Daniel 10:15
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot bakken og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot bakken og ble stum.
Da han hadde talt slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte med meg slike ord, bøyde jeg ansiktet mot jorden og var stille.
Og da han talte slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og var uten ord.
Og da han hadde talt slike ord til meg, satte jeg ansiktet mot jorden, og jeg ble stum.
Mens han snakket med meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han hadde talt disse ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
While he was speaking to me with these words, I bowed my face to the ground and became speechless.
Mens han talte disse ord til meg, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var stum.
Og der han talede med mig efter disse Ord, (da) vendte jeg mit Ansigt mod Jorden og blev stum.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
Da han talte slik til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
And when he had spoken such words to me, I set my face toward the ground, and became speechless.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
og da han talte til meg etter disse ordene, la jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han talte til meg om disse tingene, vendte jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han talte til meg etter disse ordene, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs.
Etter at han hadde sagt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og kunne ikke si noe.
and when he had spoken{H1696} unto me according to these words,{H1697} I set{H5414} my face{H6440} toward the ground,{H776} and was dumb.{H481}
And when he had spoken{H1696}{(H8763)} such words{H1697} unto me, I set{H5414}{(H8804)} my face{H6440} toward the ground{H776}, and I became dumb{H481}{(H8738)}.
Now when he had spoken these wordes vnto me, I kest downe my heade to ye grounde, and helde my tunge.
And when he spake these wordes vnto me, I set my face towarde the grounde, and helde my tongue.
Now whe he had spoken these words vnto me, I cast downe my head to the grounde, and held my tongue.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
and when he had spoken to me according to these words, I set my face toward the ground, and was mute.
`And when he speaketh with me about these things, I have set my face toward the earth, and have been silent;
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
And after he had said these words to me, I kept my face turned to the earth and was unable to say anything.
and when he had spoken to me according to these words, I set my face toward the ground, and was mute.
While he was saying this to me, I was flat on the ground and unable to speak.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7 Og jeg, Daniel, alene så visjonen, mens mennene som var med meg ikke så den. Frykt falt imidlertid på dem, så de flyktet og gjemte seg.
8 Så jeg ble alene igjen og så denne store visjonen. Ingen styrke ble igjen i meg, min herlighet ble forvandlet til en skremmelse, og jeg beholdt ikke noen styrke.
9 Så hørte jeg lyden av hans ord, og da jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i en dyp søvn med mitt ansikt mot bakken.
10 Og se, en hånd rørte ved meg og satte meg skjelvende på knærne og håndflatene.
11 Han sa til meg: 'Daniel, høyt elskede mann, forstå ordene jeg taler til deg, og stå opp der du står, for nå er jeg sendt til deg.' Da han talte disse ordene til meg, sto jeg skjelvende.
12 Så sa han til meg: 'Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du satte deg for å forstå og ydmyke deg foran din Gud, ble dine ord hørt, og jeg har kommet på grunn av dine ord.
16 Og se, noe som lignet en menneskesønn berørte mine lepper, så jeg åpnet min munn og talte, og sa til den som sto foran meg: 'Min herre, ved denne visjonen har min smerte vendt seg mot meg, og jeg har ingen styrke igjen.
17 Hvordan kan denne din tjener tale med min herre? For fra nå av er ingen styrke igjen i meg, og ånden er borte fra meg.'
18 Da rørte den som så ut som et menneske meg igjen og styrket meg.
19 Og han sa: 'Vær ikke redd, høyt elskede mann. Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær sterk!' Ved hans ord ble jeg styrket og sa: 'La min herre tale, for du har styrket meg.'
15 Da jeg, Daniel, så synet og forsøkte å forstå det, se, da sto en skikkelse som en sterk mann foran meg.
16 Og jeg hørte en menneskestemme mellom Ulai, som ropte og sa: "Gabriel, forklar denne mannen synet!"
17 Så kom han nær til der jeg sto. Da han kom, ble jeg skrekkslagen og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: "Forstå, menneskesønn, for synet angår endens tid."
18 Mens han talte med meg, falt jeg bevisstløs til jorden med ansiktet ned. Men han rørte ved meg og reiste meg opp der jeg sto.
22 Herrens hånd hadde vært over meg kvelden før flyktningen kom; han åpnet min munn før morgenlyset. Min munn ble åpnet, og jeg var ikke lenger stum.
23 Herrens ord kom til meg, og det lød:
14 Nå er jeg kommet for å gi deg innsikt i hva som skal skje med ditt folk ved slutten av dagene, for visjonen gjelder de dager som ennå kommer.
3 Og synet som jeg så, var lik det synet jeg hadde sett da jeg kom for å ødelegge byen, og synene var lik de synene jeg hadde sett ved elven Kebar, og jeg falt på mitt ansikt.
15 En ånd svevde over mitt ansikt; hårene på min kropp reiste seg.
16 Den stod stille, men jeg kunne ikke kjenne dens utseende; en skikkelse var foran mine øyne. Det var stillhet, og jeg hørte en stemme:
27 Jeg, Daniel, ble svak og lå syk i flere dager. Så reiste jeg meg og gikk i gang med kongens arbeid. Jeg var forundret over synet, men ingen forstod det.
22 Herrens hånd kom over meg der, og han sa til meg: "Stå opp, gå ut i dalen, og der vil jeg tale med deg."
23 Så sto jeg opp og gikk ut i dalen, og se, Herrens herlighet sto der, lik den herligheten jeg hadde sett ved elven Kebar, og jeg falt på mitt ansikt.
24 Da kom ånden inn i meg og satte meg på mine føtter, og han talte til meg og sa til meg: "Gå inn, lukk deg inne i ditt hus.
13 De som søker å ta mitt liv, legger feller for meg; de som ønsker meg vondt, snakker om skade, og de funderer på bedrageri hele dagen.
14 Men jeg er som en døv mann som ikke hører, som en stum mann som ikke åpner munnen.
8 Jeg hørte, men forstod ikke. Da sa jeg: «Min herre, hva skal slutten på dette være?»
3 Så vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke ham med bønn og bønner, med faste, i sekk og aske.
9 Fri meg fra alle mine overtedelser, la meg ikke bli hån for dåren!
1 Han sa til meg: "Menneskesønn, stå opp på dine føtter, så skal jeg tale med deg."
2 Da kom Ånden inn i meg mens han talte til meg, og den reiste meg opp på føttene. Jeg hørte ham som talte til meg.
2 Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge. Jeg vil legge en munnkurv på min munn mens den onde er foran meg.
4 Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i mange dager, og jeg fastet og ba for Gud i himmelen.
15 Jeg, Daniel, ble dypt bedrøvet i min ånd inne i kroppen, og synene i mitt hode skremte meg.
16 Jeg nærmet meg en av dem som sto der og spurte ham om sannheten om alt dette. Han fortalte meg og lot meg forstå tolkningen av tingene.
4 Alle som skjalv for Israels Guds ord på grunn av denne utroskapen hos de hjemvendte, samlet seg rundt meg mens jeg satt i sjokk frem til ettermiddagsofferet.
20 Men se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal gå i oppfyllelse i sin tid.»
26 Jeg vil la tungen din klebe seg til ganen i din munn, så du blir stum og ikke kan være for dem en som irettesetter, for de er et oppsetsig folk.
6 Da sa jeg: «Å, Herre Gud! Se, jeg vet ikke hvordan jeg skal tale, for jeg er ung.»
6 Kongen ble skremt, hans ansiktsfarge forandret seg, hans tanker forvirret ham, hans hofteledd løste seg opp, og knærne slo mot hverandre.
10 De ærverdiges røst stilnet, og tungen deres klistret seg til ganen.
5 Se på meg og vær forferdet, og legg hånden på munnen.
25 Og jeg talte til de bortførte om alle de ordene som Herren hadde vist meg.
15 Så kom jeg til de bortførte i Tel-Aviv, som bodde ved elven Kebar, og hvor de bodde, der ble jeg i syv dager, forbauset blant dem.
9 Da rakte Herren ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: «Se, jeg har lagt mine ord i din munn.»
20 Jeg svarte dem: Herrens ord kom til meg og sa:
5 Jeg løftet opp mine øyne og så, og se, en mann kledd i lin, med et belte av rent gull fra Uphaz om hoftene.
21 Mens jeg enda talte i bønn, kom mannen Gabriel, som jeg hadde sett i det første synet, hurtig og nådde meg ved kveldofferet.
10 Han sa til meg: "Menneskesønn, ta alle mine ord som jeg taler til deg i ditt hjerte, og hør dem med dine ører."