2 Samuelsbok 18:25
Vaktmannen ropte og meldte det til kongen. Kongen sa: «Er han alene, har han et godt budskap i sin munn.» Mannen kom stadig nærmere.
Vaktmannen ropte og meldte det til kongen. Kongen sa: «Er han alene, har han et godt budskap i sin munn.» Mannen kom stadig nærmere.
Vakten ropte og meldte det til kongen. Kongen sa: Er han alene, har han et budskap. Og han kom raskt nærmere.
Vakten ropte og meldte det til kongen. Kongen sa: "Kommer han alene, har han budskap i munnen." Og han kom stadig nærmere.
Vakten ropte og fortalte kongen. Kongen sa: Er han alene, bringer han budskap. Han kom nærmere og nærmere.
Vakten ropte og meldte fra til kongen. Kongen sa: «Hvis han er alene, bringer han nyheter.» Mannen kom stadig nærmere.
Vaktmannen ropte og fortalte det til kongen. Og kongen sa: Hvis han er alene, kommer han med nyheter. Og mannen kom nærmere.
Og vakten ropte og fortalte kongen. Og kongen sa: "Hvis han er alene, er det nyheter i hans munn." Og han kom hastig nærmere.
Vekteren ropte og meldte det til kongen. Kongen sa: Hvis han er alene, bringer han gode nyheter. Mannen kom stadig nærmere.
Vekteren ropte og meldte det til kongen. Kongen sa: "Hvis han er alene, bærer han gode nyheter." Mens han nærmet seg,
Vaktmannen ropte og fortalte kongen. Kongen sa: Hvis han er alene, har han et budskap. Og han kom nærmere.
Vakten ropte og meldte det til kongen, som sa: «Om han er alene, bringer han nyheter.» Mannen nærmet seg raskt.
Vaktmannen ropte og fortalte kongen. Kongen sa: Hvis han er alene, har han et budskap. Og han kom nærmere.
Vakten ropte og meldte det til kongen. Kongen sa: "Hvis han er alene, bringer han nyheter." Og mannen kom nærmere.
The watchman called out and told the king. The king said, 'If he is alone, he is bringing news.' And the runner continued approaching.
Vaktmannen ropte og meldte fra til kongen. Kongen sa: 'Hvis han er alene, bringer han nyheter.' Mens han kom nærmere,
Da raabte Skildvagten og gav Kongen det tilkjende, og Kongen sagde: Dersom han er alene, da er der et (godt) Budskab i hans Mund; og han gik fast og kom nær.
And the watchman cried, and told the king. And the king said, If he be alone, there is tidings in his mouth. And he came apace, and drew near.
Og vaktmannen ropte og fortalte kongen. Og kongen sa: Hvis han er alene, er det et budskap i hans munn. Og han kom raskt nærmere.
And the watchman called, and told the king. And the king said, If he is alone, there is news in his mouth. And he came quickly, and approached.
And the watchman cried, and told the king. And the king said, If he be alone, there is tidings in his mouth. And he came apace, and drew near.
Vaktmannen ropte og fortalte det til kongen. Kongen sa: Hvis han er alene, har han nyheter i munnen. Han kom raskt og nærmet seg.
Vaktmannen ropte og sa det til kongen, og kongen sa: 'Hvis han er alene, bringer han budskap.' Mannen kom stadig nærmere.
Vaktmannen ropte og meldte det til kongen. Kongen sa, Hvis han er alene, bærer han budskap. Og han nærmet seg raskt.
Vaktmannen ropte og fortalte det til kongen. Kongen sa: Kommer han alene, har han budskap. Mannen nærmet seg raskt.
and cryed, and tolde the kinge. The kynge sayde: Yf he be alone, then is there good tydinges in his mouth. And as the same wente and came forth,
And the watchman cryed, & tolde ye king; the King said, If he be alone, he bringeth tidings; he came apace, and drew neere.
And the watchman cryed, & tolde the king. And the king sayd: If he be alone, there is tydinges in his mouth. And he came a pace, and drewe neare.
And the watchman cried, and told the king. And the king said, If he [be] alone, [there is] tidings in his mouth. And he came apace, and drew near.
The watchman cried, and told the king. The king said, If he be alone, there is news in his mouth. He came apace, and drew near.
And the watchman calleth, and declareth to the king, and the king saith, `If by himself, tidings `are' in his mouth;' and he cometh, coming on and drawing near.
And the watchman cried, and told the king. And the king said, If he be alone, there is tidings in his mouth. And he came apace, and drew near.
And the watchman cried, and told the king. And the king said, If he be alone, there is tidings in his mouth. And he came apace, and drew near.
And the watchman gave news of it to the king. And the king said, If he is coming by himself, then he has news. And the man was travelling quickly, and came near.
The watchman cried, and told the king. The king said, "If he is alone, there is news in his mouth." He came closer and closer.
So the watchman called out and informed the king. The king said,“If he is by himself, he brings good news.” The runner came ever closer.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
26Vaktmannen så en annen mann løpe. Han ropte til portvakten og sa: «Se, en mann løper alene.» Kongen sa: «Også han kommer med godt budskap.»
27Vaktmannen sa: «Løpestilen til den første er som løpestilen til Ahimaas, sønn av Sadok.» Kongen sa: «Han er en god mann; han kommer sikkert med et godt budskap.»
28Ahimaas ropte til kongen: «Alt vel!» Han bøyde seg til jorden med ansiktet mot den og sa: «Velsignet være Herren din Gud, som har overgitt mennene som løftet hånd mot min herre kongen!»
29Kongen spurte: «Går det bra med den unge Absalom?» Ahimaas svarte: «Jeg så et stort oppstyr da Joab, kongens tjener, sendte meg, din tjener, av sted, men jeg vet ikke hva det gjaldt.»
30Kongen sa: «Gå til side og still deg her.» Han gikk til side og ble stående.
21Så sa Joab til kusjitten: «Gå og fortell kongen det du har sett.» Kusjitten bøyde seg for Joab og løp.
22Men Ahimaas, sønn av Sadok, fortsatte og sa til Joab: «La det være som det vil, la meg også løpe etter kusjitten.» Joab sa: «Hvorfor vil du løpe, min sønn? Du har jo ikke noe budskap å komme med.»
23«Så la meg løpe da!» sa han. Joab svarte: «Løp!» Ahimaas løp veien over sletten og kom før kusjitten.
24David satt mellom de to portene. Vaktmannen gikk opp på portens tak, på muren. Han løftet blikket og så at en mann kom løpende alene.
19Ahimaas, sønn av Sadok, sa: «La meg få løpe og bringe kongen det glade budskapet om at Herren har fridd ham fra hans fienders hånd.»
8Gå derfor nå ut og tal vennlig til dine tjenere! For ved Herren sverger jeg: Går du ikke ut, blir det ikke en mann igjen hos deg i natt. Dette vil bli verre for deg enn all ulykken som har rammet deg fra din ungdom og til nå.»
34Absalom flyktet. Vaktgutten løftet blikket og så: Se, en stor skare kom på veien bak ham, fra siden av fjellet.
35Da sa Jonadab til kongen: Se, kongens sønner kommer; det har gått slik din tjener sa.
39Da kongen gikk forbi, ropte han til kongen og sa: «Din tjener dro ut midt i striden, og se, da kom en mann bort og førte en annen mann til meg og sa: Pass på denne mannen! Hvis han blir borte, skal ditt liv stå i stedet for hans, ellers skal du veie ut en talent sølv.»
17Jonatan og Ahimaas sto ved En-Rogel. Tjenestekvinnen gikk og meldte det til dem; så gikk de og fortalte det til kong David, for de kunne ikke vise seg og gå inn i byen.
18Men en gutt så dem og meldte det til Absalom. Da skyndte de to seg og kom til huset til en mann i Bahurim. Han hadde en brønn på gårdsplassen, og de steg ned i den.
12Da snudde Davids unge menn tilbake, kom hjem og fortalte ham alt dette.
18Joab sendte bud og meldte til David om alle hendelsene i krigen.
19Han instruerte budbæreren og sa: Når du er ferdig med å fortelle kongen alle sakene om krigen,
20og kongens vrede skulle flamme opp, og han sier til deg: Hvorfor rykket dere så nær inn mot byen for å kjempe? Visste dere ikke at de skyter fra muren?
11Portvokterne ropte det ut og meldte det inne i kongens hus.
22Budbæreren gikk, kom og fortalte David alt det som Joab hadde sendt ham med.
23Budbæreren sa til David: Mennene var sterkere enn oss; de kom ut mot oss på marken, men vi drev dem tilbake helt til portens inngang.
1Han sto opp og gikk, og Jonatan kom inn i byen.
31Det David hadde sagt, ble kjent; de fortalte det for Saul, og han lot ham hente.
6For slik sa Herren til meg: Gå, sett en vaktmann; det han ser, skal han melde.
3David sa til ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.
4Da sa David: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra slaget; mange blant folket har også falt og dødd. Også Saul og sønnen hans, Jonatan, er døde.
5David sa til den unge mannen som meldte dette: Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?
6Den unge mannen som fortalte dette, sa: Jeg kom tilfeldigvis opp på Gilboafjellet, og der var Saul; han støttet seg på spydet sitt, og vognene og rytterne var i ferd med å innhente ham.
42Mens han ennå talte, kom Jonatan, sønn av presten Ebjatar. Adonja sa: «Kom hit! Du er en god mann og bringer sikkert godt budskap.»
22David satte fra seg utstyret hos forsyningsvakten, sprang til slaglinjen, kom fram og spurte brødrene sine hvordan det stod til.
23Mens han snakket med dem, kom utfordreren fram, filisteren Goliat fra Gat, opp fra filisternes slaglinjer. Han sa de samme ordene som før, og David hørte det.
13David gikk over på den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet langt borte; det var stor avstand mellom dem.
17Vakten sto på tårnet i Jisre’el. Da han så Jehus følge komme, sa han: Jeg ser et følge. Joram sa: Ta en rytter og send ham for å møte dem! Han skal si: Er alt vel?
17Kongen dro ut, og alt folket etter ham, til fots. De stanset ved det siste huset.
18Alle hans tjenere gikk forbi ved siden av ham, også alle kreterne og peletittene, og alle gittittene – seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat – gikk forbi kongen.
2Jeg vil overfalle ham mens han er trett og motløs, og jeg vil skremme ham. Da vil alt folket som er med ham, flykte, og jeg vil slå i hjel kongen alene.
20Vakten meldte igjen: Han er kommet ut til dem, men han vender ikke tilbake. Og måten han kjører på, er som Jehu, Nimsis sønn, for han kjører som en gal.
22Mens hun ennå talte med kongen, kom profeten Natan inn.
28«Se, jeg vil drøye ved vadestedene i ørkenen til det kommer et budskap fra dere for å melde meg det.»
13En budbringer kom til David og sa: «Israels folks hjerter har vendt seg til Absalom.»
14Da sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: «Reis dere, la oss flykte! For vi slipper ikke unna for Absalom. Skynd dere å dra, ellers skynder han seg og innhenter oss, fører ulykke over oss og slår byen med sverd.»
8Da ropte han: På vaktposten, herre, står jeg stadig om dagen, og på min post er jeg stilt alle nettene.
8Da David fikk høre det, sendte han Joab og hele hæren av veldige krigere.
20David sto tidlig opp om morgenen, overlot flokken til en vokter, tok det han skulle og gikk av sted slik Isai hadde sagt. Han kom til vognborgen idet hæren dro ut i slagoppstilling og hevet krigsropet.
41Filisteren kom nærmere og nærmere mot David, og skjoldbæreren gikk foran ham.
12Vaktmannen sier: Morgen kommer, men også natt. Vil dere spørre, så spør! Vend tilbake, kom igjen!
24Sauls tjenere fortalte ham: «Slik talte David.»
21Da David kom til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham. David gikk bort til folket og hilste dem.