Verse 54

Hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, der det står at det må skje slik?

Other Translations

Referenced Verses

  • Matt 26:24 : 24 Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham, men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for ham om han aldri var født.
  • Luk 24:25-26 : 25 Da sa han til dem: Å, dårer og trege til å tro alt det profetene har talt! 26 Var det ikke nødvendig for Kristus å lide dette og så gå inn i sin herlighet?
  • Sak 13:7 : 7 Våkn opp, sverd, mot min hyrde, mot mannen som er min nærmeste, sier Herren, hærskarenes Gud! Slå hyrden, og sauene skal bli spredt; og jeg vil vende min hånd mot de små.
  • Apg 1:16 : 16 Brødre, det var nødvendig at det ble oppfylt det som Skriften hadde forutsagt ved Den hellige ånd gjennom Davids munn om Judas, han som ble en veileder for dem som grep Jesus.
  • Luk 24:44-46 : 44 Og han sa til dem: Dette er de ord jeg talte til dere mens jeg ennå var med dere, at alt må oppfylles som er skrevet om meg i Moseloven, profetene og salmene. 45 Så åpnet han deres sinn, slik at de kunne forstå skriftene. 46 Og han sa til dem: Slik står det skrevet, at Kristus måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dag,
  • Joh 10:35 : 35 Hvis han kalte dem guder, til hvem Guds ord kom (og Skriften kan ikke brytes),
  • Sal 22:1-9 : 1 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt fra min frelse, og fra ordene i mitt rop? 2 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke; Også om natten, men jeg tier ikke. 3 Men du er hellig, du som troner på Israel lovsanger. 4 Våre fedre stolte på deg; De stolte på deg, og du reddet dem. 5 De ropte til deg og ble reddet; De stolte på deg og ble ikke gjort til skamme. 6 Men jeg er en orm, ikke et menneske; Spotten blant folk, foraktet av alle. 7 Alle som ser meg, håner meg; De vrenger leppene, rister på hodet og sier, 8 Overgi deg til Herren; La ham redde ham. La ham fri ham, siden han gleder seg i ham. 9 For du er den som førte meg ut av morslivet; Du gjorde at jeg stolte på deg ved min mors bryst. 10 Fra fødselen var jeg overlatt til deg; Du er min Gud fra min mors liv. 11 Vær ikke langt fra meg, for trengselen er nær; Og det er ingen som hjelper. 12 Mange okser omringer meg; Sterke okser fra Basan stenger meg inne. 13 De åpner munnen mot meg, som rovgriske og brølende løver. 14 Jeg er utøst som vann, alle mine knokler er i ulage; Mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre. 15 Min kraft er uttørket som et leirskår, min tunge klistrer seg til ganen; Du legger meg ned i dødens støv. 16 For hunder omringer meg; En bande ugjerningsmenn har samlet seg omkring meg; De har gjennomboret mine hender og føtter. 17 Jeg kan telle alle mine ben. De stirrer, de ser på meg. 18 De deler mine klær mellom seg, og kaster lodd om min kledning. 19 Men du, Herre, vær ikke langt borte; Du min styrke, skynd deg og hjelp meg. 20 Redd min sjel fra sverdet, min eneste fra hunden. 21 Frels meg fra løvens munn; Ja, fra villoksens horn har du svart meg. 22 Jeg vil fortelle dine navnet til mine brødre; Midt i forsamlingen vil jeg prise deg. 23 Dere som frykter Herren, lovpris ham! Hele Jakobs slekt, ære ham! Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt. 24 For han har ikke foraktet eller avskydd de nødstedtes nød; Han har ikke skjult sitt ansikt for dem, men når han ropte til ham, hørte han. 25 Fra deg kommer min lovprisning i den store forsamlingen; Mine løfter vil jeg holde blant dem som frykter ham. 26 De saktmodige skal spise og bli mette; De som søker Herren, skal prise ham; Måtte hjertet deres leve for alltid. 27 Alle jordens ender skal minnes og vende om til Herren; Alle folkeslagets slekter skal tilbe foran deg. 28 For kongedømmet er Herrens, han hersker over nasjonene. 29 Alle de velstående på jorden skal spise og tilbe; Alle som stiger ned i støvet skal bøye kne for ham, også den som ikke kunne holde sin sjel i live. 30 En avkom skal tjene ham; De skal fortelles om Herren til kommende generasjoner. 31 De skal komme og forkynne hans rettferdighet for et folk som skal bli født, at han har gjort det.
  • Sal 69:1-9 : 1 Frels meg, Gud, for vannet når meg til sjelen. 2 Jeg synker ned i dyp gjørme, hvor det ikke er noe fast grunnlag; jeg har kommet inn i dype vann, hvor flomvannene oversvømmer meg. 3 Jeg er utslitt av å gråte; min strupe er tørr; mine øyne svikter mens jeg venter på min Gud. 4 De som hater meg uten grunn er flere enn hårene på hodet mitt; de som vil ødelegge meg, uten grunn mine fiender, er mektige; det jeg ikke stjal må jeg betale tilbake. 5 Gud, du kjenner til min dårskap; mine synder er ikke skjult for deg. 6 La ikke dem som venter på deg bli til skamme på grunn av meg, Herre, hærskarenes Gud; la ikke de som søker deg bli brakt til vanære gjennom meg, Israels Gud. 7 Fordi jeg bærer vanære for din skyld; skam dekker mitt ansikt. 8 Jeg har blitt en fremmed for mine brødre, en ukjent for min mors barn. 9 For nidkjærheten for ditt hus har fortært meg; foraktens ord de retter mot deg, har falt på meg. 10 Når jeg gråt og i sorg fastet min sjel, ble det til min vanære. 11 Når jeg gjorde sekkestrie til mitt klær, ble jeg et ordtak blant dem. 12 De som sitter i porten snakker om meg; jeg er sangen blant drukkenboltene. 13 Men jeg ber til deg, Herre, om en gunstig tid: Gud, i din store kjærlighet, svar meg med din frelses sannhet. 14 Frels meg ut av gjørmen, og la meg ikke synke; la meg bli reddet fra dem som hater meg, og opp fra de dype vann. 15 La ikke flomvannet overvelde meg, la ikke dypet sluke meg, og la ikke gropen lukke munnen over meg. 16 Svar meg, Herre, for din kjærlighet er god; vend deg til meg etter din store barmhjertighet. 17 Skjul ikke ditt ansikt for din tjener; for jeg er i nød; svar meg snart. 18 Kom nær til min sjel og løskjøp den; fri meg på grunn av mine fiender. 19 Du kjenner min vanære, min skam og min fornedring; mine motstandere er alle foran deg. 20 Vanære har brutt mitt hjerte, og jeg er tynget av sorg; jeg søkte noen å synes synd på meg, men det var ingen; og etter trøstere, men jeg fant ingen. 21 De ga meg også galle å spise; og i min tørst ga de meg eddik å drikke. 22 La deres bord bli en snare for dem, og en felle når de tror seg trygge. 23 La deres øyne bli mørke, så de ikke kan se; og la deres hofter stadig vakle. 24 Øs ut din harme over dem, og la din brennende vrede overvelde dem. 25 La deres bolig bli øde; la ingen bo i teltene deres. 26 For de forfølger den du har slått, og snakker om sorgen til dem du har såret. 27 Legg urett til deres synd, og la dem ikke komme inn i din rettferdighet. 28 La dem bli strøket ut av livets bok, og ikke bli nevnt med de rettferdige. 29 Men jeg er fattig og sorgfull; la din frelse, Gud, opphøye meg. 30 Jeg vil prise Guds navn med en sang, og opphøye ham med takk. 31 Og det vil behage Herren bedre enn en okse eller en ung okse med horn og klauver. 32 De ydmyke har sett det og gleder seg; dere som søker Gud, la hjertet deres leve. 33 For Herren hører de trengende, og forakter ikke sine fanger. 34 La himmelen og jorden prise ham, havet, og alt som rører seg der. 35 For Gud vil frelse Sion og bygge byene i Juda; de skal bo der og eie den. 36 Etterkommerne av hans tjenere skal arve det, og de som elsker hans navn skal bo der.
  • Jes 53:1-9 : 1 Hvem trodde vår forkynnelse, og for hvem ble Jehovas arm åpenbart? 2 For han vokste opp foran ham som en spire, som en rot fra tørr jord. Han hadde ingen skikkelse eller prakt; vi så ham, men han hadde ingen skjønnhet som vakte vår lyst. 3 Han var foraktet og avvist av mennesker, en mann full av smerte og kjent med sykdom. Han var som en det er vendt bort fra; han var foraktet, og vi regnet ham for intet. 4 Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han; men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget. 5 Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver til sin egen vei; men Jehova la på ham skylden som lå på oss alle. 7 Han ble mishandlet, men han åpnet ikke sin munn. Som et lam som føres til slakting, og som en sau som tiet når den klippes, åpnet han ikke sin munn. 8 Ved undertrykkelse og dom ble han tatt bort; men hans slekt, hvem tenkte vel på at han ble revet bort fra de levendes land for mitt folks overtredelse som plaget ham? 9 Hans grav ble gjort blant de ugudelige, men hos en rik i hans død, selv om han ikke hadde gjort noe urett, og det fantes ikke svik i hans munn. 10 Likevel behaget det Jehova å knuse ham; han lot ham lide. Når hans sjel blir et skyldoffer, skal han se avkom og leve lenge, og det Jehova har behag i, skal lykkes i hans hånd. 11 Etter sitt sjels strev skal han se og mettes. Ved sin kunnskap skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange, for han bar deres misgjerninger. 12 Derfor vil jeg gi ham del med de store, og han skal dele byttet med de mektige. Fordi han tømte ut sin sjel til døden, og ble regnet blant overtrederne, bar han manges synd og gikk i forbønn for overtrederne.
  • Dan 9:24-26 : 24 Sytti uker er avgjort for ditt folk og din hellige by, for å avslutte overtredelsen og gjøre ende på syndene, for å gjøre forsoning for bruden og bringe inn evig rettferdighet, for å forsegle syn og profeti, og salve det aller helligste. 25 Vit derfor og forstå at fra tidspunktet for utgåelsen av befalingen om å gjenreise og bygge Jerusalem til den salvede, fyrsten, skal det være syv uker og sekstito uker: Det skal bygges opp igjen, med gater og vollgrav, selv i vanskelige tider. 26 Og etter de sekstito ukene skal den salvede bli avskåret, og ha ingenting; og folket til fyrsten som kommer skal ødelegge byen og helligdommen; og dens ende skal være med en flom, og helt til slutten skal det være krig; ødeleggelser er bestemt.