1 Mosebok 18:15
Men Sara benekter og sier: «Jeg lo ikke», for hun var redd. Og Herren svarer: «Nei, du lo virkelig.»
Men Sara benekter og sier: «Jeg lo ikke», for hun var redd. Og Herren svarer: «Nei, du lo virkelig.»
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Sara benektet dette og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo virkelig.'
Da nektet Sara, og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; fordi hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Sara nektet og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd; men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke!'. For hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Men Sara nektet og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Jo, du lo."
But Sarah denied it, saying, 'I did not laugh,' because she was afraid. But He replied, 'No, you did laugh.'
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Og Sara negtede og sagde: Jeg loe ikke; thi hun frygtede; men han sagde: Nei, thi du loe.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Then Sarah denied, saying, I did not laugh; for she was afraid. And he said, No; but you did laugh.
Da nektet Sara og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Nei, du lo."
Da nektet Sara og sa: 'Jeg lo ikke,' fordi hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Så sa Sara: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Than Sara denyed it saynge: I laughed not for she was afrayde. But he sayde: yes thou laughtest.
Then Sara denyed it, and sayde: I laughed not, for she was afrayed. But he sayde: It is not so, thou dyddest laughe.
But Sarah denied, saying, I laughed not: for she was afraide; he said, It is not so: for thou laughedst.
The Sara denied it, saying: I laughed not: for she was afrayde. And he sayde: it is not so, but thou laughedst.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid." He said, "No, but you did laugh."
And Sarah denieth, saying, `I did not laugh;' for she hath been afraid; and He saith, `Nay, but thou didst laugh.'
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah said, I was not laughing; for she was full of fear. And he said, No, but you were laughing.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid. He said, "No, but you did laugh."
Then Sarah lied, saying,“I did not laugh,” because she was afraid. But the LORD said,“No! You did laugh.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9De spurte ham: «Hvor er din kone, Sara?» Og han svarte: «Se, hun er i teltet.»
10Han sa: «Jeg skal uten tvil vende tilbake til deg i den levetid jeg har forutbestemt, og se, din kone Sara skal få en sønn.» Og Sara hørte dette fra teltdøren, som lå bak ham.
11Abraham og Sara var gamle, og for Sara var tiden for hennes kvinnelige fruktbarhet forbi.
12Derfor lo Sara for seg selv og sa: «Etter at jeg har blitt så gammel, skal jeg virkelig få glede, når min Herre også er gammel?»
13Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor lo Sara og spurte: ‘Skal jeg virkelig føde et barn når jeg er gammel?’
14Er det noe som er for vanskelig for Herren? Når tiden er inne, vil jeg vende tilbake til deg, og Sara skal få en sønn.
6Og Sarah sa: 'Gud har fått meg til å le, slik at alle som hører, vil le sammen med meg.'
7Og hun sa: 'Hvem skulle ha sagt til Abraham at Sarah skulle amme barn? For jeg har født ham en sønn i min alderdom.'
15Og Gud sa til Abraham: "Når det gjelder din hustru Sarai, skal du ikke lenger kalle henne Sarai, men Sarah skal være hennes navn."
16Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne; ja, jeg vil velsigne henne, og hun skal bli en mor for nasjoner – hennes etterkommere skal råde som konger over folkeslag.
17Da falt Abraham på sitt ansikt og lo, og sa for seg selv: "Skal det fødes et barn til ham som er hundre år gammel? Og skal Sarah, som er nitti år gammel, føde?"
18Og Abraham sa til Gud: "Måtte Ishmael leve for din skyld!"
19Og Gud sa: "Din hustru Sarah skal virkelig føde deg en sønn, og du skal kalle ham Isak. Jeg vil etablere min pakt med ham som en evig pakt, også med hans etterkommere."
16Da reiste mennene seg og vendte blikket mot Sodom, og Abraham fulgte med dem for å lede dem videre på veien.
17Da sa Herren: «Skal jeg holde for Abraham det jeg nå er i ferd med å gjøre,
1Og HERREN besøkte Sarah slik han hadde lovet, og HERREN gjorde mot Sarah akkurat slik han hadde sagt.
2For Sarah ble gravid, og Abraham fikk en sønn i sin alderdom, på den tiden som Gud hadde uttalt til ham.
18Da kalte farao Abram og spurte: «Hva har du gjort meg? Hvorfor fortalte du ikke at hun var din hustru?»
19«Hvorfor sa du: ‘Hun er min søster’? Da kunne jeg ha tatt henne som min hustru. Se nå, her er din hustru; ta henne og dra.»
10Da spurte Abimelek Abraham: 'Hva så du, som fikk deg til å gjøre dette?'
11Og Abraham svarte: 'Fordi jeg tenkte at frykten for Gud ikke var stor her; de ville drepe meg for min hustrus skyld.'
12Men hun er faktisk min søster; hun er min fars datter, men ikke min mors, og hun ble min hustru.
2Og Abraham sa om sin hustru Sarah: 'Hun er min søster,' og Abimelek, kongen av Gerar, sendte bud og tok Sarah.
16Elisha sa: «I denne tiden, etter livets naturlige gang, skal du få en sønn.» Men hun svarte: «Nei, Herre, du Guds mann, lyv ikke for din tjener.»
2Sarai sa til Abram: 'Se, Herren har nå hindret meg i å føde. Vær så snill, gå til min tjenestekvinne; kanskje kan jeg få barn ved henne.' Og Abram hørte på Sarais ord.
21Men min pakt skal jeg etablere med Isak, som Sarah skal føde deg på denne tiden, neste år.
18For Herren hadde helt lukket alle livmorene i Abimeleks hus på grunn av Sarah, Abrahams hustru.
9Og Sarah så Hagar den egyptiske sitt barn, som hun hadde født for Abraham, håne.
5Sarai sa til Abram: 'Skyld for mine feil hviler på deg. Jeg har gitt min tjenestekvinne til deg, og da hun oppdaget at hun ble gravid, ble jeg foraktet i hennes øyne. Må Herren dømme mellom oss.'
6Men Abram sa til Sarai: 'Se, din tjenestekvinne er i din makt; gjør med henne som du vil.' Da Sarai imidlertid behandlet henne hardt, flyktet Hagar fra henne.
6Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Vennligst gjør raskt klar tre mål av det fineste korn, elt det, og lag kaker på ovnen.»
17Da talte hun til ham og sa: 'Den hebraiske tjeneren du har ført hit, prøvde å leke med meg.'
30Men Sarai var barnløs; hun fikk ingen barn.
5Han sa vel ikke til meg: 'Hun er min søster,' og hun selv sa: 'Han er min bror.' Med oppriktighet i mitt hjerte og uskyld i mine hender har jeg handlet slik.
36Sarah, min herres kone, fødte en sønn da hun var gammel, og alt han eide, ga han til ham.
28Da sa hun: «Har jeg virkelig etterspurt en sønn, min herre? Har jeg ikke sagt: 'Bedragersk ikke meg'?»
9Abimelek kalte på Isak og sa: «Se, hun er virkelig din kone! Hvorfor sa du da at hun var din søster?» Isak svarte: «Fordi jeg fryktet at jeg skulle dø for hennes skyld.»
53Folk lo hånlig av ham, for de visste at hun var død.