Markus 4:6
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen sto opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Mens han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og åt det opp.
5Noe falt på steingrunn, hvor det ikke var mye jord; det skjøt straks opp fordi jorden ikke var dyp.
6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
7Noe falt blant torner, og tornene skjøt opp og kvalte det.
8Men noe falt i den gode jorden og bar frukt, noe hundre fold, noe seksti og noe tretti.
7Noe falt blant tornene; tornene skjøt opp og kvalte det, og det bar ikke frukt.
8Men noe falt i den gode jorden og bar frukt som vokste opp og økte; det ga tretti, seksti og hundre foll.
5En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Og mens han sådde, falt noe ved veien; det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
6Noe falt på steingrunn; og da det skjøt opp, visnet det fordi det ikke hadde fuktighet.
7Noe falt blant torner; og tornene som vokste opp sammen med det, kvelte det.
3Hør! Se, en såmann gikk ut for å så.
4Og det skjedde under såingen at noe falt langs veien, og himmelens fugler kom og åt det opp.
5Annet falt på steingrunn, der det ikke var mye jord; det skjøt straks opp, fordi det ikke hadde dyp jord.
14Såmannen sår ordet.
15De ved veien er de hvor ordet blir sådd; så snart de hører, kommer Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.
16På steingrunn er de som blir sådd på steinete steder: når de hører ordet, tar de det straks imot med glede,
17men de har ingen rot i seg; de holder ut bare en tid. Kommer det trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra.
18Dette er de som blir sådd blant tornene: de som hører ordet,
19men dette livets bekymringer, rikdommens bedrag og lysten etter alt det andre trenger inn og kveler ordet, så det blir uten frukt.
20Men de som blir sådd i den gode jorden, er de som hører ordet, tar imot det og bærer frukt—tretti, seksti og hundre foll.
19Når noen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer Den onde og river bort det som er sådd i hans hjerte. Dette er det som ble sådd ved veien.
20Det som ble sådd på steingrunn, er den som hører ordet og straks tar imot det med glede.
21Men han har ingen rot i seg; han holder ut en tid. Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.
22Det som ble sådd blant tornene, er den som hører ordet, men dette livets bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt.
23Men det som ble sådd i den gode jorden, er den som hører ordet og forstår det; han bærer frukt og gir, noen hundre, noen seksti og noen tretti fold.
11Dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12De ved veien er de som hører; så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
13De på steingrunn er de som, når de hører, tar imot ordet med glede; men de har ingen rot. De tror for en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.
14Det som falt blant torner, er de som har hørt, men som på veien kveles av bekymringer, rikdom og livets lyst, så de ikke bærer moden frukt.
15Men det i den gode jorden, det er de som, med et godt og rett hjerte, hører ordet, tar vare på det og bærer frukt i utholdenhet.
20Tidlig om morgenen, da de gikk forbi, så de at fikentreet var visnet fra røttene.
31Det er som et sennepsfrø; når det blir sådd i jorden, er det mindre enn alle frøene på jorden.
32Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og setter store grener, så himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.
11For solen stiger med brennende hete og svider gresset; blomsten faller, og dets skjønnhet blir borte. Slik skal også den rike visne bort på sine veier.
26«Da strået skjøt opp og satte aks, viste også ugresset seg.»
8Men om den bærer torner og tistler, blir den forkastet og er nær ved forbannelse; enden er at den blir brent.
10Se, den er plantet. Vil den trives? Når østavinden treffer den, tørker den helt bort. På bedene der den ble plantet, skal den visne.
6Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt.
26Han sa: Slik er Guds rike: Det er som når en mann sår såkornet i jorden,
27og han sover og står opp, natt og dag, og frøet spirer og vokser—han vet ikke hvordan.
28Av seg selv bærer jorden frukt: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
29Når så grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet.
12Mens det ennå står i sin friske vekst og ikke er skåret, visner det før alt annet gress.
19Da så han et fikentre ved veien. Han gikk bort til det, men fant ikke annet enn blader. Da sa han til det: Aldri mer skal det komme frukt fra deg! Og straks visnet fikentreet.
17Når det blir varmt, tørker de inn; i heten blir de borte fra sitt sted.
17Såkornet råtner under jordklumpene; lagerhusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet er tørket inn.
4Jorden er sprukket fordi det ikke kom regn i landet; bøndene skammer seg og dekker til hodet.
11Den dagen du planter, gjerder du det inn; om morgenen får du såkornet ditt til å blomstre. Men avlingen blir bare en haug på sykdommens dag, en smerte som er uhelbredelig.
13Men han svarte: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten.
12Men hun ble rykket opp i vrede og kastet til jorden. Østavinden tørket ut frukten hennes. Grenene ble brukket av og tørket inn, staven som var hennes styrke; ild fortærte den.