Lukas 14:18
Men alle som en begynte å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en jord, og jeg må gå ut og se på den; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Men alle som en begynte å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en jord, og jeg må gå ut og se på den; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå ut og se på det. Vær så snill å holde meg unnskyldt.
«Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’»
Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’
Og de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et stykke mark, og jeg må nødvendigvis gå for å se på det; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Men de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: 'Jeg har kjøpt en gård, og jeg må gå for å se på den; jeg ber deg, ha meg fritatt.'
Og de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et stykke land og må gå og se på det; jeg ber deg, unnskyld meg.
Men alle begynte straks å unnskylde seg. Den første sa, ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå og se på den. Vær så snill å unnskylde meg.’
Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå og se det; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Men de begynte unnskyldning etter unnskyldning. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker, og jeg må ut og se på den. Jeg ber deg, unnskyld meg.
Alle fant unnskyldninger. Den første sa: 'Jeg har kjøpt en tomt, og jeg må gå og se på den. Unnskyld meg, jeg ber deg.'
Men alle begynte straks å komme med unnskyldninger. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå og se på det. Jeg ber deg, la meg være unnskyldt.’
Men alle begynte straks å komme med unnskyldninger. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå og se på det. Jeg ber deg, la meg være unnskyldt.’
Men alle begynte å unnskylde seg. Den første sa til ham: 'Jeg har kjøpt en gård, og jeg må gå og se den. Jeg ber deg, tillat meg å være unnskyldt.'
But they all alike began to make excuses. The first said, ‘I have bought a field, and I must go and see it. Please excuse me.’
Men de begynte alle som en å unnskylde seg. Den første sa til ham: 'Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.'
Og de begyndte alle strax at undskylde sig. Den Første sagde til ham: Jeg haver kjøbt en Ager og haver fornøden at gaae ud og see den; jeg beder dig, hav mig undskyldt.
And they all with one consent began to make excuse. The first said unto him, I have bought a piece of ground, and I must needs go and see it: I pray thee have me excused.
Men de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa: Jeg har kjøpt en åker og må gå ut for å se på den. Jeg ber deg unnskylde meg.
And they all with one accord began to make excuses. The first said to him, I have bought a piece of ground, and I must go and see it: I ask you to have me excused.
And they all with one consent began to make excuse. The first said unto him, I have bought a piece of ground, and I must needs go and see it: I pray thee have me excused.
Men alle begynte å unnskylde seg. En sa til ham: 'Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå og se den. Vær så snill å unnskylde meg.'
Men de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Og de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en mark, og jeg må gå ut og se den; jeg ber deg unnskylde meg.
Og de ga alle unnskyldninger for hvorfor de ikke kunne komme. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et nytt jorde, og jeg må gå for å se det; jeg beklager at jeg ikke kan komme.
And they all atonce begane to make excuse. The fyrst sayd vnto him: I have bought a ferme and I must nedes goo and se it I praye the have me excused.
And they begane all together to excuse the selues one after another: The first saide vnto hi: I haue bought a ferme, and I must nedes go forth and se it, I praye ye haue me excused.
But they all with one mind beganne to make excuse: The first saide vnto him, I haue bought a farme, and I must needes goe out and see it: I pray thee, haue me excused.
And they all at once began to make excuse. The first sayde vnto hym: I haue bought a farme, & I must needes go & see it, I pray thee haue me excused.
‹And they all with one› [consent] ‹began to make excuse. The first said unto him, I have bought a piece of ground, and I must needs go and see it: I pray thee have me excused.›
They all as one began to make excuses. "The first said to him, 'I have bought a field, and I must go and see it. Please have me excused.'
`And they began with one consent all to excuse themselves: The first said to him, A field I bought, and I have need to go forth and see it; I beg of thee, have me excused.
And they all with one `consent' began to make excuse. The first said unto him, I have bought a field, and I must needs go out and see it; I pray thee have me excused.
And they all with one [consent] began to make excuse. The first said unto him, I have bought a field, and I must needs go out and see it; I pray thee have me excused.
And they all gave reasons why they were not able to come. The first said to him, I have got a new field, and it is necessary for me to go and see it: I am full of regret that I am unable to come.
They all as one began to make excuses. "The first said to him, 'I have bought a field, and I must go and see it. Please have me excused.'
But one after another they all began to make excuses. The first said to him,‘I have bought a field, and I must go out and see it. Please excuse me.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og jeg går ut for å prøve dem; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
20Og en annen sa: Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.
21Da tjeneren kom tilbake, fortalte han sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå straks ut på byens gater og veier, og før de fattige, vanføre, blinde og lamme inn hit.
22Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du har sagt, men det er fortsatt plass.
23Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veier og hekker, og tving folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.
24For jeg sier dere, ingen av de mennene som var innbudt, skal smake mitt gjestebud.
25Store folkemengder fulgte med ham, og han vendte seg og sa til dem:
16Men han sa til ham: En mann gjorde et stort gjestebud og innbød mange.
17Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han ut sin tjener for å si til de innbudne: Kom, for alt er nå ferdig.
3Han sendte sine tjenere for å kalle de inviterte til bryllupet, men de ville ikke komme.
4Igjen sendte han andre tjenere og sa: Si til de inviterte: Se, jeg har forberedt måltidet mitt. Oksene og gjøfeene er slaktet, og alt er klart. Kom til bryllupet!
5Men de brydde seg ikke om det og gikk hver sin vei, én til sitt jorde og en annen til sin handel.
7Så sa han en lignelse til de innbudne, idet han la merke til hvordan de valgte de fremste plassene.
8Deretter sa han til sine tjenere: Bryllupet er klart, men de inviterte var ikke verdige.
9Gå derfor til veikryssene og inviter alle dere finner til bryllupet.
10Tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode. Bryllupshallen ble fylt med festdeltakere.
11Da kongen kom inn for å se på gjestene, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklær.
1Han begynte å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde, gravde en vinpresse og bygget et vakttårn. Han leide den ut til vinbønder og reiste bort.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for å hente noe av frukten fra vingården.
28Hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Gå og arbeid i dag i min vingård.
29Han svarte: Jeg vil ikke. Men senere angret han og gikk.
30Den andre sønnen sa han det samme til. Og han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke.
5Så kalte han til seg hver av sin herres skyldnere. Han sa til den første: Hvor mye skylder du min herre?
18Men den som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
61En annen sa: Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først ta farvel med dem hjemme.
9Han begynte å tale til folket i en lignelse: "En mann plantet en vingård og leide den ut til vinbønder, og reiste til et annet land for en lengre tid.
10Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene, så han kunne hente noe av frukten fra vingården. Men vinbøndene banket ham opp og sendte ham tomhendt bort.
7Og han ville svare innenfra og si: Plag meg ikke, døren er allerede lukket, og mine barn er i sengen med meg; jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.
7Hvem av dere har en tjener som pløyer eller gjeter, og når han kommer inn fra marken, vil si til ham: 'Kom straks og sitt til bords'?
8Vil han ikke heller si til ham: 'Gjør i stand noe jeg kan spise til middag, bind om deg livet og tjen meg mens jeg spiser og drikker; etterpå kan du spise og drikke'?
12Han sa: "En mann av høy byrd dro til et fjernt land for å få seg et kongerike og så vende tilbake.
10Mens de gikk for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var klare, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt.
59Han sa til en annen: Følg meg. Men han svarte: Herre, la meg først gå og begrave min far.
4og sa til dem: Gå også dere til vingården, og jeg vil gi dere det som er rett.
6Omkring den ellevte timen gikk han ut, fant noen andre stående der ledige, og sa til dem: Hvorfor står dere her hele dagen uten arbeid?
7De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere til vingården, og det som er rettferdig, skal dere få.
12Han sa også til ham som hadde invitasjonen: Når du har et måltid eller en middag, innby ikke dine venner, brødre, slektninger eller rike naboer, for de kan også invitere deg tilbake, og du vil få din belønning.
26Han kalte på en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.
1For himmelriket er likt en husbond som dro ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til vingården sin.
2Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem til vingården sin.
33Hør en annen lignelse: En jordeier plantet en vingård, satte et gjerde rundt den, gravde en vinpresse og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste bort.
34Da innhøstingen kom, sendte han tjenerne sine til vinbøndene for å hente inn frukten.
21En annen av disiplene sa til ham: Herre, la meg først gå og begrave min far.
14For det er som en mann som skulle dra på reise, kalte sine tjenere og overlot dem det han eide.
29Da falt medtjeneren ned for ham med bønn: «Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt!»
23Derfor er himmelriket som en konge som ville gjøre opp regnskap med sine tjenere.
24Da han begynte å gjøre opp, ble en som skyldte ham ti tusen talenter, ført fram for ham.
17Og han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre, for jeg har ikke noe sted å lagre avlingen min?
9Og da vil han som har invitert både deg og ham, komme og si til deg: Gi ham plassen; og da vil du med skam måtte ta den siste plassen.