Jobs bok 6:17

Norsk lingvistic Aug 2025 (lang sys-tekst)

Når det blir varmt, tørker de inn; i heten blir de borte fra sitt sted.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • 1 Kong 17:1 : 1 Elia fra Tisjbe, en av innbyggerne i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står for: Det skal i disse årene verken komme dugg eller regn uten etter mitt ord.
  • Job 24:19 : 19 Som tørke og hete tar snøvannet, slik tar dødsriket dem som har syndet.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 18Karavanenes veier slynger seg; de går opp i ødemarken og går tapt.

  • 16De blir mørke av is, over dem skjuler snøen seg.

  • 77%

    19Hvor mye mer da hos dem som bor i leirhus, de som har sitt grunnlag i støv! De knuses lettere enn en møll.

    20Fra morgen til kveld blir de slått i stykker; uten at noen tar det til hjertet går de for alltid til grunne.

    21Blir ikke teltsnoren deres rykket opp? De dør uten visdom.

  • 77%

    18Han er rask på vannflaten; deres arvelodd er forbannet i landet; han vender ikke inn på vingårdenes vei.

    19Som tørke og hete tar snøvannet, slik tar dødsriket dem som har syndet.

  • 9Ved Guds åndedrag går de til grunne, ved hans vredes pust blir de fortært.

  • 16Når vinden farer over det, er det borte, og stedet kjenner det ikke lenger.

  • 74%

    18Ja, du setter dem på glatte steder, du lar dem falle i ødeleggelse.

    19Hvordan blir de til ruin i et øyeblikk! De blir feid bort, tar slutt under forferdelser.

  • 18De blir som halm for vinden, som agner som stormen fører bort.

  • 6Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt.

  • 73%

    7Gud, knus tennene i munnen på dem! HERREN, slå i stykker de unge løvenes hjørnetenner.

    8La dem smelte bort som vann som renner ut. Når han spenner buen, la pilene hans bli som brukne.

    9La dem være som en snegl som går i oppløsning mens den kryper, som et dødfødt barn som aldri fikk se solen.

  • 2Må Gud reise seg; må hans fiender bli spredt, må de som hater ham, flykte for hans ansikt.

  • 11For solen stiger med brennende hete og svider gresset; blomsten faller, og dets skjønnhet blir borte. Slik skal også den rike visne bort på sine veier.

  • 6Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.

  • 16Ta vare på stammen som din høyre hånd plantet, på sønnen du gjorde sterk for deg.

  • 14Se, de er som halm: Ilden brenner dem opp. De kan ikke redde seg selv fra flammens kraft. Det er ikke en glød å varme seg ved, ingen ild å sitte ved.

  • 26De farer forbi som sivbåter, som en ørn som styrter ned over byttet.

  • 2For som gress blir de raskt borte; som den grønne enga visner de.

  • 12Mens det ennå står i sin friske vekst og ikke er skåret, visner det før alt annet gress.

  • 3Skjul ikke ansiktet ditt for meg på nødens dag! Vend øret til meg; den dagen jeg roper, skynd deg og svar meg.

  • 10For som sammenfiltrede torner og som drukne av sin drikk blir de fortært som helt tørr halm.

  • 20Sannelig er vår motstander utryddet; det som var igjen av dem, har ilden fortært.

  • 7Den uforstandige mann vet ikke dette, og dåren forstår det ikke.

  • 3Derfor skal de bli som en sky om morgenen, som morgendugg som tidlig forsvinner, som agner som blåses bort fra treskeplassen, og som røyk fra en skorstein.

  • 24De løftes høyt en kort stund, så er de ikke mer; de blir brakt ned som alle andre, de samles inn, og som toppen av et aks blir de skåret av.

  • 12De gjør natt til dag; «Lyset er nær», sier de, selv i mørket.

  • 6Den er som en brudgom som går ut av sitt kammer; den gleder seg som en helt til å løpe sin bane.

  • 71%

    8Dyret går inn i sitt skjul og blir i sine huler.

    9Fra sitt kammer kommer stormen, og kulden fra nordavindene.

  • 6Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.

  • 30Han slipper ikke unna mørket; flammen tørker ut skuddet hans, og han drives bort av pusten fra Guds munn.

  • 3Utmattet av mangel og sult, utmagrede, gnager de i det tørre landet, om natten i øde og ødeland.

  • 18Ved Herren over hærskarenes vrede blir landet svidd, og folket blir som brensel for ilden; ingen sparer sin bror.

  • 17Han kaster isen sin som biter; hvem kan stå seg mot kulden hans?

  • 29Skjuler du ansiktet, blir de forferdet; tar du deres ånde bort, dør de og blir til støv igjen.

  • 14Min Gud, gjør dem som virvlende støv, som agner for vinden.

  • 15De er tomhet, et verk av bedrag; når straffens tid kommer, går de til grunne.

  • 3Foran dem fortærer ilden, bak dem flammer en lue. Foran dem er landet som Edens hage, bak dem en øde ørken; ingen slipper unna dem.

  • 18De er tomhet, et verk av bedrag. Når tiden for deres tilsyn kommer, går de til grunne.

  • 11«De skal gå til grunne, men du består; de skal alle eldes som en kledning,»

  • 6La dem bli som gresset på hustakene, som visner før det blir rykket opp.

  • 24Knapt er de plantet, knapt er de sådd, knapt har stammen fått rot i jorden, før han blåser på dem, og de visner, og en storm bærer dem bort som agner.

  • 16De ble rykket bort før tiden; en flom skylte bort grunnvollen deres.

  • 18Men fjellet som faller, smuldrer bort, og klippen flyttes fra sitt sted.

  • 17Såkornet råtner under jordklumpene; lagerhusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet er tørket inn.