Apostlenes gjerninger 16:27
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
Fangevokteren våknet opp, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta sitt eget liv. Han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
Da fangevokteren vaknet og så at fengselsportene sto åpne, dro han sverdet og ville drepe seg selv, for han trodde at fangene hadde rømt.
Og fengselsvokteren våknet, og da han så at fengselsdørene var åpne, trakk han ut sverdet og ville ta sitt liv, idet han trodde at fangerne hadde flyktet.
Og fengselsvokteren våknet, og da han så at dørene til fengselet var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene hadde stukket av.
Og fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at dørene i fengselet var åpne, dro han ut sverdet og ville ta sitt eget liv, i den tro at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne. Han trakk sitt sverd for å ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Og fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville drepe seg selv, da han trodde fangene var rømt.
Fengselsvakten våknet opp, og da han så at fengselsdørene var åpne, tok han frem sverdet og ville ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fengselsvakten våknet opp av søvnen da han så at fengselsdørene var åpne. Han dro fram sverdet sitt og tenkte å ta livet sitt, for han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevakten våknet og så at fengselsdørene stod åpne. Han trakk sitt sverd og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at fengselets dører var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at fengselets dører var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsportene var åpne, trakk han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
The jailer woke up, and when he saw the prison doors open, he drew his sword and was about to kill himself, thinking that the prisoners had escaped.
Da fangevokteren våknet og så at fengselsdørene var åpne, trakk han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
Men Stokmesteren foer op af Søvne, og der han saae Fængslets Døre aabnede, drog han et Sværd og vilde myrde sig selv, da han meente, at Fangerne vare undflyede.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
Fengselsvakten våknet og så fengselsdørene åpne. Han trakk sverdet og var på vei til å ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
The keeper of the prison, awakening from sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing the prisoners had fled.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
Fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, trakk sverdet og ville ta sitt liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så fengselsdørene åpne, trakk han sitt sverd for å ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta livet av seg selv, i frykt for at fangene hadde rømt.
When the keper of ye preson waked out of his slepe and sawe the preson dores open he drue out his swearde and wolde have kylled him selfe supposynge the presoners had bene fledde.
Wha the keper of the preson waked out of slepe, and sawe the preson dores open, he drue out his swerde, and wolde haue kylled him selfe: for he thoughte ye presoners had bene fled.
Then the keeper of the prison waked out of his sleepe, and when he sawe the prison doores open, he drewe out his sword and would haue killed himselfe, supposing the prisoners had bin fled.
When the keper of the pryson waked out of his sleepe, and sawe the pryson doores open, he drewe out his sworde and woulde haue kylled hym selfe, supposyng that the prysoners had ben fled.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
The jailer, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
and the jailor having come out of sleep, and having seen the doors of the prison open, having drawn a sword, was about to kill himself, supposing the prisoners to be fled,
And the jailor, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
And the jailor, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
And the keeper, coming out of his sleep, and seeing the prison doors open, took his sword and was about to put himself to death, fearing that the prisoners had got away.
The jailer, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
When the jailer woke up and saw the doors of the prison standing open, he drew his sword and was about to kill himself, because he assumed the prisoners had escaped.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Etter at de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde dem i sikker forvaring.
24Da han hadde fått en slik ordre, satte han dem i det innerste fangehullet og festet føttene deres i blokken.
25Ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem.
26Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmurene i fengselet ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og lenkene løsnet på alle.
28Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er alle her.»
29Han ba om lys, sprang inn, og skjelvende kastet han seg ned for Paulus og Silas.
30Så førte han dem ut og sa: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?»
22Men da tjenestemennene kom fram, fant de dem ikke i fengselet. De vendte tilbake og meldte,
23Vi fant fengselet nøye låst og vaktene stående utenfor dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.
35Da det ble dag, sendte magistratene offiserene med beskjed: «Løslat disse mennene.»
36Fangevokteren fortalte dette til Paulus: «Magistratene har sendt bud om at dere skal løslates. Gå derfor ut nå og dra i fred.»
37Men Paulus sa til dem: «De har slått oss offentlig uten dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, slett ikke! La dem komme selv og føre oss ut.»
38Offiserene meldte dette til magistratene. De ble redde da de fikk høre at de var romerske borgere.
39De kom og ba om unnskyldning, førte dem ut og ba dem forlate byen.
40Da de kom ut av fengselet, gikk de hjem til Lydia. De møtte brødrene, oppmuntret dem og dro så videre.
5Peter ble derfor holdt i fengsel, men menigheten bar fram inderlig bønn til Gud for ham.
6Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker, og vakter sto foran døren og holdt vakt over fengselet.
7Se, en Herrens engel sto der, og et lys strålte i cellen. Han dultet Peter i siden, vekket ham og sa: «Stå opp straks!» Da falt lenkene av hendene hans.
19Men om natten åpnet en Herrens engel fengselsdørene, førte dem ut og sa:
42Soldatene ville nå drepe fangene, så ingen skulle svømme fra dem og rømme.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i planen. Han befalte dem som kunne svømme, å kaste seg først over bord og komme seg i land,
16Da vi kom til Roma, overlot centurionen fangene til kommandanten for vaktstyrken. Men Paulus fikk tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som voktet ham.
30Da kom hele byen i bevegelse, og folk strømmet sammen. De grep Paulus og dro ham ut av templet, og straks ble dørene lukket.
31Mens de forsøkte å drepe ham, nådde det melding opp til kommandanten for vakttroppen at hele Jerusalem var i opprør.
32Straks tok han med seg soldater og noen centurioner og løp ned mot dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
33Kommandanten kom da nær, grep ham og ga ordre om å lenke ham med to kjettinger. Han spurte hvem han var, og hva han hadde gjort.
16Men Peter fortsatte å banke. Da de åpnet, så de ham og ble ute av seg av undring.
17Han gjorde tegn til dem med hånden at de skulle tie, og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Han sa: «Fortell dette til Jakob og brødrene.» Så gikk han ut og dro til et annet sted.
18Da det ble dag, ble det ikke lite oppstyr blant soldatene om hva som hadde hendt med Peter.
10Da de hadde passert den første og den andre vaktposten, kom de til den jernporten som fører inn i byen; den åpnet seg av seg selv for dem. De gikk ut og gikk én gate fram, og straks forlot engelen ham.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: «Nå vet jeg i sannhet at Herren har sendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd og fra alt det det jødiske folket ventet.»
19Men da herrene hennes så at håpet om fortjenesten var ute, grep de Paulus og Silas og dro dem med seg til torget, fram for myndighetene.
30Men da sjøfolkene ville rømme fra skipet og senket lettbåten på havet under påskudd av at de skulle legge ut ankere fra baugen,
4Av frykt for ham skalv vaktene og ble som døde.
10Da uroen ble stor, ble kommandanten redd for at de skulle rive Paulus i stykker. Han befalte soldatene å rykke ned, gripe ham ut av deres midte og føre ham inn i borgen.
11Natten etter sto Herren ved ham og sa: Vær ved godt mot, Paulus! For slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.
22Fengselsbestyreren satte alle fangene i fengselet under Josefs tilsyn, og alt som ble gjort der, var det Josef som gjorde.
23Fengselsbestyreren førte ikke tilsyn med noe av det som var overgitt i hans hånd, for Herren var med ham; og alt han gjorde, lot Herren lykkes.
9De løslot dem etter at de hadde fått kausjon av Jason og de andre.
30Etter at han hadde sagt dette, reiste kongen seg, også stattholderen og Berenike og de som satt sammen med dem.
31Da de hadde trukket seg tilbake, sa de til hverandre: «Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker.»
29Straks trakk de som skulle forhøre ham, seg bort fra ham. Også tribunen ble redd da han skjønte at han var romersk borger, og at han hadde latt binde ham.
32Da skar soldatene av tauene til lettbåten og lot den drive bort.
18De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke fantes noen grunn til dødsstraff i min sak.
24Men Saul fikk vite om planen deres. De holdt vakt ved portene både dag og natt for å drepe ham.
20Hun sa: «Filisterne er over deg, Samson!» Da våknet han av søvnen og sa: «Jeg går meg løs som før og rister meg fri.» Men han visste ikke at Herren hadde veket fra ham.
9I et syn om natten sa Herren til Paulus: «Vær ikke redd, men tal og ti ikke,
26Da hundremannen hørte det, gikk han til tribunen og meldte fra: «Se hva du er i ferd med å gjøre! Denne mannen er romersk borger.»
20Josefs herre tok ham og satte ham i fengselet, stedet der kongens fanger satt fengslet. Og der var han i fengselet.
21For dette grep jødene meg i tempelet og forsøkte å ta livet av meg.