Salmenes bok 42:5
Dette vil jeg minnes, og jeg øser ut min sjel i meg: hvordan jeg gikk med mengden, gikk i prosesjon til Guds hus med jubel og takk, en folkemengde som holdt høytid.
Dette vil jeg minnes, og jeg øser ut min sjel i meg: hvordan jeg gikk med mengden, gikk i prosesjon til Guds hus med jubel og takk, en folkemengde som holdt høytid.
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham for hans ansikts frelse.
Dette minnes jeg og utøser min sjel: Jeg gikk i festtog, i prosesjon til Guds hus, med jubelrop og takk, en skare som holdt høytid.
Hvorfor er du så nedbøyet, min sjel, og urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham for hans åsyns frelse.
Dette vil jeg huske: hvordan jeg gikk i folket i festtog til Guds hus med jubel og lovsang, blant dem som feiret høytid.
Hvorfor er du nedslått, min sjel, og urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham for frelsen fra hans åsyn.
Hvorfor er du nedstemt, O min sjel? og hvorfor er du urolig i meg? Håp på Gud: for jeg skal ennå prise ham for hans hjelp.
Disse ting vil jeg minnes og utøse min sjel innenfor meg; for jeg pleide å gå med mengden og lede dem til Guds hus med jubelrop og lovsang blant de som holder høytid.
Dette minnes jeg, og jeg utøser min sjel innen i meg: hvordan jeg vandret med mengden, og gikk med dem til Guds hus med fryderop og takksigelse, en høytidsfeirende skare.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham for hans frelsende nærvær.
Hvorfor er du nedbrutt, o min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett din lit til Gud; for jeg skal fortsatt prise ham for hjelpen som kommer fra hans åsyn.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham for hans frelsende nærvær.
Dette minnes jeg, og utøser min sjel i meg: hvordan jeg gikk med folkemengden og vandret sakte til Guds hus, med jubelrop og lovsang i en feirende flokk.
These things I remember as I pour out my soul: how I used to go with the multitude, leading the procession to the house of God, with shouts of joy and thanksgiving among the celebrating crowd.
Dette vil jeg tenke på og utøse min sjel i meg: at jeg gikk med folkemengden og førte an til Guds hus med jubelrop og lovsang, en feirende mengde.
Disse Ting vil jeg komme ihu og udøse min Sjæl hos mig (selv); thi jeg vilde gaae frem med Hoben, vilde gaae afsted med dem til Guds Huus med Frydeskrigs og Taksigelses Røst iblandt den Hob, som holder helligt.
Why art thou cast down, O my soul? and why art thou disquieted in me? hope thou in God: for I shall yet praise him for the help of his countenance.
Hvorfor er du nedslått, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud; for jeg skal igjen prise ham for hans frelse.
Why are you cast down, O my soul? and why are you disquieted within me? hope in God: for I shall yet praise Him for the help of His countenance.
Why art thou cast down, O my soul? and why art thou disquieted in me? hope thou in God: for I shall yet praise him for the help of his countenance.
Hvorfor er du i fortvilelse, min sjel? Hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal fortsatt prise ham for hans frelsende nærvær.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud, for jeg skal fortsatt prise Ham, mitt ansikts frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham for hans frelse.
Hvorfor er du nedslått, min sjel, og hvorfor stormer det i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, min frelser og min Gud.
Why art thou cast down, O my soul? And [why] art thou disquieted within me? Hope thou in God; for I shall yet praise him [For] the help of his countenance.
Why art thou cast down{H8709)}, O my soul? and why art thou disquieted{H8799)} in me? hope{H8685)} thou in God: for I shall yet praise{H8686)} him for the help of his countenance.
O put thy trust in God, for I wil yet geue him thankes, for the helpe of his countenauce.
Why art thou cast downe, my soule, and vnquiet within me? waite on God: for I will yet giue him thankes for the helpe of his presence.
Why art thou so discouraged O my soule, & why art thou so vnquiet within me? attende thou vpon the Lorde, for I will yet acknowledge him only to be a present saluation.
Why art thou cast down, O my soul? and [why] art thou disquieted in me? hope thou in God: for I shall yet praise him [for] the help of his countenance.
Why are you in despair, my soul? Why are you disturbed within me? Hope in God! For I shall still praise him for the saving help of his presence.
What! bowest thou thyself, O my soul? Yea, art thou troubled within me? Wait for God, for still I confess Him: The salvation of my countenance -- My God!
Why art thou cast down, O my soul? And `why' art thou disquieted within me? Hope thou in God; for I shall yet praise him `For' the help of his countenance.
Why art thou cast down, O my soul? And [why] art thou disquieted within me? Hope thou in God; for I shall yet praise him [For] the help of his countenance.
Why are you crushed down, O my soul? and why are you troubled in me? put your hope in God; for I will again give him praise who is my help and my God.
Why are you in despair, my soul? Why are you disturbed within me? Hope in God! For I shall still praise him for the saving help of his presence.
Why are you depressed, O my soul? Why are you upset? Wait for God! For I will again give thanks to my God for his saving intervention.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, hans åsyns frelse.
7Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg; derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land og Hermonhaugene, fra Misar-fjellet.
8Dyp roper til dyp ved larmen av dine fossefall; alle dine brenninger og bølger har gått over meg.
9Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
10Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sorgkledd, under fiendens undertrykkelse?
11Det går som en knusende smerte i mine bein når mine motstandere håner meg, når de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud?
4Så vil jeg gå til Guds alter, til Gud, min glede og min jubel. Jeg vil prise deg med harpe, Gud, min Gud.
5Hvorfor er du så nedstemt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.
2For du er min sterke borg, Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå i sorg, plaget av fienden?
1Til korlederen. En læresalme av Korahs sønner.
2Som hjorten lengter etter bekker med vann, slik lengter min sjel etter deg, Gud.
3Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt?
4Mine tårer er mitt brød dag og natt, når de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud?
4Min ånd svinner hen i meg, mitt hjerte er lamslått i mitt indre.
14Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen møter min bønn deg.
5Bare om å styrte ham ned fra hans høyde legger de planer; de finner sin glede i løgn. Med munnen velsigner de, men i sitt indre forbanner de. Sela.
7Ja, som et skyggebilde går mennesket omkring; ja, bare et pust er de i uro. Han hoper opp, men vet ikke hvem som får det.
3Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak. Leg meg, Herre, for knoklene mine skjelver.
1Til korlederen. En salme av David.
2Hvor lenge, Herre, vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg?
2Herre, hvor mange er mine fiender! Mange reiser seg mot meg.
14Men jeg vil alltid håpe, og jeg vil lovprise deg mer og mer.
2Min røst roper til Gud; min røst roper til Gud, og han lytter til meg.
3På nødens dag søker jeg Herren; om natten rekker jeg ut hånden uten å bli trett, min sjel nekter å la seg trøste.
1Av David. Til deg, Herre, løfter jeg min sjel.
7Jeg hater dem som holder seg til tomme avguder, men jeg stoler på Herren.
7Vend tilbake, min sjel, til din ro, for Herren har gjort vel mot deg.
1Halleluja! Pris Herren, min sjel!
4Du kastet meg i dypet, midt i havet, og strømmen omsluttet meg; alle dine brenninger og bølger gikk over meg.
5Jeg venter på Herren, min sjel venter, og jeg setter mitt håp til hans ord.
7Jeg sank ned til fjellenes røtter; jorden med sine bommer stengte seg bak meg for alltid. Men du førte mitt liv opp av graven, Herren, min Gud.
15Jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har noe svar i munnen.
1For korlederen. Etter «Hjorten ved morgengry». En salme av David.
12Skap i meg et rent hjerte, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre.
20Ja, du vil sannelig huske det, og min sjel synker sammen i meg.
21Dette tar jeg til hjertet; derfor har jeg håp.
1Til korlederen: «Ødelegg ikke». En miktam av David, da han flyktet for Saul i hulen.
24Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
18Jeg sa: Min styrke er borte, og mitt håp fra Herren.
10Hva vinning er det i mitt blod når jeg går ned i graven? Vil støvet prise deg, vil det forkynne din troskap?
19Når mange bekymringer fyller mitt indre, gir din trøst min sjel glede.
20Du som lot meg se mange og harde trengsler, du vil igjen gi meg livet; fra jordens dyp vil du igjen føre meg opp.
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og plaget.
11For ditt navns skyld, HERRE, la meg leve! I din rettferdighet, før min sjel ut av trengsel.
5Se til høyre og se: Ingen kjenner meg; tilflukten er borte for meg, ingen bryr seg om meg.
10For jeg spiser aske som brød, og jeg blander min drikk med tårer.
1Til korlederen. Av David. Hos Herren tar jeg min tilflukt. Hvordan kan dere si til meg: «Fly som en fugl til fjellet deres!»
1Til korlederen: Etter Jedutun. En salme av David.