Jona 1:15
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havets raseri la seg.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet stanset sin rasing.
Så tok de Jona og kastet ham i havet. Og havet ble stille.
Så tok de Jona og kastet ham i havet. Da ble havet stille fra sin raseri.
Så tok de Jona og kastet ham ut i havet, og havet ble stille.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet ble stille fra sin voldsomme bølging.
Deretter tok de Jonas og kastet ham ut i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona opp og kastet ham ut over havet, og havet stilnet fra sitt raseri.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
They picked up Jonah and threw him into the sea, and the sea stopped its raging.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
Og de optoge Jonas og kastede ham i Havet; da stod Havet stille fra sin heftige Brusen.
So they took up ah, and cast him forth into the sea: and the sea ceased from her raging.
Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
So they took up Jonah, and threw him into the sea: and the sea ceased from its raging.
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea: and the sea ceased from her raging.
Så tok de Jona og kastet ham i havet; og havet sluttet å rase.
Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet ble stille fra sin opprør.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet med sitt raseri.
Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet stilnet fra sin vrede.
And the they toke Ionas and cast hi in to ye se and the se lefte ragynge.
So they toke Ionas, and cast him in to the see, and the see lefte ragynge.
So they tooke vp Ionah, and cast him into the sea, and the sea ceased from her raging.
So they toke vp Ionas, and cast him into the sea, and the sea left raging.
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea: and the sea ceased from her raging.
So they took up Jonah, and threw him into the sea; and the sea ceased its raging.
And they lift up Jonah, and cast him into the sea, and the sea ceaseth from its raging;
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea; and the sea ceased from its raging.
So they took up Jonah, and cast him forth into the sea; and the sea ceased from its raging.
So they took Jonah up and put him into the sea: and the sea was no longer angry.
So they took up Jonah, and threw him into the sea; and the sea ceased its raging.
So they picked Jonah up and threw him into the sea, and the sea stopped raging.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort! For mennene visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde fortalt dem det.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille for oss? For havet ble stadig mer opprørt.
12Han sa til dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er for min skyld denne store stormen har kommet over dere.
13Likevel rodde mennene med all kraft for å nå land, men de maktet det ikke, for havet ble stadig mer opprørt mot dem.
14Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens livs skyld, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort slik du ville.
1Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut mot den, for deres ondskap har steget opp foran meg.
3Men Jona reiste seg for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens ansikt. Han gikk ned til Jafo og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens ansikt.
4Men Herren kastet en stor vind ut over havet, og det ble en voldsom storm på havet, så skipet holdt på å bryte i stykker.
5Da ble sjøfolkene redde, og hver ropte til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste rom, lagt seg og sov tungt.
6Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hva er det med deg at du sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil legge merke til oss, så vi ikke går til grunne.
7De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite på grunn av hvem denne ulykken har rammet oss. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8Da sa de til ham: Fortell oss nå – hvem har skylden for at denne ulykken har rammet oss? Hva er arbeidet ditt, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og hvilket folk tilhører du?
16Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren. De ofret et offer til Herren og avla løfter.
10Men jeg vil ofre til deg med takkesang; det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.
28Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av deres trengsler.
29Han gjorde stormen til stille, og bølgene la seg.
30Da gledet de seg over at det ble ro, og han førte dem til den havnen de ønsket.
1Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
32Og da de steg opp i båten, stilnet vinden.
10Du blåste med din vind, havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannene.
1Men Jona syntes svært ille om dette og ble harm.
2Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»
24De så Herrens gjerninger og hans under i dypet.
25Han talte og reiste opp en stormvind, så bølgene ble løftet høyt.
26De steg mot himmelen, sank ned i dypet; motet sviktet dem i ulykken.
39Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
18Det blåste opp med sterk vind, og sjøen gikk høy.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en voldsom storm ned over sjøen; de holdt på å fylles, og de var i fare.
24De gikk bort og vekket ham og sa: Mester, Mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene; da la det seg, og det ble blikk stille.
17Da de hadde fått den om bord, tok de i bruk sikringstau og surret rundt skroget for å forsterke det. I frykt for å drive ned på Syrten senket de seilet, og slik ble de drevet av sted.
18Siden vi ble hardt kastet omkring av uværet, begynte de dagen etter å kaste last over bord.
26Han sa til dem: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?» Så reiste han seg, truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
37Da kom det en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
40De kappet ankerlinene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet båndene på styreårene. Så heiste de forseilet for vinden og styrte mot stranden.
41Men de støtte på et sted med sjø på begge sider og lot skipet gå på grunn. Bauen satte seg fast og sto urørlig, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
24Da ble det et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
8Da solen steg, sendte Gud en glohet østavind. Solen slo mot hodet til Jona, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
3Han sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg om hjelp; du hørte min røst.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornlasten i sjøen.
6Da de hadde gjort dette, fikk de så mye fisk at garnet holdt på å revne.
15Alle drar han opp med krok; han sleper dem inn i sitt garn og samler dem i sin dragnot. Derfor gleder han seg og jubler.
9Herre, hærskarenes Gud, hvem er som du? Herre, du er mektig, og din trofasthet omgir deg.
5Dypet dekket dem; de sank i avgrunnene som stein.
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Til og med vinden og sjøen adlyder ham!
17Skal han da tømme garnet sitt igjen og igjen og stadig drepe folkeslag uten å vise skånsel?
7Han grunnfester fjellene med sin kraft, omgjordet med velde.
11Du kløvde havet for dem, så de gikk gjennom havet på tørr grunn. Sine forfølgere kastet du i dypet som stein i veldige vannmasser.
4Herren sa: «Har du rett til å være harm?»