Esekiel 25:10
Til Østens folk, sammen med ammonittene, vil jeg gi det som eiendom, så ammonittene ikke lenger blir husket blant folkene.
Til Østens folk, sammen med ammonittene, vil jeg gi det som eiendom, så ammonittene ikke lenger blir husket blant folkene.
til folkene fra Østen sammen med ammonittene; jeg vil gi dem til eiendom, så ammonittene ikke lenger blir husket blant folkene.
til Østens folk, sammen med ammonittene. Jeg gir det til eiendom, for at ammonittene ikke lenger skal nevnes blant folkene.
for Østens folk, sammen med ammonittene, og gi dem det til eiendom, for at ammonittene ikke lenger skal huskes blant folkeslagene.
Jeg vil gi det til østfolket, sammen med ammonittene, som en arv, så ammonittene ikke lenger skal bli husket blant folkene.
og gi dem til mennene fra øst sammen med ammonittene som deres eiendom, slik at ammonittene ikke lenger blir husket blant nasjonene.
sammen med ammonittene, og jeg vil gi dem som eiendom, slik at ammonittene ikke lenger skal bli husket blant nasjonene.
og likeledes gi det til folket fra øst sammen med ammonittene som eiendom, slik at ammonittene ikke lenger skal bli husket blant folkeslagene.
Jeg gir det til Østens sønner, sammen med Ammons barn, som arv, for at Ammons barn ikke lenger skal nevnes blant folkene.
Til folket fra øst, med ammonittene, og jeg vil gi dem til eiendom, slik at ammonittene ikke lenger blir husket blant folkene.
til østens folk sammen med ammonittene, og gi dem som en ervervelse, slik at ammonittene ikke lenger skal bli husket blant nasjonene.
Til folket fra øst, med ammonittene, og jeg vil gi dem til eiendom, slik at ammonittene ikke lenger blir husket blant folkene.
Jeg vil gi det til folket fra øst sammen med ammonittene som eiendom, for at ammonittene ikke mer skal bli husket blant nasjonene.
I will hand it over, along with the Ammonites, to the people of the east as a possession, so that the Ammonites will no longer be remembered among the nations.
Jeg vil gi dem til folkene i øst, sammen med ammonittene, slik at ammonittene ikke lenger skal bli husket blant folkeslagene.
for Folket af Østen (tillige) med Ammons Børn, og jeg giver det (dem) til Eiendom, paa det man ikke skal ihukomme Ammons Børn iblandt Hedningerne.
Unto the men of the east with the Ammonites, and will give them in possession, that the Ammonites may not be remembered among the nations.
Til mennene fra øst sammen med ammonittene, jeg vil gi dem som deres eiendom, slik at ammonittene ikke lenger blir husket blant folkene.
To the men of the east with the Ammonites, and will give them in possession, that the Ammonites may not be remembered among the nations.
Unto the men of the east with the Ammonites, and will give them in possession, that the Ammonites may not be remembered among the nations.
til folk fra øst, mot Ammons barn; og jeg skal gi dem som eiendom, så Ammons barn ikke lenger skal huskes blant nasjonene.
Til folkeslagene i øst, sammen med ammonittene, og jeg har gitt det som eiendom, så ammonittene ikke skal bli husket blant nasjonene.
til folket fra øst som skal gå mot ammonittene, og jeg vil gi dem som eiendom, slik at ammonittene ikke blir nevnt blant nasjonene.
Til østfolket har jeg gitt Ammon som arv, så det ikke skal være minne om henne blant nasjonene:
unto the children of the east, [to go] against the children of Ammon; and I will give them for a possession, that the children of Ammon may not be remembered among the nations.
Unto the men of the east with the Ammonites, and will give them in possession, that the Ammonites may not be remembered among the nations.
these will I open vnto the off the east, yt they maye fall vpon the Ammonites: and will geue it them in possession: so that the Ammonites shal no more be had in remebraunce amonge the Heithen.
I will call the men of the East against the Ammonites, and will giue them in possession, so that the Ammonites shal no more be remembred among the nations,
Unto the children of the east against the Ammonites, and will geue it into possession, so that the Ammonites shall no more be had in remembraunce among the heathen.
Unto the men of the east with the Ammonites, and will give them in possession, that the Ammonites may not be remembered among the nations.
to the children of the east, [to go] against the children of Ammon; and I will give them for a possession, that the children of Ammon may not be remembered among the nations.
To the sons of the east, with the sons of Ammon, And I have given it for a possession, So that the sons of Ammon are not remembered among nations.
unto the children of the east, `to go' against the children of Ammon; and I will give them for a possession, that the children of Ammon may not be remembered among the nations.
unto the children of the east, [to go] against the children of Ammon; and I will give them for a possession, that the children of Ammon may not be remembered among the nations.
To the children of the east I have given her for a heritage, as well as the children of Ammon, so that there may be no memory of her among the nations:
to the children of the east, [to go] against the children of Ammon; and I will give them for a possession, that the children of Ammon may not be remembered among the nations.
I will hand it over, along with the Ammonites, to the tribes of the east, so that the Ammonites will no longer be remembered among the nations.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Herrens ord kom til meg, og det lød:
2Menneskesønn, vend ansiktet ditt mot ammonittene og profeter mot dem.
3Og si til ammonittene: Hør Herrens Guds ord! Så sier Herren Gud: Fordi du sa: «Ha!» mot min helligdom, fordi den ble vanhelliget, og mot Israels land fordi det ble lagt øde, og mot Judas hus fordi de gikk i eksil,
4derfor, se, jeg overgir deg til Østens folk som eiendom. De skal reise leirene sine hos deg og slå opp boligene sine hos deg. De skal spise frukten din, og de skal drikke melken din.
5Jeg gjør Rabbá til beite for kameler og ammonittene til et hvilested for småfe. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.
6For så sier Herren Gud: Fordi du klappet i hendene og stampet med foten og frydet deg med all din dype forakt mot Israels land,
7derfor, se, jeg rekker ut hånden mot deg og gir deg som plunder til folkene. Jeg utrydder deg fra folkene og ødelegger deg fra landene; jeg skal tilintetgjøre deg. Da skal du kjenne at jeg er Herren.
8Så sier Herren Gud: Fordi Moab og Se’ir sier: «Se, Judas hus er som alle folkeslag,»
9derfor, se, jeg åpner Moabs flanke fra byene, fra hans grensebyer, landets pryd: Bet-Hajesjimot, Baal-Meon og Kirjatajim.
18Du skal i dag krysse grensen til Moab, ved Ar.
19Når du kommer nær ammonittenes land, skal du ikke angripe dem og ikke gå i strid med dem, for jeg vil ikke gi deg noe av ammonittenes land til eiendom; jeg har nemlig gitt det som eiendom til Lots sønner.
11Over Moab vil jeg holde dom, og de skal kjenne at jeg er Herren.
8Jeg har hørt Moabs hån og Ammons barns spott, hvordan de har hånt mitt folk og gjort seg store mot deres grense.
9Derfor, så sant jeg lever, sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Moab skal bli som Sodoma, og Ammons barn som Gomorra, et sted for brennesler og saltgroper, en ødemark for alltid. Mitt folks rest skal plyndre dem; de som blir igjen av mitt folk, skal ta dem i eie.
10Dette får de igjen for sin stolthet: de hånte og opphøyet seg mot folket til Herren over hærskarene.
21Edom, Moab og ammonittene,
1Om ammonittene. Så sier Herren: Har Israel ingen sønner, har han ingen arving? Hvorfor har Milkom tatt Gad i eie, og hvorfor bor folket hans i byene der?
2Derfor, se, dager kommer, sier Herren, da jeg lar krigsrop høres mot Rabba i Ammon. Den skal bli til en ruinhaug, øde, og datterbyene hennes skal settes i brann. Israel skal drive bort dem som drev det bort, sier Herren.
9Herren sa til meg: Angrip ikke Moab og gå ikke til strid med dem, for jeg vil ikke gi deg noe av landet deres til eiendom. Jeg har gitt Ar til Lots sønner som eiendom.
6Men siden vil jeg vende ammonittenes skjebne, sier Herren.
10Og nå: Se, ammonittene og moabittene og folket fra Se’ir-fjellene, som du ikke lot Israel gå gjennom da de kom fra Egypt, men de gikk utenom dem og gjorde ikke ende på dem,
11se hvordan de lønner oss! De kommer for å drive oss bort fra din eiendom som du lot oss ta i eie.
13Så sier Herren: For tre misgjerninger hos Ammons sønner, ja for fire, opphever jeg ikke straffen, fordi de rev opp de gravide i Gilead for å utvide sitt grenseland.
14Jeg setter ild på muren i Rabba, den skal fortære palassene der, under stridsrop på krigens dag, i storm på stormens dag.
9Jeg gjør deg til evige ødemarker, og byene dine skal ikke bli bebodd igjen. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.
10Fordi du sa: «De to folkene og de to landene skal bli mine, vi tar dem i eie» – selv om Herren var der.
18«Og dette er lite i Herrens øyne; han vil også gi Moab i deres hånd.»
15Han sa til ham: Så sier Jefta: Israel tok verken Moabs land eller ammonittenes land.
24Israel slo ham med sverd og tok landet hans i eie fra Arnon til Jabbok, helt til ammonittene, for ammonittenes grense var befestet.
22De tok hele amorittenes område fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
23Og nå har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort for sitt folk Israel; og du skulle ta landet i eie?
24Er det ikke slik: Det som din gud Kemosj lar deg ta i eie, det tar du i eie; og alt det Herren, vår Gud, har drevet bort for oss, det tar vi i eie.
13Ammonittenes konge svarte sendebudene til Jefta: Israel tok mitt land da de dro opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Gi det nå tilbake i fred.
10og alle byene som tilhørte Sihon, amorittenes konge som hersket i Hesjbon, helt til grensen mot ammonittene.
25De fikk som grense Jaser og alle byene i Gilead og halvparten av ammonittenes land helt til Aroer, som ligger foran Rabba,
19Når Herren din Gud gir deg ro for alle fiendene omkring deg i landet som Herren din Gud gir deg til arv for at du skal ta det i eie, da skal du utslette minnet om Amalek under himmelen. Glem det ikke!
9Gi Moab vinger, for hun skal fly av sted! Byene hennes skal bli til ødemark, uten noen som bor i dem.
41Han kommer også inn i det herlige landet, og mange skal falle. Men disse skal slippe unna hans hånd: Edom og Moab og den fremste delen av ammonittene.
14De skal fly over filisternes kyst mot vest, sammen skal de plyndre Østens sønner. Edom og Moab skal være underlagt deres hånd, og ammonittene skal være dem lydige.
28Men for dem synes det som falsk spådom i deres øyne, for de er bundet med eder. Men han minner om deres skyld, så de blir grepet.
6For jeg vil ikke lenger ha medlidenhet med dem som bor i landet, sier Herren. Se, jeg overgir menneskene, hver og en, i hendene på sin neste og i hendene på sin konge. De skal knuse landet, og jeg vil ikke berge noen fra deres hånd.
3Mitt fjell på marken! Din rikdom og alle dine skatter overgir jeg til rov, og dine offerhauger – for syndens skyld – overalt innenfor dine grenser.
23Ammonittene og moabittene vendte seg mot dem som bodde i Se’ir-fjellene for å vie dem til undergang og utslette dem. Da de hadde gjort ende på innbyggerne i Se’ir, hjalp de hverandre til å ødelegge.
42Moab skal gå til grunne som folk, fordi han har gjort seg stor mot Herren.
15Moab er ødelagt, og byene hennes er gått tapt. De beste av hans unge menn går ned til slakt, sier kongen – Herren, Allhærs Gud er hans navn.
47De tok hans land i eie og også landet til Og, kongen i Basan, de to amorittkongene øst for Jordan, mot soloppgangen.
2Moabs berømmelse er slutt. I Hesjbon har de lagt onde planer mot henne: «Kom, la oss utrydde henne som folk!» Også Madmen skal forstumme; sverdet skal forfølge deg.
24over Kerijot og over Bosra, over alle byene i Moabs land, både de fjerne og de nære.
1Så sier Herren: For tre overtredelser av Moab, ja for fire, tilbakekaller jeg ikke dommen, fordi han brente kongen av Edoms knokler til kalk.