Men folket sa: «Du må ikke dra ut! For selv om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. For nå er du verd like mye som ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å komme oss til hjelp fra byen.»
Men folket svarte: Du må ikke gå ut. For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og selv om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. Men du er nå verd mer enn ti tusen av oss; derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen.
Men folket sa: "Du må ikke dra ut! For om vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss. Du er nå verd som ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen."
Men folket sa: Du skal ikke dra ut! For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss. Om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er verd ti tusen av oss. Det er bedre at du hjelper oss fra byen.
Men mennene svarte: «Du skal ikke dra ut, for hvis vi må flykte, vil ingen merke det; og hvis halvparten faller, vil heller ingen bry seg om det. Du er mer verdifull for oss enn ti tusen andre. Det er best at du holder deg i byen, så du kan sende hjelp.»
Men folket svarte: Du skal ikke dra ut. For om vi må flykte, bryr de seg ikke, og om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke. Men du er verd ti tusen av oss, derfor er det bedre at du støtter oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå ut, for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og selv om halvparten dør, vil de ikke bry seg om oss: men du er mer verdifull enn ti tusen av oss: derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen."
Men folket svarte: Du skal ikke dra med oss ut. Hvis vi må flykte, bryr ingen seg om oss, og hvis halvparten av oss dør, bryr ingen seg om oss. Du er like viktig som ti tusen av oss; det er bedre at du bistår oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke dra ut, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Nå er du like mye verdt som ti tusen av oss. Det er bedre at du støtter oss herfra."
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: «Du skal ikke gå ut med oss, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss omkommer, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er verdt titusen av oss – derfor er det best at du kommer ut for å hjelpe oss fra byen.»
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå med oss. Hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss. Selv om halve hæren vår faller, legger de det ikke merke til. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre om du støtter oss fra byen."
But the people replied, 'You must not go with us. If we are forced to flee, no one will care about us. Even if half of us die, no one will pay attention. But you are worth ten thousand of us. It is better for you to provide support from the city.'
Men folket sa: 'Du må ikke gå ut, for om vi flykter, vil de ikke legge merke til oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.'
Men Folket sagde: Du skal ikke drage ud, thi om vi flyede, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, eller om Halvdelen af os døde, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, men nu er du ligesom ti Tusinde af os; saa er det nu bedre, at du kommer os til Hjælp fra Staden.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now thou art worth ten thousand of us: therefore now it is better that thou succour us out of the city.
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er mer verdt enn titusen av oss, derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen.
But the people answered, You shall not go out: for if we flee away, they will not care for us; nor if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us: therefore now it is better that you support us out of the city.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now thou art worth ten thousand of us: therefore now it is better that thou succour us out of the city.
Men folket sa: Du må ikke gå ut; for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss; men du er verd ti tusen av oss. Nå er det bedre at du kan gi støtte fra byen.
Men folket sa: 'Du skal ikke gå ut, for om vi flykter helt, vil de ikke bry seg om oss. Om halvparten av oss dør, vil de ikke bry seg om oss heller. Men du er verdt ti tusen av oss, så det er bedre at du hjelper oss fra byen.'
Men folket sa, Du skal ikke gå med, for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; heller ikke om halvparten av oss dør, vil de bry seg om oss; men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
Men folket sa: Det er bedre at du ikke drar ut, for hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss skulle dø, betyr det ingenting for dem. Men du er verdt mer enn ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
Neuertheles the people sayde: Thou shalt not go forth, for though we fle, or die halfe of vs they shal not regarde vs. For thou art as ten thousande of vs. Therfore is this better that thou mayest helpe vs out of the cite.
But the people answered, Thou shalt not goe foorth: for if we flee away, they will not regarde vs, neither will they passe for vs, though halfe of vs were slaine: but thou art now worth ten thousande of vs: therefore nowe it is better that thou succour vs out of the citie.
And the people aunswered, Thou shalt not go foorth: for if we flee away, they wil not care for vs, neither shal they regard vs, though halfe of vs were slaine: but thou art nowe worth ten thousande of vs, Wherfore it is better that thou succour vs out of the citie.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now [thou art] worth ten thousand of us: therefore now [it is] better that thou succour us out of the city.
But the people said, You shall not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us; therefore now it is better that you are ready to help us out of the city.
And the people say, `Thou dost not go out, for if we utterly flee, they do not set `their' heart upon us; and if half of us die, they do not set `their' heart unto us -- for now like us `are' ten thousand; and now, better that thou be to us from the city for an helper.'
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, It is better for you not to go out: for if we are put to flight, they will not give a thought to us, and if death overtakes half of us, it will be nothing to them: but you are of more value than ten thousand of us: so it is better for you to be ready to come to our help from this town.
But the people said, "You shall not go forth; for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us. But you are worth ten thousand of us. Therefore now it is better that you are ready to help us out of the city."
But the soldiers replied,“You should not do this! For if we should have to make a rapid retreat, they won’t be too concerned about us. Even if half of us should die, they won’t be too concerned about us. But you are like ten thousand of us! So it is better if you remain in the city for support.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1David mønstret troppene som var med ham, og satte over dem førere for tusen og førere for hundre.
2David sendte ut troppene: en tredjedel under Joab, en tredjedel under Abisjai, sønn av Seruja og bror til Joab, og en tredjedel under Ittaj gittitten. Kongen sa til folket: «Jeg vil også selv dra ut med dere.»
4Kongen svarte dem: «Det som er godt i deres øyne, vil jeg gjøre.» Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alle troppene dro ut, i hundre- og tusentall.
14Da sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: «Reis dere, la oss flykte! For vi slipper ikke unna for Absalom. Skynd dere å dra, ellers skynder han seg og innhenter oss, fører ulykke over oss og slår byen med sverd.»
15Kongens tjenere sa til kongen: «Her er dine tjenere, til alt min herre kongen velger.»
7Du elsker dem som hater deg og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at du ikke har verken høvdinger eller tjenere. Ja, i dag ser jeg at om bare Absalom var i live og vi alle i dag var døde, da ville det vært rett i dine øyne.
21Da David kom til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham. David gikk bort til folket og hilste dem.
22Men alle onde og verdiløse menn blant dem som hadde fulgt David, sa: «Fordi de ikke gikk med oss, skal vi ikke gi dem noe av byttet som vi har berget. Hver og en skal bare få sin kone og sine barn; så får de ta dem med og dra.»
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og gitt flokken som kom mot oss, i vår hånd.»
24«Og hvem ville høre på dere i denne saken? For slik som andelen er for den som går ned i striden, slik skal andelen være for den som blir ved utstyret. De skal dele likt.»
5Jeg og alt folket som er med meg, vil nærme oss byen. Når de går ut mot oss, slik som første gang, skal vi flykte for dem.
6De vil jage oss til vi har trukket dem bort fra byen, for de vil si: ‘De flykter for oss som første gang.’ Da skal vi flykte for dem.
3Men Davids menn sa til ham: «Se, vi er redde her i Juda! Hvordan skal vi da gå til Kegila mot filistrenes slaglinjer?»
9Hvis de sier til oss: «Stå stille til vi kommer bort til dere», da blir vi stående hvor vi er og går ikke opp til dem.
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: «Hva del har vi i David? Vi har ingen arvelodd i Isais sønn. Hver mann til teltene sine, Israel! Se nå til ditt eget hus, David!» Så dro hele Israel til sine telt.
17Kongen dro ut, og alt folket etter ham, til fots. De stanset ved det siste huset.
18Alle hans tjenere gikk forbi ved siden av ham, også alle kreterne og peletittene, og alle gittittene – seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat – gikk forbi kongen.
19Kongen sa til Ittai, gittitten: «Hvorfor skal også du gå med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en utlending og dessuten en flyktning fra ditt hjemsted.»
20«Du kom jo i går, og i dag skulle jeg få deg til å flakke omkring med oss? Jeg går selv dit jeg må gå. Vend tilbake, og ta med dine brødre. Må godhet og trofasthet være med deg.»
12Da sa David: «Vil borgerne i Kegila overgi meg og mine menn i Sauls hånd?» Herren sa: «De vil overgi dere.»
13Da brøt David opp med omkring seks hundre mann. De dro ut fra Kegila og vandret omkring hvor de kunne. Saul fikk vite at David var sluppet unna fra Kegila, og han oppga å dra ut.
12Han sa: «Om arameerne blir for sterke for meg, skal du komme meg til hjelp; og om ammonittene blir for sterke for deg, skal jeg komme deg til hjelp.»
13Vær sterke, la oss vise oss sterke for vårt folk og for vår Guds byer! Må Herren gjøre det som er godt i hans øyne.
9Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk melding: «Se, kongen sitter i porten.» Da kom alt folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
11Han sa: Om arameerne blir for sterke for meg, skal du komme meg til hjelp; og om ammonittene blir for sterke for deg, skal jeg komme deg til hjelp.
12Vær sterke, og la oss vise oss sterke for vårt folk og for vår Guds byer! Så må Herren gjøre det som er godt i hans øyne.
43Da svarte alle Judas menn Israels menn: «Fordi kongen står oss nær. Hvorfor blir du sint for dette? Har vi spist hos kongen? Eller er det gitt oss noen gave?»
3Joab sa: Må Herren øke sitt folk hundre ganger! Er ikke alle, herre konge, min herres tjenere? Hvorfor ønsker min herre dette? Hvorfor skal dette bli til skyld for Israel?
6Da sa David til Abisjai: Nå vil Sjeba, sønn av Bikri, gjøre oss mer skade enn Absalom. Ta din herres tjenere og sett etter ham, ellers finner han seg befestede byer og slipper oss unna.
32David sa til Saul: «La ingen miste motet på grunn av ham! Din tjener skal gå og kjempe mot denne filisteren.»
12Da snudde Davids unge menn tilbake, kom hjem og fortalte ham alt dette.
13Da sa David til mennene sine: Spenn sverdet på hver mann! De spente sverdet på, også David spente sverdet på. Omkring fire hundre mann fulgte etter David, mens to hundre ble igjen ved utstyret.
33David sa til ham: «Dersom du går med meg, blir du en byrde for meg.»
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: Hva del har vi i David? Vi har ingen arv i Isais sønn! Til teltene dine, Israel! Nå må du se til ditt eget hus, David! Så dro Israel hjem til sine telt.
9Så brøt David opp etterpå, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Min herre konge! Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
6David tok til orde og sa til hetitten Ahimelek og til Abisjaj, sønn av Seruja og bror til Joab: Hvem vil gå ned med meg til Saul i leiren? Abisjaj svarte: Jeg går ned med deg.
1David sa til seg selv: Nå kommer jeg til å miste livet en dag for Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn å flykte til filisterlandet. Da vil Saul gi opp å lete mer etter meg i hele Israels område, og jeg skal slippe unna hans hånd.
10Men hvis du er redd for å gå ned, så gå ned til leiren sammen med tjeneren din, Purah,
8Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til teltet sitt, og ingen vender hjem til huset sitt.
10Vi tar 10 menn av hver 100 i alle Israels stammer, 100 av hver 1 000 og 1 000 av hver 10 000, for å skaffe proviant til folket, så de, når de kommer til Benjamins Gibea, kan straffe byen for all den skjendige ugjerningen som er gjort i Israel.
17Det kom også noen av Benjamins og Judas sønner helt til borgen der David var.
15David sa til ham: «Kan du føre meg ned til denne flokken?» Han svarte: «Sverg for meg ved Gud at du ikke dreper meg og ikke overgir meg i hendene på min herre, så skal jeg føre deg ned til denne flokken.»
11Hvem fører meg til den befestede byen? Hvem leder meg til Edom?
6Jeg la meg ned og sovnet; jeg våknet igjen, for Herren holder meg oppe.
19Da kom Ånden over Amasai, lederen for de tretti, og han sa: «Vi er dine, David, og med deg, du Isais sønn! Fred, fred være med deg, og fred med dine hjelpere, for din Gud hjelper deg.» Da tok David imot dem og satte dem som ledere for troppen.
11Derfor råder jeg: La hele Israel samles hos deg, fra Dan til Beer-Sjeba, like tallrike som sanden ved havet, og du selv skal gå i spissen i striden.
1På den tiden samlet filisterne styrkene sine til krig for å kjempe mot Israel. Akisj sa til David: Du vet godt at du og mennene dine skal dra ut i felttoget sammen med meg.
7Der ble Israels menn slått av Davids tjenere, og den dagen ble det et stort mannefall: tjue tusen.
22Da sa David til Ittai: «Gå, dra over!» Så gikk Ittai, gittitten, over, sammen med alle sine menn og alle de små som var med ham.
17Men Abisjai, sønn av Seruja, kom ham til hjelp. Han slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn til ham: Du må ikke dra ut i krigen med oss mer, så Israels lampe ikke blir slukket.