Jeremia 20:9
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, ei tale mer i hans navn. Men hans ord var i hjertet mitt som en brennende ild, som brant i mine bein; jeg ble utmattet av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, ei tale mer i hans navn. Men hans ord var i hjertet mitt som en brennende ild, som brant i mine bein; jeg ble utmattet av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger nevne ham eller tale i hans navn. Men i mitt hjerte var hans ord som en brennende ild, stengt inne i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake; jeg maktet det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Da var det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, jeg makter det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg blir sliten av å holde det inne, og jeg klarer ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer eller tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, stengt inne i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake, og kunne ikke.
Så jeg sa: Jeg vil ikke tenke på ham eller tale mer i hans navn, men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben; og jeg forsøkte å utholde det, men jeg kunne ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir ordet hans som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i min kropp. Jeg blir trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Da sa jeg: 'Jeg skal ikke nevne ham lenger, eller tale noen mer i hans navn.' Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, begravet dypt i mine ben. Jeg ble utmattet av å holde tilbake og klarte ikke å fortsette.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale i hans navn,» blir det i mitt hjerte som en ild brennende, innestengt i mine bein, og jeg blir trett av å holde det inne, og jeg kan ikke.
But if I say, 'I will not mention Him or speak any more in His name,' His word is in my heart like a fire, a fire shut up in my bones. I am weary of holding it in; indeed, I cannot.
Men jeg sa: Jeg vil ikke nevne ham, jeg vil ikke lenger tale i hans navn. Da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg klarte det ikke.
Og jeg sagde: Jeg vil ikke komme ham ihu, og ei tale ydermere i hans Navn, men det var i mit Hjerte, som en brændende Ild (havde været) indelukket i mine Been; og jeg søgte med Møie at fordrage det, men jeg kunde ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale mer i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild innesperret i mine ben, og jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak anymore in his name. But his word was in my heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with holding back, and I could not stay.
Hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale lenger i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine ben, og jeg er lei av å holde igjen, og jeg klarer det ikke [mer].
Da sa jeg: "Jeg vil ikke nevne Ham mer, ikke tale i Hans navn." Men det ble i mitt hjerte som en brennende ild stengt inne i mine ben, og jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale i hans navn mer, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben, og jeg er trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke tenke på ham, jeg vil ikke tale mer i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein, og jeg er trett av å holde det inne, jeg orker det ikke.
And if I say,{H559} I will not make mention{H2142} of him, nor speak{H1696} any more in his name,{H8034} then there is in my heart{H3820} as it were a burning{H1197} fire{H784} shut up{H6113} in my bones,{H6106} and I am weary{H3811} with forbearing,{H3557} and I cannot{H3201} [contain].
Then I said{H559}{(H8804)}, I will not make mention{H2142}{(H8799)} of him, nor speak{H1696}{(H8762)} any more in his name{H8034}. But his word was in mine heart{H3820} as a burning{H1197}{(H8802)} fire{H784} shut up{H6113}{(H8803)} in my bones{H6106}, and I was weary{H3811}{(H8738)} with forbearing{H3557}{(H8771)}, and I could{H3201}{(H8799)} not stay.
Wherfore, I thought from hence forth, not to speake of him, ner to preach eny more in his name. But the worde off the LORDE was a very burnynge fyre in my hert and in my bones, which when I wolde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speake any more in his Name. But his worde was in mine heart as a burning fire shut vp in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Wherefore I thought from hencefoorth not to speake of hym, nor to preache any more in his name: but the worde of the Lorde was a very burning fire in my heart and in my bones, whiche when I woulde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But [his word] was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not [stay].
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
And I said, `I do not mention Him, Nor do I speak any more in His name,' And it hath been in my heart As a burning fire shut up in my bones, And I have been weary of containing, And I am not able.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot `contain'.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot [contain] .
And if I say, I will not keep him in mind, I will not say another word in his name; then it is in my heart like a burning fire shut up in my bones, and I am tired of keeping myself in, I am not able to do it.
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
Sometimes I think,“I will make no mention of his message. I will not speak as his messenger any more.” But then his message becomes like a fire locked up inside of me, burning in my heart and soul. I grow weary of trying to hold it in; I cannot contain it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8 For siden jeg talte, har jeg ropt, jeg ropte vold og plyndring; fordi Herrens ord er blitt til forakt og spott for meg daglig.
2 Jeg var stille og sa ikke noe, selv om det var gode ting; min indre sorg kom frem.
3 Mitt hjerte brant i meg, mens jeg tenkte på dette; det brant inne i meg: så talte jeg med tungen.
10 For jeg hørte mange som snakket stygt om meg, frykt på alle kanter. De sa: Rapportér, og vi vil rapportere. Alle mine kjente ventet på å se meg snuble, og sa: Kanskje han vil bli fristet, så vi får overtaket på ham, og vi skal ta hevn over ham.
13 Fra oven har han sendt ild inn i mine bein, og det forstyrrer meg; han har strukket ut et nett for mine føtter, og han har gjort meg fortvilet og svak hele dagen.
3 Da jeg var stille, ble mine bein svake gjennom mitt indre rop hele dagen.
10 Da ville jeg likevel ha fått trøst; ja, jeg ville styrke meg i sorg: la ham ikke slippe unna; for jeg har ikke skjult ordene fra den Hellige.
11 Derfor vil jeg ikke holde tilbake. Jeg vil tale om min ånds kval; jeg vil klage foran min sjels bitre smerte.
14 Derfor sier Herren over hærskarene, Fordi dere taler dette ordet, se, jeg vil gjøre mine ord i din munn til ild, og dette folket til ved, og det skal fortære dem.
19 Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
19 Mine innvoller! Jeg er dypt påvirket i mitt hjerte; mitt hjerte lager støy i meg; jeg kan ikke si fra, for du har hørt, O min sjel, lyden av hornet, krigsalarmsignalet.
35 Da ville jeg tale, og ikke frykte ham; men slik er det ikke for meg.
19 Hvem er han som vil stride med meg? For nå, hvis jeg holder på å tale, skal jeg gi opp meg selv.
29 Er ikke mitt ord som en ild? sier Herren; og som en hammer som knuser klippen i stykker?
16 Dine ord ble funnet, og jeg spiste dem; og ditt ord var for meg en glede i mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn, O HERRE, hærskarenes Gud.
17 Jeg satt ikke i forsamlingen av spottere, og jeg gledet meg ikke; jeg satt alene på grunn av din hånd; for du har fylt meg med harme.
9 Mitt hjerte er knust i meg på grunn av profetene; alle mine bein skjelver; jeg er som en beruset mann, og som en mann som vin har fått overtaket på, på grunn av Herren, og på grunn av hans hellighets ord.
6 Selv om jeg taler, blir ikke sorgen mindre; og selv om jeg tier, opplever jeg ingen lettelse.
2 Og han har gjort munnen min som et skarpt sverd; i skyggen av hånden sin har han skjult meg, og gjort meg til en slipt pil; i sine piler har han gjemt meg.
18 Når jeg ville trøste meg i sorgen, svikter hjertet mitt.
15 Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har også gjort det: Jeg skal gå stille gjennom mine år i min sjels sorg.
11 Derfor er jeg full av HERRENs vrede; jeg er sliten av å holde den inne: jeg vil hell den ut over barna utenfor, og over forsamlingen av unge menn; for selv mannen med kvinnen skal bli tatt, den gamle med den som har levd lenge.
9 For min navns skyld vil jeg utsette min vrede, og for min pris vil jeg spare deg, så jeg ikke skal skjære deg av.
9 Jeg har talt om rettferdighet i den store menigheten: jeg har ikke vært stille, o Herre, du vet det.
15 Hvis jeg sier: Jeg vil tale slik; ville jeg da fornærme dine barn?
19 Men jeg var som et lam eller en okse som blir ført til slakt; jeg visste ikke at de hadde lagt planer mot meg, og sa: La oss ødelegge treet med frukten, og la oss hogge det av fra de levandes land, slik at hans navn ikke mer må bli husket.
20 Men, O Herren over hærskarene, som dømmer rettferdig, som prøver hjerter og nyrer, la meg få se din hevn over dem; for til deg har jeg vist min sak.
14 Jeg har vært stille lenge; nå vil jeg rope som en kvinne i fødsel; jeg vil ødelegge alt omkring meg, og fortære på en gang.
14 Jeg er utgytt som vann, og alle mine bein er ut av ledd; mitt hjerte er som voks; det smelter inni meg.
15 Min styrke er tørket ut som leire; tungen klistrer seg til kjeven, og du har ført meg ned i støvet.
16 Når det gjelder meg, har jeg ikke hastet etter å være din pastor; jeg har heller ikke ønsket den sørgmodige dagen; du vet: det som kom fra mine lepper var riktig for deg.
23 Åh, at mine ord ble skrevet! Åh, at de ble trykket i en bok!
18 For jeg er full av tanker; ånden i meg presser meg.
1 For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke hvile, inntil rettferdigheten lyser som en stråle, og frelsen hennes som en lampe som brenner.
27 Men hvis dere ikke vil høre på meg for å helliggjøre sabbatdagen, og ikke bære byrder, ei heller gå inn gjennom Jerusalems porter på sabbatdagen; da vil jeg tenne en ild i portene, og den skal fortære palassene i Jerusalem, og den skal ikke slukkes.
20 Skal det bli sagt til ham at jeg taler? Hvis en mann taler, vil han bli oppslukt.
3 For mine dager forsvinner som røyk, og mine ben brenner som i en ild.
49 Da sa jeg: Å, Herre Gud! De sier om meg: Talte han ikke i lignelser?
8 Jeg er svak, knust av sorg; jeg har ropt på grunn av uroen i hjertet mitt.
22 Nå var Herrens hånd over meg om kvelden, før han som hadde rømt kom til meg; han åpnet munnen min før han kom til meg om morgenen; og jeg kunne endelig tale igjen.
3 Derfor er hoftene mine fylt med smerte; smerter har tatt tak i meg, som de smerter en kvinne kjenner i fødselen. Jeg ble overveldet av smerte ved å høre det; jeg ble skremt av å se det.
20 Jeg vil tale, for at jeg må bli forfrisket: jeg vil åpne leppene mine og svare.
20 Se, O Herre; for jeg er i nød: jeg er plaget innenfra; mitt hjerte er i kaos; for jeg har gjort opprør. Ute herjer sverdet; hjemme er det som døden.
14 Slik var jeg som en mann som ikke hører, og hvis det ikke er irettesettelser i hans munn.
9 Så strakte Herren ut hånden sin og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg har lagt ordet mitt i din munn.
27 Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, og legge bort min sorg for å trøste meg selv:
12 Jeg vil ikke skjule hans kropps deler, eller hans makt, eller hans imponerende form.
17 For på grunn av hans grådighet var jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg, og var vred, og han gikk frekt videre i sitt hjerte.
15 Så sier Herren over hærer, Israels Gud; Se, jeg vil bringe over denne byen og over alle dens byer all den ulykke som jeg har uttalt mot den, fordi de har gjort nakken hard og ikke vil høre mine ord.
13 Hold dere stille, la meg være i fred, slik at jeg kan tale, og la meg få vite hva som helst som kommer over meg.