Apostlenes gjerninger 27:30
Men da sjøfolkene ville rømme fra skipet og senket lettbåten på havet under påskudd av at de skulle legge ut ankere fra baugen,
Men da sjøfolkene ville rømme fra skipet og senket lettbåten på havet under påskudd av at de skulle legge ut ankere fra baugen,
Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.
Men sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet. De satte livbåten på sjøen under påskudd av at de ville legge ut ankre fra baugen.
Sjøfolkene forsøkte å rømme fra skipet. De firet båten ned i sjøen under påskudd av å ville legge ut ankre fra baugen.
Og da sjøfolkene var i ferd med å rømme fra skipet, da de hadde senket båten i sjøen, under påskudd av at de ville kaste anker fra forsiden,
Og da sjøfolket ønsket å flykte fra skipet, og hadde senket livbåten i havet, under påskudd av å ville kaste anker fra for.
Og da skipmennene var i ferd med å flykte ut av skipet, og senket båten i sjøen, under påskudd av at de ville kaste anker fra baugen,
Sjøfolkene forsøkte å rømme fra skipet og firte livbåten ned under påskudd av å skulle legge ut ankre fra baugen.
Og da sjømennene var om å flykte ut av skipet, og satte båten ned i havet, under farge av som de ville kaste anker fra forstavnen
Men matrosene gjorde et forsøk på å forlate skipet og senke livbåten ut under påskuddet av å skulle sette ut ankre fra baugen.
Da sjøfolkene forsøkte å rømme fra skipet under påskudd av å skulle kaste ankre fra baugen, senket de livbåten ut i sjøen.
Mens skipsmannene var i ferd med å forlate skipet – etter at de hadde senket båten i havet, i en oppstilling som om de skulle kaste ankre fra forstavnen –
Sjømennene prøvde å flykte fra skipet. De firte livbåten ned i sjøen og lot som om de ville legge ut ankere fra baugen.
Sjømennene prøvde å flykte fra skipet. De firte livbåten ned i sjøen og lot som om de ville legge ut ankere fra baugen.
Sjøfolkene prøvde å flykte fra skipet og firte livbåten ut i havet under påskudd av å skulle sette ankere fra baugen.
The sailors tried to escape from the ship, lowering the lifeboat into the sea under the pretense of laying out anchors from the bow.
Sjøfolkene prøvde å stikke av fra skipet. De senket livbåten ned i sjøen under påskudd av å skulle legge ut ankre fra baugen.
Men der Skibsfolkene vilde flygte fra Skibet og lode Baaden ned i Havet under det Paaskud, at de vilde bringe Ankerne ud fra Forstavnen,
And as the shipmen were about to flee out of the ship, when they had let down the boat into the sea, under colour as though they would have cast anchors out of the foreship,
Mens mannskapet ønsket å flykte fra skipet, senket de livbåten ned i sjøen under dekke av å kaste ankere fra forenden.
And as the sailors were attempting to escape from the ship, when they had let down the boat into the sea, under pretext of laying out anchors from the prow,
And as the shipmen were about to flee out of the ship, when they had let down the boat into the sea, under colour as though they would have cast anchors out of the foreship,
Da sjømennene forsøkte å flykte fra skipet og lot livbåten gå på havet under påskudd av å legge ut ankere fra baugen,
Sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet og lot livbåten gå i sjøen, under påskudd av at de skulle sette ankre fra forstavnen,
Mens sjømennene forsøkte å rømme fra skipet og hadde firet livbåten ned i sjøen under påskudd av å skulle slippe ankre fra forstavnen,
Sjøfolkene prøvde da å flykte fra skipet, og lot en livbåt gå ned som om de ville kaste ut ankere fra baugen.
As the shipmen were about to fle out of the ship and had let doune the bote into the see vnder a coloure as though they wolde have cast ancres out of the forshippe:
Whan the shipmen were aboute to flye out of the shippe, and let downe the bote in to the see, (vnder a coloure as though they wolde cast ankers out of the fore shippe)
Nowe as the mariners were about to flee out of the ship, and had let downe the boat into the sea vnder a colour as though they would haue cast ankers out of the foreship,
And as the shypmen were about to flee out of the shippe, when they had let downe the boate into the sea, vnder a colour, as though they woulde haue cast anckers out of the foreshippe,
And as the shipmen were about to flee out of the ship, when they had let down the boat into the sea, under colour as though they would have cast anchors out of the foreship,
As the sailors were trying to flee out of the ship, and had lowered the boat into the sea, pretending that they would lay out anchors from the bow,
And the sailors seeking to flee out of the ship, and having let down the boat to the sea, in pretence as `if' out of the foreship they are about to cast anchors,
And as the sailors were seeking to flee out of the ship, and had lowered the boat into the sea, under color as though they would lay out anchors from the foreship,
And as the sailors were seeking to flee out of the ship, and had lowered the boat into the sea, under color as though they would lay out anchors from the foreship,
Then the sailors made attempts secretly to get away from the ship, letting down a boat as if they were about to put down hooks from the front of the ship;
As the sailors were trying to flee out of the ship, and had lowered the boat into the sea, pretending that they would lay out anchors from the bow,
Then when the sailors tried to escape from the ship and were lowering the ship’s boat into the sea, pretending that they were going to put out anchors from the bow,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.
25Så ta mot til dere, menn! For jeg tror på Gud at det vil gå slik som det er sagt til meg.
26Men vi må strande på en øy.
27Da det ble den fjortende natten, og vi drev omkring på Adriaterhavet, mente sjøfolkene ved midnatt at land nærmet seg.
28De loddet og fant tjue favner. Litt senere loddet de igjen og fant femten.
29I frykt for at vi skulle bli kastet på skarpe skjær, kastet de ut fire ankre fra akter og ba om at det måtte bli dag.
37Vi var i alt 276 personer om bord i skipet.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornlasten i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de fikk øye på en bukt med sandstrand. Dit besluttet de, om de kunne, å drive skipet på land.
40De kappet ankerlinene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet båndene på styreårene. Så heiste de forseilet for vinden og styrte mot stranden.
41Men de støtte på et sted med sjø på begge sider og lot skipet gå på grunn. Bauen satte seg fast og sto urørlig, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
42Soldatene ville nå drepe fangene, så ingen skulle svømme fra dem og rømme.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i planen. Han befalte dem som kunne svømme, å kaste seg først over bord og komme seg i land,
44og de andre skulle følge etter, noen på planker og andre på vrakrester fra skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.
31sa Paulus til offiseren og soldatene: Om ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
32Da skar soldatene av tauene til lettbåten og lot den drive bort.
6Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord.
7Vi seilte langsomt i mange dager og hadde så vidt kommet utenfor Knidos. Siden vinden ikke lot oss komme videre, seilte vi i le av Kreta, forbi Salmone.
8Med stor møye seilte vi langs kysten og kom til et sted som kalles Godhavner; like ved lå byen Lasea.
9Det hadde gått lang tid, og seilasen var nå blitt farlig, fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem
10og sa: Menn, jeg ser at seilasen kommer til å bli med skade og stort tap – ikke bare av last og skip, men også av våre liv.
11Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsrederen enn på det Paulus sa.
12Siden havnen var uegnet til å ligge i over vinteren, besluttet de fleste å seile videre derfra for om mulig å nå Føniks, en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest, og overvintre der.
13Da det så blåste en svak sønnavind, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet anker og fulgte kysten av Kreta så nær som mulig.
14Men ikke lenge etter kastet en orkanaktig vind, som kalles Euroklydon, seg mot dem.
15Skipet ble revet med, og fordi vi ikke maktet å holde opp mot vinden, ga vi etter og lot oss drive.
16Under lesiden av en liten øy som heter Kauda, klarte vi med nød og neppe å få kontroll over lettbåten.
17Da de hadde fått den om bord, tok de i bruk sikringstau og surret rundt skroget for å forsterke det. I frykt for å drive ned på Syrten senket de seilet, og slik ble de drevet av sted.
18Siden vi ble hardt kastet omkring av uværet, begynte de dagen etter å kaste last over bord.
19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret over bord.
20Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en kraftig storm lå over oss. Til slutt ble alt håp om at vi kunne bli berget, tatt fra oss.
21Etter lang tids matmangel sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha lyttet til meg og ikke gått fra Kreta; da hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
22Men nå ber jeg dere ta mot til dere. Ingen av dere skal miste livet, men skipet går tapt.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille for oss? For havet ble stadig mer opprørt.
12Han sa til dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er for min skyld denne store stormen har kommet over dere.
13Likevel rodde mennene med all kraft for å nå land, men de maktet det ikke, for havet ble stadig mer opprørt mot dem.
1Da det var besluttet at vi skulle seile til Italia, overlot de både Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, fra keiserkohorten.
2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havner langs kysten av Asia, og satte seil. Aristark, en makedoner fra Tessalonika, var sammen med oss.
2Der fant vi et skip som skulle til Fønikia; vi gikk om bord og la ut.
3Da vi fikk Kypros i sikte og lot den ligge på venstre side, seilte vi til Syria og gikk i land i Tyrus; for der skulle skipet losse lasten.
4Derfra satte vi ut og seilte i le av Kypros, fordi vindene var mot oss.
5Da ble sjøfolkene redde, og hver ropte til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste rom, lagt seg og sov tungt.
29Alle som griper åren, går ned fra sine skip; sjøfolkene, alle havets styrmenn, blir stående på land.
7De vinket til partnerne sine i den andre båten at de skulle komme og hjelpe dem. De kom og fylte begge båtene, så de var nær ved å synke.
37Da kom det en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en voldsom storm ned over sjøen; de holdt på å fylles, og de var i fare.
19Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
1Da vi var berget, fikk vi vite at øya heter Malta.
6Så tok vi farvel med hverandre og gikk om bord i skipet, mens de vendte tilbake til sine hjem.
11Etter tre måneder seilte vi av gårde med et alexandrinsk skip som hadde ligget i vinteropplag på øya, med tvillinggudene som skipsmerke.