Apostlenes gjerninger 16:28
Men Paulus ropte med høy stemme: "Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte med høy stemme: "Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte høyt: Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er alle her.»
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er alle her.»
Men Paul ropte med høy stemme og sa: Gjør deg selv ingen skade; for vi er alle her.
Men Paulus ropte med høy stemme og sa: Gå ikke til skade, for vi er alle her.
Men Paulus ropte høyt: 'Gjør deg selv ingen skade, for vi er her alle.'
Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør deg selv ingen skade: for vi er alle her.
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.»
Men Paulus ropte med høy stemme: Gjør deg selv ingen skade, vi er alle her.
Men Paul ropte med høy røst: 'Skad deg ikke, for vi er alle her!'
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!»
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!»
Men Paulus ropte med høy røst: 'Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.'
But Paul called out in a loud voice, 'Don't harm yourself, for we are all here!'
Men Paulus ropte med høy røst: 'Ikke gjør deg noe vondt! Vi er alle her.'
Men Paulus raabte med høi Røst og sagde: Gjør dig selv intet Ondt; thi vi ere her alle.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
Men Paulus ropte med høy stemme: «Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.»
But Paul called with a loud voice, saying, Do yourself no harm, for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
Men Paulus ropte høyt: "Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte høyt: "Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte med høy røst: Gjør deg selv ingen skade, for vi er alle her!
Men Paulus ropte høyt: Gjør deg ikke skade, vi er her alle sammen.
But Paul cryed with a lowde voyce sayinge: Do thy selfe no harme for we are all heare.
But Paul cryed loude, and sayde: Do thy self no harme, for we are all here.
But Paul cryed with a loude voyce, saying, Doe thy selfe no harme: for we are all here.
But Paul cryed with a loude voyce, saying: Do thy selfe no harme, for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, "Don't harm yourself, for we are all here!"
and Paul cried out with a loud voice, saying, `Thou mayest not do thyself any harm, for we are all here.'
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
But Paul said in a loud voice, Do yourself no damage, for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, "Don't harm yourself, for we are all here!"
But Paul called out loudly,“Do not harm yourself, for we are all here!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Og etter at de hadde påført dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fengselsvokteren å ta godt vare på dem.
24Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det indre fengselet og fastsatte føttene deres i stokken.
25Men midt på natten ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.
26Men plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnlaget for fengselet ble rystet; og med det samme åpnet alle dørene seg, og alle lenker ble løst.
27Og fengselsvokteren våknet, og da han så at dørene til fengselet var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene hadde stukket av.
29Og han ba om lys, sprang inn, ble redd og falt ned for Paulus og Silas.
30Og han førte dem ut og sa: "Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?"
31Og de sa: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus."
32Og de talte til ham Herrens ord, og til hele hans hus.
35Men dagen etter sendte myndighetene bud med vokterne og sa: "Løs disse mennene."
36Og fengselsvokteren meldte dette til Paulus og sa: "Myndighetene har sendt for å la dere dra; kom nå ut og gå i fred."
37Men Paulus sa til dem: "De pisket oss offentlig uten dom, og vi er romerske borgere; nå vil de slippe oss ut i hemmelighet? Nei, tvert imot; la dem selv komme og føre oss ut."
38Vokterne rapporterte dette til myndighetene, og de ble redde da de hørte at de var romere.
21Da de hadde vært uten mat lenge, sto Paulus midt i dem og sa: 'Menn, det var nødvendig at dere hørte på meg, og ikke seilte fra Kreta, som har ført til denne skaden og tapet.'
22Og nå oppfordrer jeg dere til å være ved godt mot; for ingen av dere skal gå tapt, men bare skipet.
23For denne natten sto en engel fra Gud, som jeg tilhører og tilber, foran meg.
24Han sa: 'Frykt ikke, Paulus; for du må stå frem for keiseren; og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
25Derfor, vær ved godt mot, menn; for jeg tror på Gud at det skal skje på den måten som det er blitt sagt til meg.
10Men Paulus gikk ned, falt over ham, og omfavnet ham og sa: "Vær ikke urolige; hans liv er i ham."
12Da vi hørte dette, bad vi både vi og de innfødte ham om at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.
13Men Paulus svarte: "Hva gjør dere? Gråter og knuser mitt hjerte? For jeg er klar til ikke bare å bli bundet, men også å dø i Jerusalem for Herrens Jesu navn."
17Hun fulgte etter Paulus og oss, og ropte: "Disse menn er Guds tjenere, den Høyeste, og forkynner oss veien til frelse."
15Fra Roma hørte brødrene om oss og kom ut for å møte oss ved Appius Forum og Tre Tavern; da Paulus så dem, takket han Gud og fikk ny styrke.
16Da vi kom til Roma, overlot hundremannene fangene til kommandanten; men Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med soldaten som vakte ham.
31Sa Paulus til hundremannen og soldatene: 'Hvis disse ikke blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
29Paulus sa: "Jeg ønsker til Gud at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, skulle bli som jeg, unntatt for disse lenkene."
30Da han hadde sagt dette, sto kongen opp, og prokuratoren, Bernike, og de som satt sammen med dem.
23«Vi fant fengselet stengt og i full sikkerhet, og vaktene sto utenfor ved døren; men da vi åpnet, fant vi ikke inne én eneste person.»
42Og soldatene besluttet at de skulle drepe fangene, for å være sikre på at ingen skulle svømme vekk og rømme.
43Men hundremannen, som ønsket å redde Paulus, hindret dem fra dette; han befalte de som kunne svømme, å kaste seg over bord og komme seg til land.
9Det ble et stort ramaskrik, og fariseernes skriftlærde sto opp og begynte å stride, og sa: "Vi finner ikke noe ondt i denne mannen; men hvis en ånd eller en engel har talt til ham, må vi ikke stride imot Gud!"
10Da det ble stor uro, ble kommandanten redd for at Paul skulle bli revet i stykker av dem, og han befalte soldatene å gå ned og ta ham bort fra midten av dem og føre ham til leiren.
11Den natten viste Herren seg for Paul og sa: "Vær modig, Paul! For akkurat som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma."
30Hele byen ble opprørt, og det oppsto en folkemengde; og de grep Paulus og dro ham ut av tempelet, og umiddelbart ble dørene stengt.
31Og mens de søkte å drepe ham, kom det et hastemeldingsbudskap til tribunen av vakten, at hele Jerusalem var i opprør.
32Og han tok straks med seg soldater og offiserer, og løp ned til dem; da de så tribunen og soldatene, holdt de opp med å slå på Paulus.
19Men da herrene hennes så at håpet om fortjeneste var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem til torget foran myndighetene.
37Det ble stor gråt blant dem alle, og de kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham,
10Han sa til dem: 'Menn, jeg ser at seilasen vil medføre stor fare og mye tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av livene våre.'
9Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: "Vær ikke redd, men tal, og vær ikke stille;"
24Og Festus sa: «Kong Agrippa, og alle dere som er til stede med oss, ser dere denne mannen, om hvem hele jødenes menighet har klaget til meg, både i Jerusalem og her, og har ropt at han ikke skal få leve lenger.»
40For vi står i fare for å bli anklaget for voldsomhet i dag, siden det ikke er noen grunn til å forklare hvorfor vi har samlet oss på denne måten." Og etter å ha sagt dette, sendte han menigheten hjem.
18De, etter å ha forhørt meg, ønsket å løslat meg, fordi de ikke fant noe dødsårsak hos meg.
9Og om natten fikk Paulus et syn; en mann fra Makedonia sto foran ham og ba: "Kom over til Makedonia og hjelp oss!"
11Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesus Kristus, på samme måte som dem.
36For folkemengden fulgte ham og ropte: "Bort med ham!"
26Men da de strakte hånden mot ham for å binde ham, sa Paulus til hundremannen som sto nær: Er det lovlig for dere å piske en romersk borgermann som ikke er blitt dømt?
25Da kom disiplene til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går under!'
21De sa til ham: "Vi har hverken fått brev fra Judéa angående deg, eller noen av brødrene som har kommet hit har rapportert eller sagt noe ondt om deg."
18Offiseren tok ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: "Den fangen Paul har kalt meg og bedt meg ta med denne unge mannen til deg, for han har noe viktig å si deg."