Salmenes bok 42:6
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, hans åsyns frelse.
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, hans åsyns frelse.
Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg; derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land og Hermonhøydene, fra haugen Misar.
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal ennå prise ham for frelsen fra hans åsyn.
Min Gud, min sjel er nedbøyet i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land og Hermon-toppene, fra fjellet Misar.
Hvorfor er du trist, min sjel? Hvorfor urolige? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal fremdeles prise ham, min frelse og min Gud.
Min Gud, min sjel er nedslått i meg. Derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land, fra Hermon-områdene, fra Misars fjell.
O min Gud, min sjel er nedstemt i meg: derfor vil jeg huske deg fra landet Jordan, og fra Hermonfjellene, fra åsen Mizar.
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og urolig i meg? Håp på Gud, for jeg skal igjen prise ham, min frelses Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du så urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham for frelsen fra hans ansikt.
Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermonfjellene, fra Mizar-høyden.
O Gud, min sjel er tung inni meg; derfor vil jeg minnes deg, fra landet ved Jordan, fra Hermonittene, fra Mizar-høyden.
Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermonfjellene, fra Mizar-høyden.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud, for jeg skal igjen prise ham, mitt frelses ansikt.
Why are you downcast, O my soul? Why are you so disturbed within me? Put your hope in God, for I will yet praise him, my Savior and my God.
Hvorfor er du nedslått, min sjel, og hvorfor er du så urolig i meg? Vent på Gud, for jeg skal ennå prise ham, min frelses Gud.
Hvorfor nedbøier du dig, min Sjæl, og bruser over mig? bi efter Gud, thi jeg skal endnu takke ham; (thi der er) megen Frelse for hans Ansigt.
O my God, my soul is cast down within me: therefore will I remember thee from the land of Jordan, and of the Hermonites, from the hill Mizar.
Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg; derfor minnes jeg deg fra Jordanlandet og Hermon, fra Mizar-fjellet.
O my God, my soul is cast down within me: therefore I will remember You from the land of Jordan, and of the Hermonites, from the hill Mizar.
O my God, my soul is cast down within me: therefore will I remember thee from the land of Jordan, and of the Hermonites, from the hill Mizar.
Min Gud, min sjel er i fortvilelse i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermons høyder, fra Mizar-fjellet.
Min sjel er nedtrykt i meg, derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermon-fjellene, fra Mizar-høyden.
Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermons fjell, fra fjellet Mizar.
Min sjel er nedslått i meg, derfor minnes jeg deg fra Jordans land og Hermons høyder, fra Mizar-fjellet.
O my God, my soul is cast down{H8709)} within me: therefore will I remember{H8799)} thee from the land of Jordan, and of the Hermonites, from the hill Mizar.
My God, my soule is vexed within me: therfore I remebre the londe of Iordane, & the litle hill of Hermonim. One depe calleth another wt the voyce of thy whystles, all thy wawes & water floudes are gone ouer me.
My God, my soule is cast downe within me, because I remember thee, from the land of Iorden, and Hermonim, and from the mount Mizar.
My Lorde, my soule is discouraged within me: because I remember thee from the lande of Iordane, and from the litle hyll Hermonim.
¶ O my God, my soul is cast down within me: therefore will I remember thee from the land of Jordan, and of the Hermonites, from the hill Mizar.
My God, my soul is in despair within me. Therefore I remember you from the land of the Jordan, The heights of Hermon, from the hill Mizar.
In me doth my soul bow itself, Therefore I remember Thee from the land of Jordan, And of the Hermons, from the hill Mizar.
O my God, my soul is cast down within me: Therefore do I remember thee from the land of the Jordan, And the Hermons, from the hill Mizar.
O my God, my soul is cast down within me: Therefore do I remember thee from the land of the Jordan, And the Hermons, from the hill Mizar.
My soul is crushed down in me, so I will keep you in mind; from the land of Jordan and of the Hermons, from the hill Mizar.
My God, my soul is in despair within me. Therefore I remember you from the land of the Jordan, the heights of Hermon, from the hill Mizar.
I am depressed, so I will pray to you while in the region of the upper Jordan, from Hermon, from Mount Mizar.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Til korlederen. En læresalme av Korahs sønner.
2Som hjorten lengter etter bekker med vann, slik lengter min sjel etter deg, Gud.
3Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt?
4Mine tårer er mitt brød dag og natt, når de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud?
5Dette vil jeg minnes, og jeg øser ut min sjel i meg: hvordan jeg gikk med mengden, gikk i prosesjon til Guds hus med jubel og takk, en folkemengde som holdt høytid.
7Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg; derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land og Hermonhaugene, fra Misar-fjellet.
8Dyp roper til dyp ved larmen av dine fossefall; alle dine brenninger og bølger har gått over meg.
9Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
10Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sorgkledd, under fiendens undertrykkelse?
11Det går som en knusende smerte i mine bein når mine motstandere håner meg, når de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud?
4Så vil jeg gå til Guds alter, til Gud, min glede og min jubel. Jeg vil prise deg med harpe, Gud, min Gud.
5Hvorfor er du så nedstemt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.
3For fienden har forfulgt meg, han har knust mitt liv til jorden. Han har satt meg i mørket som de for lengst døde.
4Min ånd svinner hen i meg, mitt hjerte er lamslått i mitt indre.
3Han sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg om hjelp; du hørte min røst.
4Du kastet meg i dypet, midt i havet, og strømmen omsluttet meg; alle dine brenninger og bølger gikk over meg.
5Da sa jeg: Jeg er drevet bort fra dine øyne. Likevel vil jeg igjen se mot ditt hellige tempel.
6Vannet omsluttet meg til halsen, dypet omringet meg, og tang var surret rundt hodet mitt.
7Jeg sank ned til fjellenes røtter; jorden med sine bommer stengte seg bak meg for alltid. Men du førte mitt liv opp av graven, Herren, min Gud.
20Ja, du vil sannelig huske det, og min sjel synker sammen i meg.
2For du er min sterke borg, Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå i sorg, plaget av fienden?
2Min røst roper til Gud; min røst roper til Gud, og han lytter til meg.
3På nødens dag søker jeg Herren; om natten rekker jeg ut hånden uten å bli trett, min sjel nekter å la seg trøste.
3Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak. Leg meg, Herre, for knoklene mine skjelver.
2Hør, Gud, mitt rop, lytt til min bønn.
6Jeg strekker hendene ut til deg; min sjel tørster etter deg som et uttørket land. Sela.
7Skynd deg, svar meg, HERRE! Min ånd svinner hen. Skjul ikke ansiktet ditt for meg, så jeg ikke blir lik dem som går ned i graven.
14Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen møter min bønn deg.
2Frels meg, Gud, for vannet har nådd helt til halsen.
1For korlederen. Etter «Hjorten ved morgengry». En salme av David.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
18Jeg sa: Min styrke er borte, og mitt håp fra Herren.
16Nå renner min sjel ut i meg; lidelsens dager har grepet meg.
6Jeg er blant de døde, fri som de falne som ligger i graven, dem du ikke lenger husker; de er skilt fra din hånd.
1Til korlederen. En salme av David.
2Hvor lenge, Herre, vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg?
6For i døden er det ingen som minnes deg; i dødsriket – hvem priser deg?
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på et åpent sted.
3La min bønn komme fram for deg; bøy ditt øre til mitt rop.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
1En sang ved festreisene. Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
6Som med fett og marg blir min sjel mettet; med jublende lepper skal min munn lovsynge.
4Men du, Herre, er et skjold rundt meg, min herlighet og den som løfter mitt hode.
5Bare om å styrte ham ned fra hans høyde legger de planer; de finner sin glede i løgn. Med munnen velsigner de, men i sitt indre forbanner de. Sela.
6Mine sår stinker og verker på grunn av min dårskap.
6Jeg tenker på dager fra gammel tid, på år fra eldgammel tid.
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og plaget.
1Til korlederen: «Ødelegg ikke». En miktam av David, da han flyktet for Saul i hulen.