Matteus 21:37
Til slutt sendte han sin sønn og sa: 'Min sønn vil de vise respekt.'
Til slutt sendte han sin sønn og sa: 'Min sønn vil de vise respekt.'
Til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil ha respekt for sønnen min.
Til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
Til slutt sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
Men til sist sendte han sin sønn til dem, og sa: De vil ære min sønn.
Til slutt sendte han sin sønn til dem og sa: De vil skamme seg over min sønn.
Men til slutt sendte han sin sønn til dem, og sa: De vil hedre min sønn.
Til slutt sendte han sin sønn og sa: De vil respekt for min sønn.
Til slutt sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
Til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
Til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil respektere sønnen min.
Til slutt sendte han sin sønn og sa: «De vil vise min sønn respekt.»
Til slutt sendte han sin sønn og sa: 'Min sønn vil de vise respekt.'
Til slutt sendte han sin egen sønn til dem. Han sa: ‘De vil respektere min sønn.’
Finally, he sent his son to them. 'They will respect my son,' he said.
Til slutt sendte han sin sønn til dem, og sa: De vil respektere min sønn.
Men derefter sendte han sin Søn til dem og sagde: De ville dog undsee sig for min Søn.
But last of all he sent unto them his son, saying, They will reverence my son.
Til slutt sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
But last of all, he sent his son to them, saying, They will respect my son.
Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han sa: 'De vil respektere sønnen min.'
Til slutt sendte han sønnen sin og tenkte: De vil ha respekt for min sønn.
Til slutt sendte han sin sønn til dem, og sa: De vil respektere min sønn.
Til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil respektere sønnen min.
But last of all he sent vnto the his awne sonne sayinge: they will feare my sonne.
At the last he sent his owne sonne vnto them, and sayde: they wyl stode in awe of my sonne.
But last of all he sent vnto them his owne sonne, saying, They will reuerence my sonne.
But laste of all, he sent vnto them his owne sonne, saying: they wyll stande in awe of my sonne.
‹But last of all he sent unto them his son, saying, They will reverence my son.›
But afterward he sent to them his son, saying, 'They will respect my son.'
`And at last he sent unto them his son, saying, They will reverence my son;
But afterward he sent unto them his son, saying, They will reverence my son.
But afterward he sent unto them his son, saying, They will reverence my son.
But after that he sent his son to them, saying, They will have respect for my son.
But afterward he sent to them his son, saying, 'They will respect my son.'
Finally he sent his son to them, saying,‘They will respect my son.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Og han begynte å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse og bygde et vakttårn; så leide han den ut til vingårdsarbeidere og dro utenlands.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til vinarbeiderne for å få en del av frukten fra vingården.
3Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt bort igjen.
4Igjen sendte han en annen tjener til dem; ham steinet de, slo ham i hodet, og sendte ham æreløst bort.
5Igjen sendte han en annen tjener; og ham drepte de. Slik behandlet de også mange andre, noen slo de, andre drepte de.
6Nå hadde han bare én igjen—sin elskede sønn; til slutt sendte han ham til dem, for han tenkte: ‘De vil respektere min sønn.’
7Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen! Kom, la oss drepe ham, og arven vil bli vår.’
8Og de grep ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.
9Hva skal så vingårdens herre gjøre? Han vil komme og ødelegge vingårdsarbeiderne og overlate vingården til andre.
9Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: «En mann plantet en vingård, leide den ut til vingårdsarbeidere og reiste utenlands for lang tid.
10Da tiden kom, sendte han en tjener til arbeiderne, for at de skulle gi ham en del av vingårdens avling. Men arbeiderne slo ham og sendte ham bort tomhendt.
11Så sendte han igjen en annen tjener; også ham slo de, vanæret ham og sendte ham bort tomhendt.
12Så sendte han en tredje; men også ham såret de og kastet ut.
13Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min kjære sønn; kanskje de vil respektere ham når de ser ham.
14Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
15Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal da vingårdens herre gjøre med disse arbeiderne?
16Han skal komme og utrydde dem og gi vingården til andre.» Da de hørte dette, sa de: «Gud forby!»
33Hør en annen lignelse: En husbond plantet en vingård og satte gjerde rundt den, gravde en vinpresse i den og bygget et vakttårn. Så forpaktet han den bort til vindyrkere og reiste utenlands.
34Da frukttiden nærmet seg, sendte han sine tjenere til vindyrkerne for å hente avlingen.
35Men vindyrkerne tok tjenerne: én slo de, én drepte de, og én steinet de.
36Igjen sendte han andre tjenere, flere enn første gang, men de gjorde det samme med dem.
38Men da vindyrkerne så sønnen, sa de til hverandre: 'Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham og ta arven hans!'
39De grep ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.
40Så når vingårdens herre kommer, hva vil han da gjøre med disse vindyrkerne?»
41De sa til ham: «Han vil gi de onde en ond død og leie ut vingården til andre vindyrkere, som gir ham frukten i rette tid.»
28Men hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: 'Min sønn, gå og arbeid i vingården i dag.'
29Han svarte og sa: 'Jeg vil ikke.' Men etterpå angret han seg og gikk.
30Så gikk han til den andre og sa det samme. Han svarte: 'Ja, herre,' men gikk ikke.
1Og Jesus svarte og talte igjen til dem i lignelser, og sa:
2«Himlenes rike er å ligne med en konge som holdt bryllup for sin sønn.
3Han sendte ut tjenerne sine for å kalle dem som var innbudt til bryllupet, men de ville ikke komme.
4På ny sendte han ut andre tjenere og sa: ‘Si til dem som er innbudt: Se, mitt måltid er gjort i stand; oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er klart. Kom til bryllupet!’
5Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, én til sin gård, en annen til sin handel.
6De andre grep tjenerne hans, mishandlet og drepte dem.
11Og han sa: «En mann hadde to sønner.
23slik at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen, som har sendt ham.
30Men med én gang denne sønnen din kom hjem, han som har sløst bort eiendommen din med prostituerte, da har du slaktet gjøkalven for ham!’
31Da sa faren til ham: ‘Mitt barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
7De sa til ham: ‘Fordi ingen har leid oss.’ Han sa til dem: ‘Gå også dere til vingården; og det som er rettferdig, skal dere få.’
8Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren sin: ‘Kall sammen arbeiderne og gi dem lønnen deres, idet du begynner med de siste og slutter med de første.’
21Den som oppdrar sin tjener forsiktig fra barndommen, vil til slutt ha ham som en sønn.
21Sønnen sa til ham: ‘Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.’
18Hvis en mann har en sta og opprørsk sønn, som ikke vil adlyde stemmen til sin far eller mor, og selv etter at de har tuktet ham, vil han ikke høre på dem,
7Men hvem av dere som har en tjener som pløyer eller gjeter buskap, vil med det samme si til ham når han kommer inn fra marken: 'Kom hit straks og sett deg til bords?'
8Vil han ikke heller si: 'Gjør i stand kveldsmat til meg, bind opp klærne dine og tjen meg inntil jeg har spist og drukket, deretter kan du selv spise og drikke?'
47Sannelig, jeg sier dere: Han skal sette ham over alt det han eier.
12og sa: ‘Disse siste har arbeidet bare én time, og du har gjort dem likestilt med oss, som har båret dagens byrder og hete.’
17Og ved tidspunktet for gjestebudet sendte han tjeneren sin ut for å si til dem som var invitert: ‘Kom, for nå er alt ferdig.’
30Og se, noen som er de siste skal bli de første, og noen som er de første skal bli de siste.»
31Da nå de andre tjenerne så hva som hadde skjedd, ble de meget bedrøvet. De gikk av sted og fortalte sin herre alt som hadde foregått.