1 Mosebok 15:12
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, en redsel og et stort mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, en redsel og et stort mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en redsel, et stort mørke kom over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, angst og et stort mørke falt over ham.
Og da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en redsel av stort mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram; og se, frykt og mørke falt over ham.
Og da solen holdt på å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørk skrekk falt over ham.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram; og se, en stor redsel i mørket falt over ham.
Ved solnedgang falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og stort mørke kom over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og se, en fryktinngytende mørk skrekk falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og dyp mørke falt over ham.
Da solen gikk ned, senket en dyp søvn seg over Abram, og se, en forferdelig mørk skrekk overfalt ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og dyp mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og se, en redsel, stor og mørk, falt over ham.
As the sun was setting, Abram fell into a deep sleep, and a thick and dreadful darkness came over him.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en skrekk og stor mørke falt på ham.
Og det skede, der Solen vilde gaae ned, da faldt en dyb Søvn paa Abram, og see, der faldt Forfærdelse og stor Mørkhed over ham.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørke kom over ham.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og en redsel, et stort mørke kom over ham.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørke red over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og fryktelig mørke grep ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og et mørkt og skremmende mørke kom over ham.
And when the sonne was doune there fell a slomber apon Abram. And loo feare and greate darknesse came apon hym.
Now whan the Sonne beganne to go downe, there fell an heuy slepe vpo Abram. And lo, feare and greate darcknes fell vpon him.
And when the sunne went downe, there fell an heauie sleepe vpon Abram: and loe, a very fearefull darkenes fell vpon him.
And whe the sunne was downe, there fell a deepe sleepe vpon Abram: and lo, an horrour of great darknesse fell vpon hym.
¶ And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
When the sun was going down, a deep sleep fell on Abram. Now terror and great darkness fell on him.
And the sun is about to go in, and deep sleep hath fallen upon Abram, and lo, a terror of great darkness is falling upon him;
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
Now when the sun was going down, a deep sleep came on Abram, and a dark cloud of fear.
When the sun was going down, a deep sleep fell on Abram. Now terror and great darkness fell on him.
When the sun went down, Abram fell sound asleep, and great terror overwhelmed him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Da solen var gått ned og det var blitt mørkt, se, da kom en rykende ovn og en flammende fakkel som gikk mellom stykkene.
18Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: Til dine etterkommere har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv til den store elven, Eufrat.
11Rovfuglene kom ned over kroppene, men Abram drev dem bort.
9Så brøt Abram opp og dro videre, i etapper, mot Negev.
10Det ble hungersnød i landet, og Abram dro ned til Egypt for å bo der som fremmed, for hungersnøden var hard i landet.
11Da han nærmet seg Egypt for å gå inn i landet, sa han til Sarai, sin kone: Se, jeg vet at du er en vakker kvinne.
15I en drøm, et syn om natten, når dyp søvn faller på folk, når de slumrer på sitt leie,
1Etter disse hendelsene kom Herrens ord til Abram i et syn: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal bli meget stor.
2Abram sa: Herre Gud, hva vil du gi meg? Jeg går bort barnløs, og arvingen til mitt hus er Elieser fra Damaskus.
3Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa:
13Han sa til Abram: Du skal vite for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres. Der skal de være slaver, og de skal bli undertrykt i fire hundre år.
13I urolige tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller på mennesker,
14Da Abram kom til Egypt, så egypterne at kvinnen var meget vakker.
15Sol og måne mørkner, og stjernene mister sin glans.
6Abram dro gjennom landet til stedet Sikem, til eikelunden ved More. Den gangen bodde kanaaneerne i landet.
7Herren viste seg for Abram og sa: Til din ætt vil jeg gi dette landet. Da bygde han der et alter for Herren, som hadde åpenbart seg for ham.
5La mørke og dødsskygge ta den; la en sky slå seg ned over den; la det som gjør dagen kullsvart, skremme den.
22Han ser mot jorden, og se: nød og mørke, dyp angst og nattemørke; han blir drevet inn i tett mørke.
14De gikk videre og fortsatte, og solen gikk ned for dem ved Gibea, som hører Benjamin til.
17For for dem er morgenen som dødsskyggen; de kjenner dødsskyggens redsler.
21Herren sa til Moses: Strekk ut hånden din mot himmelen, så det blir mørke over landet Egypt—et mørke som kan kjennes.
22Moses rakte ut hånden sin mot himmelen, og det ble stummende mørke i hele Egypt i tre dager.
22et land av dyp skygge som mørke, dødsskygge og uten orden, hvor selv lyset er som mørke.
1Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt, til det landet jeg vil vise deg.
17Men Herren slo farao og hans hus med store plager på grunn av Sarai, Abrams kone.
1Herren viste seg for ham ved Mamres terebinter, mens han satt i teltåpningen i dagens hete.
33Da den sjette timen kom, falt det mørke over hele landet til den niende time.
13Da kom en som hadde unnsluppet, og fortalte det til Abram, hebreeren. Han bodde ved eikene til Mamre, amoritten, bror til Eskol og Aner; de var Abrams allierte.
11Abraham sa: «Jeg tenkte: Det finnes sannelig ingen gudsfrykt på dette stedet, og de vil drepe meg for min kones skyld.»
15Om natten delte han sine styrker, han og tjenerne hans, og angrep dem. Han slo dem og forfulgte dem til Hoba, som ligger nord for Damaskus.
11Han kom til et sted og overnattet der, for solen var gått ned. Han tok en av steinene på stedet, la den ved hodet og la seg til å sove der.
5Så førte han ham ut og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du kan telle dem! Slik skal dine etterkommere bli.