Jona 4:8
Da solen steg, sendte Gud en glohet østavind. Solen slo mot hodet til Jona, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen steg, sendte Gud en glohet østavind. Solen slo mot hodet til Jona, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen steg opp, sendte Gud en brennhet østavind; solen brant Jona i hodet, så han segnet om. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Da solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen slo ned på Jonas hode, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Da solen stod opp, sendte Gud en glødende østenvind, og solen stakk Jona i hodet så han holdt på å besvime. Han ønsket seg døden og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Og da solen steg, sendte Gud en glovarm vind fra øst, og solen stekte på Jonas hode, som førte til at han led mye. Han ønsket seg døden og sa: 'Det er bedre for meg å dø enn å leve.'
Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Og da solen steg opp, forberedte Gud en sterk østlig vind; og solen stekte på hodet til Jona, så han svimte av og ønsket i sitt hjerte å dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen skint på Jonas' hode så han ble utmattet. Han ønsket å dø, og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet, så han nesten besvimte. Da ønsket han å få dø og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Når solen stod opp, lot Gud oppstå en kraftig østlig vind, og solen slo hardt ned over Jona, så han sviktet, og han ønsket å dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Når solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode, så han kjente seg fortapt. Han ønsket å dø og sa: 'Det er bedre for meg å dø enn å leve.'
When the sun rose, God appointed a scorching east wind, and the sun beat down on Jonah’s head so that he grew faint. He wished to die and said, 'It is better for me to die than to live.'
Og da solen gikk opp, befalte Gud en brennende østavind. Solen slo Jona så han nesten besvimte, og han ønsket å dø. Han sa: «Døden er bedre for meg enn livet.»
Og det skede, der Solen var opgangen, da beskikkede Gud en stille Aftenvind, og Solen stak paa Jonas Hoved, og han vansmægtede; da bad han, at hans Sjæl maatte døe, og sagde: Det er bedre, at jeg døer end lever.
And it came to pass, when the sun did arise, that God prepared a vehement east wind; and the sun beat upon the head of ah, that he fainted, and wished in himself to die, and said, It is better for me to die than to live.
Og det skjedde da solen stod opp at Gud forberedte en het østlig vind; og solen slo på hodet hans, så han ble besvimet og ønsket at han kunne dø, og han sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
And it happened, when the sun arose, that God prepared a scorching east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, so that he fainted and wished to die, and said, It is better for me to die than to live.
And it came to pass, when the sun did arise, that God prepared a vehement east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and wished in himself to die, and said, It is better for me to die than to live.
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo på Jonas hode, så han besvimte og ønsket å dø for seg selv, og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
Da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo Jonas på hodet så han nesten besvimte. Han ønsket seg å dø og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode slik at han besvimte. Han ønsket seg døden og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind: og solens hete var så sterk på hodet hans at Jona ble utmattet, og ønsket seg døden, og sa: Døden er bedre for meg enn livet.
And assone as the sonne was vpp God prepared a feruent eest winde: so that ye sonne bete ouer the heed of Ionas that he fainted agayne ad wished vn to hys soule that he might dye and sayd it is better for me to dye then to liue.
And when the Sone was vp God prepared a feruent east wynde: and the Sonne bete ouer the heade of Ionas, that he faynted agayne, and wy?shed vnto his soule, that he might dye, and sayde: It is better for me to dye, the to lyue.
And when the sunne did arise, God prepared also a feruent East winde: and the sunne beat vpon the head of Ionah, that he fainted, and wished in his heart to die, and said, It is better for me to dye, then to liue.
And when the sunne rose, God prepared a seruent east winde, and the sunne beat vpon the head of Ionas that he fainted: and wished vnto his soule, that he might dye, and saide, It is better for me to dye, then to lyue.
And it came to pass, when the sun did arise, that God prepared a vehement east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and wished in himself to die, and said, [It is] better for me to die than to live.
It happened, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat on Jonah's head, so that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, "It is better for me to die than to live."
And it cometh to pass, about the rising of the sun, that God appointeth a cutting east wind, and the sun smiteth on the head of Jonah, and he wrappeth himself up, and asketh his soul to die, and saith, `Better `is' my death than my life.'
And it came to pass, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, It is better for me to die than to live.
And it came to pass, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, It is better for me to die than to live.
Then when the sun came up, God sent a burning east wind: and so great was the heat of the sun on his head that Jonah was overcome, and, requesting death for himself, said, Death is better for me than life.
It happened, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat on Jonah's head, so that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, "It is better for me to die than to live."
When the sun began to shine, God sent a hot east wind. So the sun beat down on Jonah’s head, and he grew faint. So he despaired of life, and said,“I would rather die than live!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Da sa Gud til Jona: «Har du rett til å være harm over ricinusbusken?» Han svarte: «Ja, jeg har rett til å være harm, helt til døden.»
10Da sa Herren: «Du har omsorg for ricinusbusken, som du ikke har arbeidet med og ikke fått til å vokse; den ble til i løpet av en natt og gikk tapt i løpet av en natt.»
1Men Jona syntes svært ille om dette og ble harm.
2Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»
3«Ta nå livet mitt, Herre! For jeg vil heller dø enn leve.»
4Herren sa: «Har du rett til å være harm?»
5Jona gikk ut av byen og slo seg ned øst for byen. Der laget han seg en hytte og satte seg i skyggen under den for å se hvordan det ville gå med byen.
6Herren Gud lot en ricinusbusk vokse opp over Jona for å gi skygge over hodet hans og for å lindre ham i hans ubehag. Jona gledet seg stort over ricinusbusken.
7Men ved daggry neste dag sendte Gud en mark som gnagde på busken, så den visnet.
1Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut mot den, for deres ondskap har steget opp foran meg.
3Men Jona reiste seg for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens ansikt. Han gikk ned til Jafo og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens ansikt.
4Men Herren kastet en stor vind ut over havet, og det ble en voldsom storm på havet, så skipet holdt på å bryte i stykker.
5Da ble sjøfolkene redde, og hver ropte til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste rom, lagt seg og sov tungt.
6Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hva er det med deg at du sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil legge merke til oss, så vi ikke går til grunne.
7De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite på grunn av hvem denne ulykken har rammet oss. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8Da sa de til ham: Fortell oss nå – hvem har skylden for at denne ulykken har rammet oss? Hva er arbeidet ditt, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og hvilket folk tilhører du?
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille for oss? For havet ble stadig mer opprørt.
12Han sa til dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er for min skyld denne store stormen har kommet over dere.
13Likevel rodde mennene med all kraft for å nå land, men de maktet det ikke, for havet ble stadig mer opprørt mot dem.
14Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens livs skyld, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort slik du ville.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
10Men jeg vil ofre til deg med takkesang; det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.
1Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
2Jona ba til Herren sin Gud fra fiskens mage.
4Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk og ba om å få dø. Han sa: 'Nå er det nok, Herre! Ta mitt liv, for jeg er ikke bedre enn fedrene mine.'
6Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
1Herrens ord kom til Jona for andre gang:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskapet jeg gir deg.
3Da sto Jona opp og gikk til Ninive etter Herrens ord. Ninive var en overmåte stor by, tre dagsreiser bred.
4Jona begynte å gå inn i byen, en dagsreise, og han ropte: "Om førti dager blir Ninive omstyrtet!"
19da kom en sterk vind fra ørkenen, den støtte mot de fire hjørnene av huset, så det falt over de unge, og de døde; bare jeg slapp unna, jeg alene, for å fortelle deg det.
5Solen står opp, og solen går ned, og den haster tilbake til stedet der den går opp.
40For slik som Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens hjerte i tre dager og tre netter.
21Østavinden løfter ham opp, og han går; den feier ham bort fra hans sted.
7Lyset er behagelig, og det er godt for øynene å se solen.
8Den fjerde engelen helte skålen sin ut over solen, og det ble gitt den å svi menneskene med ild.
8Med mål og måte straffet du henne da du sendte henne bort; med sin harde vind drev han henne bort på østavindens dag.
9Den dagen, sier Herren Gud, lar jeg solen gå ned ved middagstid og mørkner landet på høylys dag.
37Da kom det en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
55Og når sørvinden blåser, sier dere: «Det blir hete», og det skjer.
6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
18Det blåste opp med sterk vind, og sjøen gikk høy.
24Da ble det et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
23Solen sto opp over landet da Lot kom til Soar.
26Han lot østavinden fare i himmelen og førte sønnavinden fram med sin kraft.
45Imens ble himmelen mørk av skyer og vind, og det kom et kraftig regn. Ahab steg opp i vognen og kjørte til Jisreel.