan shall not knowe it, lest he be sorie: but in deede, as the Lord liueth, and as thy soule liueth, there is but a step betweene me and death.
And Dauid sware againe, and sayde: Thy father knoweth that I haue found grace in thyne eyes, & therfore he thinketh, Ionathan shall not knowe it, lest he be sory: And in very deede, euen as the Lorde lyueth, and as thy soule liueth, there is but a steppe betweene me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly [as] the LORD liveth, and [as] thy soul liveth, [there is] but a step between me and death.
David swore moreover, and said, Your father knows well that I have found favor in your eyes; and he says, Don't let Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Yahweh lives, and as your soul lives, there is but a step between me and death.
And David sweareth again, and saith, `Thy father hath certainly known that I have found grace in thine eyes, and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved; and yet, Jehovah liveth, and thy soul liveth, but -- as a step between me and death.'
And David sware moreover, and said, Thy father knoweth well that I have found favor in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Jehovah liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father knoweth well that I have found favor in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Jehovah liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
But David took his oath again and said, Your father sees that I am dear to you; so he says to himself, Let Jonathan have no idea of this, for it will be a grief to him; but as the Lord is living, and as your soul is living, there is only a step between me and death.
David swore moreover, and said, "Your father knows well that I have found favor in your eyes; and he says, 'Don't let Jonathan know this, lest he be grieved:' but truly as Yahweh lives, and as your soul lives, there is but a step between me and death."
Taking an oath, David again said,“Your father is very much aware of the fact that I have found favor with you, and he has thought,‘Don’t let Jonathan know about this, or he will be upset.’ But as surely as the LORD lives and you live, there is about one step between me and death!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld og min synd mot din far, siden han er ute etter livet mitt?»
2Han svarte: «Nei, langt ifra! Du skal ikke dø. Se, min far gjør verken noe stort eller lite uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik!»
8«Vis da din tjener trofast godhet, for du har ført din tjener inn i Herrens pakt med deg. Men hvis det er skyld hos meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan svarte: «Langt ifra! Om jeg virkelig får vite at ulykken er bestemt av min far og kommer over deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal da fortelle meg om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de to ut på marken.
12Da sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: Jeg skal undersøke min far i morgen på denne tiden eller den tredje dagen. Og dersom han er velstemt mot David, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.»
13«Men dersom min far vil gjøre deg ondt, må Herren gjøre slik med Jonatan og mer til, om jeg ikke lar deg få vite det og sender deg av sted, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han var med min far.»
14«Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg Herrens trofaste kjærlighet, så jeg ikke dør.»
15«Og ta aldri din trofaste kjærlighet bort fra mitt hus til evig tid – ikke engang når Herren utrydder hver eneste av Davids fiender fra jorden.»
16Slik sluttet Jonatan pakt med Davids hus. Må Herren kreve oppgjør av Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan sa til David: «Hva ønsker du at jeg skal gjøre for deg?»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred! For vi to har sverget i Herrens navn: Herren skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle sine tjenere om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt svært av David.
2Jonatan fortalte David: «Saul, min far, søker å drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig; hold deg i skjul og gjem deg.»
3«Jeg går ut og stiller meg ved siden av min far ute på marken der du er. Jeg vil tale din sak med min far; ser jeg noe, skal jeg fortelle deg det.»
4Jonatan talte godt om David til Saul, sin far. Han sa til ham: «La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David, for han har ikke forbrutt seg mot deg, og det han har gjort, har vært meget godt for deg.»
5«Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav en stor frelse for hele Israel. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å utgyte uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?»
6Saul lyttet til Jonatan og sverget: «Så sant Herren lever: Han skal ikke drepes.»
7Da ropte Jonatan på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
39For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Selv om det gjelder Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
17Han sa til ham: «Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestemann. Også min far Saul vet dette.»
18Så sluttet de begge en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
43Saul sa til Jonatan: Fortell meg hva du har gjort! Jonatan fortalte det og sa: Jeg smakte litt honning med spissen av staven som jeg har i hånden. Se, her er jeg; jeg skal dø.
44Da sa Saul: Gud gjøre så og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skulle Jonatan dø, han som har gitt denne store frelsen i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Så folket frikjøpte Jonatan, og han døde ikke.
31«For så lenge Isais sønn lever på jorden, blir verken du eller riket ditt trygt. Send nå bud og hent ham til meg, for han fortjener døden.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham. Da forsto Jonatan at det virkelig var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalte møtestedet med David, og en liten gutt var med ham.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
1Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
4Da sa David: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra slaget; mange blant folket har også falt og dødd. Også Saul og sønnen hans, Jonatan, er døde.
5David sa til den unge mannen som meldte dette: Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
28Jonatan svarte Saul: «David ba inntrengende om å få reise fra meg til Betlehem.»
29«Han sa: ‘La meg få gå, vær så snill, for familien vår har et offermåltid i byen, og broren min har bedt meg komme. Hvis jeg har funnet velvilje i dine øyne, la meg slippe, så jeg kan besøke brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David kjente til saken.
10David sa til Saul: Hvorfor hører du på folks ord når de sier: Se, David søker å gjøre deg ondt?
11Se, i dag har dine egne øyne sett at Herren i dag ga deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke rekke ut hånden mot min herre, for han er Herrens salvede.
23«Når det gjelder det vi to har talt om, se: Herren er mellom meg og deg til evig tid.»
24Og se, likesom ditt liv i dag var dyrbart i mine øyne, slik må mitt liv være dyrbart i Herrens øyne, og han må fri meg fra all nød.
21Og nå, se, jeg vet at du skal bli konge, og at Israels kongedømme skal bli grunnfestet i din hånd.
10Og David sa: Så sant Herren lever: Enten slår Herren ham, eller hans dag kommer og han dør, eller han går ned i krigen og omkommer.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost der borte på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg meget kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
7Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, på grunn av Herrens ed mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.