Verse 7

En tosk sin munn er hans undergang, og hans lepper er en snare for hans sjel.

Other Translations

Referenced Verses

  • Ordsp 10:14 : 14 Kloke menn samler kunnskap, men dårens munn er nær undergang.
  • Ordsp 12:13 : 13 En ond mann blir fanget av syndens lepper, men de rettferdige kommer ut av vanskeligheter.
  • Ordsp 13:3 : 3 Den som vokter sin munn, bevarer sin sjel. Den som åpner leppene vidt, kommer til fall.
  • Sal 64:8 : 8 Deres egne tunger skal ødelegge dem. Alle som ser dem, vil riste på hodet.
  • Sal 140:9 : 9 Når det gjelder dem som omgir meg, La uretten fra deres egne lepper dekke dem.
  • Ordsp 6:2 : 2 da er du fanget av dine egne ord, bundet av det du har sagt.
  • Ordsp 10:8 : 8 Den kloke tar imot bud, men en skravlete dåre vil falle.
  • Fork 10:11-14 : 11 Biter slangen før den er sjarmert, er slangetemmerens kunst uten nytte. 12 Ordene fra den vises munn er nådige; men dåren blir oppslukt av sine egne lepper. 13 Begynnelsen av ordene fra hans munn er dårskap, og slutten av hans tale er ond galskap. 14 Dåren mangfoldiggjør også sine ord. Mennesket vet ikke hva som vil komme; og hva som kommer etter ham, hvem kan fortelle ham?
  • Mark 6:23-28 : 23 Han sverget på det og sa til henne: "Hva du enn ber meg om, så skal jeg gi deg det, om det så er halve kongeriket mitt." 24 Hun gikk ut og spurte sin mor: "Hva skal jeg be om?" Hun svarte: "Hodet til Johannes døperen." 25 Umiddelbart gikk hun inn til kongen og sa: "Jeg vil at du straks skal gi meg hodet til Johannes døperen på et fat." 26 Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine eder og på grunn av gjestene ville han ikke avslå det. 27 Straks sendte kongen en soldat fra vakten og bød at han skulle bringe Johannes' hode. Soldaten gikk og halshugget ham i fengslet, 28 brakte hodet hans på et fat og ga det til jenta, og jenta ga det til sin mor.
  • Apg 23:14-22 : 14 De kom til yppersteprestene og de eldste og sa: "Vi har bundet oss med en stor ed om ikke å smake noe før vi har drept Paulus. 15 Nå, derfor, skal dere med rådet melde til hærføreren at han skal føre ham ned til dere i morgen, som om dere vil undersøke saken nærmere. Vi er klare til å drepe ham før han kommer fram." 16 Men Paulus' søstersønn hørte om dette bakholdsangrepet, og gikk inn i kasernen og fortalte det til Paulus. 17 Paulus kalte til seg en av centurionene og sa: "Før denne unge mannen til hærføreren, for han har noe å si ham." 18 Så tok han han med seg til hærføreren og sa: "Paulus, fangen, kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg, da han har noe å si deg." 19 Hærføreren tok ham ved hånden, trakk ham til side og spurte privat: "Hva er det du har å si meg?" 20 Han sa: "Jødene har blitt enige om å be deg føre Paulus ned til rådet i morgen, som om de vil undersøke noe mer nøyaktig om ham. 21 Men ikke gi etter for dem, for mer enn førti menn lurer i bakhold mot ham, og de har sverget ikke å spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare, og venter på løfte fra deg." 22 Så lot hærføreren den unge mannen gå og befalte ham: "Fortell ingen at du har avslørt dette for meg."
  • Dom 11:35 : 35 Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Ak, min datter! Du har brakt meg i stor nød, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
  • 1 Sam 14:24-46 : 24 Mennene av Israel var i nød den dagen; for Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe før det blir kveld, og jeg har tatt hevn på mine fiender. Så ingen av folket spiste noe. 25 Alle folket kom inn i skogen, og der var det honning på bakken. 26 Når folket kom inn i skogen, se, så dryppet honningen; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden. 27 Men Jonatan hadde ikke hørt når faren hans tok folket under ed; derfor rakte han frem enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; og hans øyne ble opplyst. 28 Da svarte en av folket og sa: Din far tok folk under en alvorlig ed og sa: Forbannet være den som spiser mat denne dagen. Og folket var svekket. 29 Da sa Jonatan: Min far har forstyrret landet. Se hvordan mine øyne ble opplyst fordi jeg smakte litt av denne honningen. 30 Hvor mye mer, hvis folket hadde spist fritt idag av byttet fra fiendene de fant? For nå har det ikke vært noen stor nedslakting blant filisterne. 31 De slo filisterne den dagen fra Mikmas til Ajalon. Folket var meget svekket; 32 og folket kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver, og slaktet dem på bakken; og folket spiste dem med blodet. 33 Da ble det sagt til Saul: Se, folket synder mot Herren ved at de spiser med blodet. Han sa: Dere har handlet svikaktig; velt en stor stein til meg i dag. 34 Saul sa: Spre dere blant folket, og si til dem: Hør, hver mann skal bringe sin okse og sitt sau til meg, og slakte dem her og spise; og synd ikke mot Herren ved å spise med blodet. Så brakte alle folkene hver sin okse med seg den natten, og de slaktet dem der. 35 Saul bygde et alter for Herren. Dette var det første alteret han bygde for Herren. 36 Saul sa: La oss gå ned etter filisterne om natten, ta bytte fra dem til morgenlyset, og la oss ikke etterlate en mann av dem. De sa: Gjør hva som synes godt for deg. Da sa presten: La oss nærme oss Gud her. 37 Saul spurte råd fra Gud: Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du overgi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen. 38 Saul sa: Kom hit, alle dere høvdinger blant folket, og se og forstå hva denne synden er i dag. 39 For, så sant Herren lever, som frelser Israel, om det er i Jonatan min sønn, skal han visselig dø. Men det var ingen blant hele folket som svarte ham. 40 Da sa han til hele Israel: Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonatan min sønn på den andre siden. Og folket sa til Saul: Gjør hva som synes godt for deg. 41 Så sa Saul til Herren, Israels Gud: Vis den rette. Jonatan og Saul ble tatt ved lodd, men folket unnslapp. 42 Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan min sønn. Og Jonatan ble tatt. 43 Da sa Saul til Jonatan: Fortell meg hva du har gjort. Jonatan fortalte ham og sa: Jeg smakte virkelig litt honning med enden av staven som var i min hånd, og se, jeg må dø. 44 Saul sa: Gud gjøre så og mer også; for du skal visselig dø, Jonatan. 45 Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen i Israel? Langt derifra; så sant Herren lever, ikke en hår av hans hode skal falle til jorden; for han har arbeidet med Gud denne dagen. Så folket reddet Jonatan, og han døde ikke. 46 Da vendte Saul tilbake fra å forfølge filisterne, og filisterne dro til sitt eget sted.